Revidert 5. desember, 2022

Scenografi og scenografi i spel

Av Gjermund Andresen


Scenografi er ikke noe nytt. Så lenge man har hatt teater,

Kristina frå Duvemåla.
Foto: Peter Tubaas

har scenografien vært der, bevisst eller ubevisst. Utendørsteater er starten på det moderne teatret. Allerede i antikken hadde vi scenografer. Valget av spillested, tidspunktet for forestillingen og solens posisjon var avgjørende virkemidler. Man måtte kunne se aktørene tydelig, og ikke la publikum få solen i øynene. Samtidig kunne man bruke en solnedgang til å forsterke stykkets dramatiske høydepunkt. .Forholdet mellom publikum og aktører var på denne tiden gjenstand for nøye diskusjon. Det samme var akustikken. Hvor skal man plassere orkesteret? Hvor nærme skal publikum sitte? Alt dette er relevant for utendørsspill også i dag. Eksempelvis-om man tar en av Norges største utendørs forestillinger- Peer Gynt på Gålå. Så bruker man dette veldig bevisst. Det er på ingen måte tilfeldig at mor Åse dør i solnedgangen over Gålåvatnet hver sommer. Det gir maks effekt, og finnes i billedmappen og instagramkontoen til tusenvis av nordmenn.

I Sigrid Strøm Reibos versjon av Peer Gynt på Gålå, valgte vi eksempelvis å blokkere hele utsikten i starten av forestillingen for siden å gi den maks uttelling på et senere tidspunkt. I Marit Moum Aunes Peer Gynt, noen år senere, valgte Snøhetta å utvide og understreket vannet med en scenografi som førte vannet enda nærmere publikum. Begge deler tydelige scenografiske grep, som forandret måten vi ser på en allerede eksisterende lokasjon. Scenografi kan i spelsammenheng være både stor og prangende, men og liten og uanselig. Viktigst er hvordan den utfordrer publikum til å se en fysisk plass på nytt; rent estetisk, historisk eller til og med politisk. En scenograf har makten til å forandre selve konteksten, og dermed speile både stykkets aktualitet, publikums opplevelse og den samfunnsmessige relevansen.

Sofokles regnes som den aller første av scenografen. Han brukte enkle løftemekanismer, fikk malt enkle bakgrunner, luker i gulv, ild, vann og andre effekter. Han bygde etter hvert også noe større scenekonstruksjoner. Dette videreutviklet seg opp igjennom tidende seg til arenaer og teaterhus som vi kjenner de i dag. Mang av grunnideene man brukte i den spede begynnelsen-er de virkemidlene vi oftes tyr til i møte med moderne «spelscenografi".

En scenograf skal ved hjelp av visuelle hjelpemidler, romforståelse, teknisk forståelse, og dramaturgisk forståelse hjelpe og samle produksjonens visuelle uttrykk. Scenografen koordinerer og styrer prosessen mellom regissør, lysdesigner, kostymedesigner og alle funksjoner som er knyttet til hvordan forestillingen skal se ut. Scenografen avlaster på mange måter regissøren rundt de visuelle utfordringene, samtidig som man er en selvstendig medskapende kunstnerisk kraft.

Peer Gynt på Gålå 2017
Foto: Bård Gundersen

Scenografen er blant de viktigste personene i en teaterproduksjon. Scenografen kan beskrives som oljen i maskineriet og skal sammen med regissøren drive den kunstneriske prosessen. Hen skal ha evne til å lede og informere alle involverte. I en produksjon har man ofte en teknisk ansvarlig, en snekkergruppe/rekvisittgruppe/kostymegruppe osv. De utfører det praktiske arbeidet. Scenografen står for ideen, oppfølgingen og videreutviklingen av den kunstneriske linjen og må være praktisk av natur. Scenografen skal videre sikre at den kunstneriske visjonen blir ivaretatt i det praktiske arbeidet.

Naturlig nok blant de tusenvis av frivillige som preger den norske spelsesongen-er det en rekke ulike individer delaktige med ulike ferdigheter, ambisjonsnivå og arbeidskapasitet. Den sosiale forståelsen i møte med de frivillige og balansegangen i økende mengde arbeid og krav, kontra produksjonens øvrige ambisjon kan være krevende. Det er mange kompromisser i en slik prosess, men scenografen er ansvarlig for at de riktige kompromissene blir inngått-uten at det hemmer forestillingen og må, kanskje aller viktigst- være en samlende entusiastisk kraft når prosessen er i gang.

