SPELHANDBOKA:

 OM SPELHANDBOKA
 PRODUKSJONSMODELL

 ADMINISTRASJON
 KUNSTNERISK ANSVAR
 BINDELEDDSFUNKSJONER
 UTØVERE
 SCENE
 SERVICEFUNKSJONER
 FORESTILLING

  ARTIKLER, INTERVJUER
 VEDLEGG OG LENKER

 INNHOLD


Søk i Spelhandboka
via Google:


Figurteater
- en folkelig teaterform som med hell kunne vært mer brukt i spel

av Knut Alfsen

Figurteater har hittil vært lite brukt innenfor spelbevegelsen. I andre deler av scenekunsten ser vi at figurteatrets virkemidler stadig tas i bruk på nyskapende måter. Det er nok å peke å eksempler som «Warhorse», «Lion King» og «Royal de Luxe», for å forstå at figurteater kan være svært virkningsfullt også i et stort utendørs sceneformat. Trolig er det kunnskap om figurteater det skorter på. Mange spel bygger på mytologiske hendelser i lokalmiljøet. Disse har ofte handlinger som ligger på flere plan. Mennesker kan ha opplevd overnaturlige ting. De kan ha hatt sterke drømmer og sterke visjoner. Slike forhold mellom ulike handlingsplan kan bli fint gjengitt med figurteatervirkemidler.

Når spel fremføres på storslåtte spillesteder, kan det ofte oppstå behov for å øke det fysiske volumet på sceneuttrykket. Her har også figurteatret virkemidler mye å by på. I stedet for å framføre en scene med skuespillere rett foran publikum, går det an å bare vise skyggen av karakterene projisert stort opp på en vegg. Dette kan brukes til å skape spenning, publikum får bare en antydning om hva som virkelig skjer. Endelig kan figurteater brukes dramaturgisk til å foreta tidshopp. Noen av rollekarakterene kan for eksempel bruke figurteater for å fortelle andre hva som skjedde en gang for lenge siden.

Hva er egentlig «figurteater»?

Aristoteles hevdet at all kunst er en etterligning av virkeligheten. Denne prosessen kalte han mimesis. Figurteater er scenekunst som bygger på at kunstnerne bruker gjenstander til å etterligne liv. Ved å skape inntrykk av at gjenstandene sanser virkeligheten rundt seg, at de reagerer på inntrykk, tar avgjørelser og uttrykker seg fysisk og verbalt, gis publikum en opplevelse av at døde figurer «lever». Denne prosessen kaller vi animasjon, og de figurene som bringes til liv kan kalles animasjonsfigurer.

Begrepet figurteater omfatter mer enn dukketeater.  I dukketeatret er det som blir animert, dukker som er laget spesielt for å bære rollene i en teaterforestilling. Andre former for figurteater er: skyggeteater hvor publikum blir presentert for skyggen av gjenstandene, objektteater hvor gjenstandene som blir animert er hentet fra hverdagslivet, materialteater hvor ulike typer materiale blir animert, og kroppsteater hvor utøveren isolerer en del av sin egen kropp og benytter denne som en animasjonsfigur.

I figurteater benytter vi oss av tre grunnleggende prinsipper for å fange inn publikum i animasjonens univers:

  • illusjon
  • fiksjon
  • suggesjon
Illusjon er den delen av animasjonen som bygger på etterligning av virkelig liv. Figurens utseende, dens bevegelsesmønster og bruk av stemme eller lyder er viktige elementer for å skape illusjon av at den virkelig lever. I et spel kan vi for eksempel bruke figurteater for å gi publikum illusjonen av at de ser troll, huldre og andre overnaturlige vesener.

Fiksjon handler om hvordan figuren settes inn i en teatral sammenheng. Det kan for eksempel være snakk om teater-i-teateret (dette kalles metateater), som har til hensikt å skille mellom forskjellige plan i handlingen. Vi snakker om at scenekunstneren inngår en fiksjonskontrakt med tilskueren. Fiksjonskontrakten definerer de dramaturgiske rammene for forestillingen. I operasjangeren for eksempel, baseres fiksjonskontrakten på at «Vi er i et univers hvor karakterene uttrykker følelser gjennom å synge arier». I figurteatret baseres fiksjonskontrakten på et element som vi kjenner godt fra barns lek: «Liksom denne tingen er levende». I et spel kan vi for eksempel innføre at det kommer en omreisende gjøgler til bygds. Han viser et stilisert dukketeater som forteller om begivenheter som har funnet sted langt borte. På den måten får både stykkets personer og publikum informasjon om dette.

Suggesjon handler om rammene rundt forestillingen – om virkemidler som brukes for å sette publikum i rette stemning. Alt fra forhåndsomtale, plakat, annonsering til utforming av teaterlokalet spiller en viktig rolle. Når det gjelder spel, bidrar spillestedets tilknytning til historiske hendelser veldig ofte til å suggerere publikum inn i en spesiell stemning.

Figurteatrets kunstneriske virkemidler

Figurteater benytter selvfølgelig mange av de samme kunstneriske virkemidlene som annen scenekunst. Det har tekst, dramaturgi, scenografi og så videre. Samtidig er sjangeren i besittelse av noen helt særegne virkemidler som er knyttet til animasjonsfiguren. Når et levende menneske inntar scenen, oppstår det ingen etterligning av virkelighet – ingen mimesis. Mennesket er et menneske – det etterligner ikke et menneske, men det gjør derimot en animasjonsfigur. Samtidig vil animasjonsfiguren ha egenskaper som et levende menneske ikke har, og dette kan vi utnytte kunstnerisk på mange forskjellige måter – også når vi produserer spel.
 
Animasjonsfiguren er laget av en eller annen form for materiale. Hvilket materiale dukkemakeren velger, har stor betydning for figurens sceniske uttrykk. Hvis figuren for eksempel er bygget av papir og fjær, får den en helt annen letthet enn om den er skåret i tre. Materialvalget kan også gis en symbolsk betydning. En animasjonsfigur kan ha et hjerte av sten – helt konkret. Rent praktisk er materialvalget stor betydning for animatøren; Ulike materialer beveger seg på svært forskjellige måter, og ikke minst er vekten av materialet viktig siden det fort blir veldig tungt å spille med animasjonsfigurer. I et spel, kan det være interessant å velge materialer som har en direkte tilknytning til spelets tema. Hvis det er snakk om et stykke om arbeiderskene på veveriet for eksempel, kan man lage dukker av samme type stoff som arbeiderskene produserte.

Figurteater kan arbeide med størrelsesforhold på helt andre måter enn annen scenekunst. Siden det i prinsippet ikke er grenser for hvor liten eller stor en animasjonsfigur kan lages, blir størrelse ofte brukt som et kunstnerisk virkemiddel. I åpningen av forestillingen etableres en skala. Det inngås en fiksjonskontrakt men publikum om at dette er størrelsen på et menneske i forestillingens univers. Hvis disse figurene som først etableres for eksempel er 5 cm høye, vil en figur som er 50 cm fremstå som en kjempe når den introduseres senere i forestillingen. Det er også vanlig i figurteatret at samme rollekarakter fremstilles av forskjellige dukker av ulik størrelse. På den måten kan figuren settes inn i forskjellige typer sceniske rom.

Størrelsesforholdene kan også brukes symbolsk for eksempel ved at man lar de viktigste karakterene eller de som har størst makt være større enn de øvrige. I et spel hender det at vi har behov for å vise at en gruppe mennesker har samlet seg langt borte. En måte å løse dette scenisk på kan være å fremstille dem med ganske små dukker i utkanten av sceneområdet. I motsatt ende av skalaen gir kjempestore dukker som spillerne går inni en imponerende effekt utendørs.