Arbeidet før selve prøvetiden

Etter at scenografen og regissøren har lest manus hver for seg, møtes man for innledende diskusjoner. Her analyserer man manus og diskuterer den kunstneriske visjonen: Hva handler stykket om? Vil vi si noe utover den opprinnelige handlingen? Hvilken tidsepoke? Hva var spesielt for denne tiden? Hva utgjør vendepunktet i manuset? I denne fasen er alt lov og mulighetene uendelige.

Deretter ser man gjerne litt mer praktisk på manuskriptet: Hvor mange er med? Hvor mange er det hensiktsmessig er med? Hvor mange kostymeskift? Hvilke steder er vi? Hva trenger man av inn- og utganger? Hva trenger man av rekvisitter? Vanligvis deler man historien opp i scener og lager et praktisk nedbrekk av forestillingen. Dette gjøres gjerne i samarbeid med inspisienten. Deretter kommer den viktigste delen for en scenografs kunstneriske arbeid; Hvordan skal selve forestillingen se ut?

Det er mange måter å tilnærme seg et stykke dramatikk på. De fleste scenografer har 3- 5 års utdanning. De fleste er utdannet som scenografer, og mange arkitekter og kunstnere -så det sier seg selv at det er utallige muligheter og teknikker. Jeg velger her å konsentrere meg spesifikt rundt utendørs forestillinger og da min subjektive erfaring.

Når vi er utendørs oppstår det gjerne et behov om en hvis størrelse, tydelighet og format. Dette er en stor utfordring og samtidig en fantastisk mulighet. Jeg starter alltid med å se på selve spilleplassen. Er det noe i landskapet/bygningsmassen som kan understreke dramaet? Skal dette f.eks være en historie om maktforhold, er det vanskelig å vise dette visuelt -uten å ha nivåforskjeller for aktørene. Veldig mange historiske forestillinger i Norge utspiller seg på et bygdetun på veldig flatt, ofte gjørmete, underlag. Det ligger få muligheter til visuell dynamikk med et slikt utgangspunkt. Min hovedoppgave består ofte av å tilføye kontraster. Da jobber jeg med forgrunn og bakgrunn, farger, høydeforskjeller og perspektiv. En annen praktisk utfordring med flat geografi er at publikum ofte skygger for aktørene. En noe oppbygd scene vil ofte hjelpe på synsvinklene.

Bruk det du har. Har man en klynge historiske hus, bygg da f.eks et til. Hvorfor ikke bygge en liten landsby i miniatyr lengre bak mot horisonten? Hva skjer dersom de historiske bygningene får et rødt omriss? Dersom det er krig i stykket, så bør kanskje noe settes fyr på? Kanskje kan man lage nedbrente ruiner ved siden av eksisterende hus? I scenografi er alt pr definisjon lov, ingenting er riktig eller galt. Fantasien, sikkerheten og økonomi er dine eneste begrensninger.

Min erfaring med design for spel, er at det ofte velges en historisk plass og med riktig tidskoloritt både i kulisser og kostymer. Dette er vel og bra, men det er samtidig viktig å tenke på hva man egentlig forteller. Er det en kjærlighetshistorie? Et drama om makt eller frihet? Er det relevant for nåtiden? Kan man velge å dra historiske linjer fram til i dag? Kanskje er hovedpersonen nærmere nåtid i kostymet? Kommer det aktører fra storbyen til bygda ligger de kanskje stilmessig noen år fram i tid? For å understreke tidskoloritt og samtidig fortelle noe om stykkets overordnede tema kan det være vel så interessant å gå mot historisk epoke og det fysisk figurative. Dette for å skape kontrast. Har man valgt en spilleplass med historiske bygninger, uten nivåforskjeller, hvorfor ikke bygge et knallrødt skrågulv rundt det hele for å gi et frampek på slaget som skal stå der siden?. Har man en bygningsmasse som er litt sliten, dikt opp en renovasjon og så får du plutselig en mengde nivåforskjeller med byggestillaser. Har du historiske kostymer, trenger du kanskje ikke en historisk bakgrunn i det hele tatt?

Er du så heldig å ha en skråning eller fjellvegg, sørg for at det du designer da understreke og muliggjøre bruk av de høyder som finnes. En ruvende fjellvegg blir enda mer ruvende om det ligger mindre objekter under. En fjellveggen blir mer spennende dersom den er lyssatt og den brukes aktivt. Det kan f.eks. stå noen på toppen, man kan klatre eller kanskje det detter ned en dukke fra den?

Det er alltid mulig å supplere eller fjerne i teatrets verden. Drama bør vinne over historisk korrekthet. Spel er pr definisjon ikke virkelighet og kan derfor aldri være tidsriktig. Historien blir alltid filtrert gjennom nåtidens smak.

I mange spel er man på museer eller nedlagte industriområder. Scenografien kan være medskapende ved å understreke den tidligere hovedaktiviteten i området. Lager man en historie rundt et bryggeri, så er det selvsagt fint med tønner, flasker og traller, men like interessant er hva man lager øl av. Eller hvordan ser malt og humle ut? Kanskje man lager en foss av øl i bakgrunnen? Hva med et gigantisk sølvflak bak aktørene dersom stykket handler om gruvedrift? Slik jobber vi scenografer og det er i møtet med disse tankene og de problemer, muligheter spilleplassen og manuset gir at forestillingen tar form.

Glem heller ikke at når det gjelder spel, så har man muligheter man ikke har inne på et ordinært teater. Vann, ild, røyk, dyr og kjøretøy kan tas i bruk. Man kan ha båter som legger til på kaier, vikingsskip, brenne modeller av kirker, eller smelte og hugge blokker av is. I det hele tatt er det bare å gyve løs!

Det sagt så er det alltid lettere å planlegge i en liten modell kontra full skala. Scenografer bruker som regel 1:25, men når man jobber i store formater er 1:100 å anbefale.

Personlig vil jeg og slå et slag for en utradisjonell publikumsplassering. Det er ikke gitt at publikum skal plasseres i et amfi med hodet vendt mot spilleplassen. Kanskje skal de deles opp og se på hverandre med publikum i midten? Kanskje skal de sitte i båter og se på land? Hvem vet?

Tryllefløyten
Foto: Stein Johnsen

Spilleplassen, rent praktisk, regn, regn og atter regn

Valg av spilleplass er den viktigste beslutningen Som grekerne, må man ta kvalifiserte valg i forbindelse med plassering.

lysets naturlige gang
akustikk
synsvinkler for publikum
hvordan kommer folk seg dit?
parkering
naboklager og støy
høyttalere
hvor skal musikerne være? Skal de være synlige for publikum?
ulike tribuneløsninger
skal det være mikrofoner?
hvor kaldt blir det?
skal det være med dyr?

Det er utallige hensyn og listen er lang.

I Norge er det en ting vi ikke kommer unna - og det er regn. Det kommer til å regne. Enten i prøveperioden eller under forestilling. Tenk alltid på naturlig drenering. Er det ikke naturlig drenering - flytt eller bruk store ressurser på å få det. Spel i gjørme høres morsomt ut. Det er det ikke.

Beslutninger om lys og lyd må også tas. Spel i nattemørke er magisk, men fordyrende og praktisk vanskelig, særlig i regn. Glem heller ikke at lys og lyd trenger tørre områder bak publikum. Scenografien bør også inkorporere høyttalere og lignende slik at de ikke forstyrrer bildet, eller tar innkikk for publikum.

Dersom man spiller i et stort telt e.l holder man seg tørr. Men et telt blir veldig varmt med solen stekende og tilsvarende kaldt når det står i skyggen. Varmen fra publikum og lyskastere er som regel ikke nok, selv ikke om sommeren.

Organisasjon og administrering

Når spilleplassen er valgt, modell laget og kostymetegninger produsert; da skal det kommuniseres. En scenografs oppgave er å skape begeistring. Begeistring over hva man skal produsere sammen. Det er viktig med en god modell, byggetegninger, kostymetegninger og materialprøver- slik at alle involverte skjønner visjonen.

Scenografen følger også med på prøver. Målet er at skuespillerne og regissør forholder seg til omgivelsene som tenkt, at det ikke sklir ut i for mange retninger med hensyn til kostymer, rekvisitter e.l. Scenografen skal være aktivt til stede i arbeidet med å realisere designet. Noe samarbeid med marked/PR er en styrke- slik at produksjonen står fram som et samlet uttrykk.

Kort oppsummert: Scenografi kan være alt og ingenting. Det er allikevel når du tar tak i dette uoversiktlige og enorme fagfeltet at du virkelig kan få slagkraft, stemning og drama til spelet. En scenograf vil virke avlastende på regissør og alle rundt. Regissøren har ofte har med enn nok med aktører, musikere, koreograf og manusforfatter. Bruker du en scenograf godt-sammen med det gitte spilleområdet, skuespillerne, de lokale kreftene og naturkreftene ja da vil du få maks ut av nettopp din historie.