Animatørene kan velge mellom mange forskjellige føringsteknikker. Den enkleste er å holde direkte i figuren. Innen dukketeater, hvor animatøren arbeider med dukker som er spesiallaget for å innta en rolle i et teater, skiller vi mellom hovedtypene:
  • Hånddukker, som er bygget opp over dukkespillerens hånd
  • Stangdukker, hvor dukkens armer (og noen ganger føtter) føres ved hjelp av stenger
  • Marionetter, som styres fra oversiden ved hjelp av tråder
Hånddukker har et ganske lite register av bevegelser. De får en asymmetrisk kropp på grunn av håndens anatomi. Samtidig får de et godt grep som gjør at de fungerer godt når dukken skal håndtere rekvisitter. I det tradisjonelle dukketeatret i Europa brukes hånddukker til å fremstille groteske komiske karakterer som «Kasper» eller «Mr Punch».

Stangdukker får et mye mer grasiøst, poetisk bevegelsesmønster fordi de kan ha mye lengere armer.

Marionetter er den dukketypen som kan ha en anatomi som i størst grad ligner på et menneske med armer og ben som kan beveges separat. Imidlertid får de også et særegent svingende bevegelsesmønster. Jo lenger trådene er, jo mer vil dukken svinge. Både marionetter og stangdukker har problemer med å håndtere rekvisitter på en god måte.

Når en dukkemaker skal velge hvilken dukketype som skal brukes, vil hun eller han legge vekt på hva som er de viktigste bevegelsene dukken skal utføre siden hvilken føringsteknikk som brukes, har mye å si for dukkenes bevegelsesmønster. I utgangspunktet kan en teaterdukke gjøre absolutt all ting, men når du først har konstruert dukken for en type bevegelser, vil det utelukke andre typer.

Også valg av dukketype kan gis en symbolsk betydning: i et religiøst perspektiv er det for eksempel av stor betydning om karakteren blir styrt ovenfra eller nedenfra.

Et siste virkemiddel som figurteatret er i besittelse av, er forholdet mellom animatør og animasjonsobjekt. I tradisjonelt dukketeater styrkes illusjonen av selvstendig liv ved at dukkespilleren skjules for tilskueren. Fra første halvdel av 1900-tallet oppdaget imidlertid figurteaterkunstnere at de kunne utnytte kunstnerisk de effektene som oppstår når animatør og animasjonsobjekt sammen er synlig for publikum. For det første kan animasjonsobjektet da fremstå som animatørens arbeidsredskap. Relasjonen mellom håndverker og redskap er interessant i seg selv. Publikum kan tydelig se at de har tilbragt mye tid sammen og at de gjensidig har påvirket hverandre. Det skjer også at flere animatører samarbeider om å animere ett animasjonsobjekt. Da blir samarbeidet mellom animatørene også et interessant uttrykk – nesten som en dans.

Hvis man ønsker å jobbe med figurer og illusjon av liv i et spel, blir det viktig å finne spillesteder hvor dukkespillere kan skjules. Vi kan for eksempel spille med marionetter ned gjennom en takluke eller fra en balkong. Hanskedukker og stangdukker kan fremføres bak en vegg, mens skyggeteater kan projiseres innenfra mot matt glass eller et oppspent laken i vinduene. På den måten kan publikum på utsiden få en antydning av hva som skjer inne i huset. Vi kan også projisere kjempestore skyggebilder opp på bygningsfasader.

Animatørens forhold til animasjonsobjektet kan spenne fra objektivt beskrivende -hvor utøveren er nøytralt kledd (vanligvis i sort) og fremstiller hva rollefiguren rent faktisk sier og gjør, til subjektivt medfølende – hvor utøveren og animasjonsfiguren deler rollen mellom seg. Utøveren og figuren kan da ha samme visuelle kjennetegn, og fiksjonskontrakten blir «Liksom dette er meg». En tredje variant kan være at animatøren tar direkte avstand fra sin egen animasjonsfigurs handlinger.

Animasjonsteknikk

Når vi skal fremstille liv gjennom en figur, er det sentralt at vi klarer å vise publikum at figuren opplever verden med sine egne sanser. Vi har fem sanser: syn, hørsel, lukt smak og taktil følelsessans. En levende skuespiller tar med seg disse sansene opp på scenen, så dette innebærer ingen spesiell utfordring i vanlig teater. En animatør derimot, må hele tiden være bevisst hvordan figuren skal uttrykke at den tar inn verden gjennom sansene.

Blikket til figuren har stor betydning: Hva ser den på? Hvordan reagerer den på det den ser? Figurteater har det til felles med mime at bevegelsene må deles opp og tydeliggjøres. Animasjonsobjekter bruker ofte blikket til å «fri til pubikum» – etter at figuren har registrert et fenomen i sine omgivelser gjennom sansene sine, kaster den et blikk på publikum, som for å spørre: «Har dere også lagt merke til dette?» I forbindelse med at figuren mottar sanseinntrykk er rytmen eller timingen veldig viktig. For eksempel må den tiden som går fra dukken treffer den farlige gjenstanden med blikket til den skvetter til med hele kroppen, ha helt riktig varighet for at publikum skal oppfatte og forstå hva som skjer.

Animatøren må også passe på å gi figuren andre kroppslige funksjoner  som levende vesener har. Animasjonsobjekter må puste på samme måte som andre pattedyr, og da hever og senker brystkassen seg.

Vi kan skille mellom realistiske, autentiske og uttrykksfulle bevegelser for et animasjonsobjekt. Realistiske bevegelser kopierer menneskelige bevegelser i minste detalj. Autentiske bevegelser forenkler og stiliserer, men inneholder de samme grunnelementene. Hvis vi for eksempel skal flytte en dukke fra en side av scenen til andre kan vi enten gjøre dette med realistiske bevegelser og understreke hvert skritt dukken tar, eller vi kan foreta en autentisk bevegelse og bare la dukken «flyte» fra det ene punktet til det neste. Hvis det er selve forflytningen som er poenget og ikke måten dukken går på, kan det være vel så effektivt å velge en autentisk bevegelse. En uttrykksfull bevegelse trenger ikke være mulig å gjennomføre for et levende vesen i det hele tatt. En dukke kan for eksempel hoppe opp i luften og bli hengende der i mange sekunder som et uttrykk for glede.

Umulige bevegelser som ikke er uttrykksfulle bør man derimot forsøke å unngå. Det er viktig at dukkene holder balansen. Både hånddukker og stangdukker bli fort stående i en ”umulig” skjev stilling fordi dukkespilleren ikke holder armen loddrett. Marionetter mister all troverdighet når bena går av gårde uten at resten av dukkens kropp følger etter.

Figurteater i spel

Det er kort sagt en hel verden av uttrykksmuligheter som figurteatret kan bidra med, mange av disse vil være nyttige når vi skal sette opp et spel. Jeg håper denne artikkelen har bidratt med inspirasjon og nye ideer. Det er bare å starte eksperimentene!

Knut Alfsen er daglig leder for Levende Dukker.

For videre studier:
  • Alfsen, Knut Med liv og sjel – lærebok i figurteater, Orkana Forlag AS, Stamsund 2012

Illustrasjoner (fra øverst og nedover):

  • Knut Alfsen spiller prinsessen i forestillingen «Sko». Dette er en stangdukke laget av Agnes Schou. Regi Geir Børresen.
  • Fra «IS» av Knut Nærum, regi Knut Alfsen, dukker Agnes Schou, musikk Erlend Skomsvoll fremført av Knogelig Norske Marines Musikkorps. (Foto Knut Alfsen.)
  • Eksempel på figurteater med ekstremt små figurer. Laura Heit fra USA spiller foran et web-kamera og projiserer opp bilder av bitte små dukker.
  • Eksempel på skyggeteater fra Kulturproduksjoners forestilling «Stella». (Foto Helge Reistad.)
  • Fra «Taremareby» av Ingebrigt Davik. Teatret Vårt 2009, regi Knut Alfsen, dukker Agnes Schou.


 

Foto oppe til høyre:

Ansvarlig redaktør: Egil Johansen. Redaksjonsmedlem: Berit Vordal.
E-post: post@spelhandboka.no.

Ansvarlige utgivere: Egil Johansen og Idar Lind.

Norsk spelkalender Spelnytt spelhandboka.no