Publisert 12. desember 2021

Spel – hvilken rolle spiller de? 

av Jon Nygaard

---

Det heter med god grunn spel og ikke spill. Spel er ett av svært få eksempler på at et norsk fellesbegrep er hentet fra nynorsk eller dialekt.

Det er mange gode grunner til det.

Den viktigste grunnen er at alle de første, største og fleste spel i Norge er skrevet på nynorsk eller er spilt på dialekt.

De relativt få spill som er satt opp i eller nær de største byene, som Oslo, har vært få og har hatt vanskelige kår. Bærums Verk-spillet hadde i 2015 i gjennomsnitt bare 60 tilskuere per kveld i en kommune med mer enn 120 000 innbyggere. Askerspillet opplevde samme år det de kalte en publikumsrekord med totalt 1000 tilskuere – der 600-700 var gratisbilletter til barn og unge. Akershus Teater måtte i 2014 avlyse turnéen for Nasjonen som skulle markere jubileet for Grunnloven 1814 – fordi de ikke hadde solgt noen billetter.

Omvendt har små spel som har startet på små steder og opprinnelig har vært tenkt for et begrenset publikum blitt de største spel vi har i Norge. De som i dag er de tre i særklasse største, Stiklestadspelet, Peer Gynt ved Gålåvatnet og Elden på Røros, startet alle i det små som private eller lokale arrangement.

De aller fleste spel er år etter år blitt spilt på små steder som på de ytterste øyer langs kysten eller høyt til fjells. Omgivelsene er for mange spel spektakulære og de spiller en viktig rolle i spelet.

Suksessoppskriften for et spel er ikke nødvendigvis å ta en bestselger og lage et spel. For å kunne lykkes, må spelet forankres på stedet det spilles og det må være et samsvar mellom spillestedet og spelet.

Nesten ingen spel handler direkte om dagens problemer, men handlingen er ofte lagt langt tilbake i tid. Ett, Bronsebukkene på Hadeland, går faktisk helt tilbake til bronsealderen – eller det man leker er bronsealderen. Flere er knyttet til kristningen av Norge som Mostraspelet, Stiklestadspelet, Kinnaspelet og Olsokspelet i Tylldal. To har handlet om slutten av den store nordiske krig 1718-19, Elden og Karolinerspelet i Tydal.

Hovedpersonene i mange spel er sterke kvinner som klarer seg gjennom alle prøvelser som
Anna i ødemarka i Engerdal, Lady Arbuthnott, Frua til Elverhøy i Sunndal – eller som rydder opp i konflikter og problemer som Fru Guri av Edøy i Smøla.

To spel, Sagaspillet i Steigen og Marispelet ved Rjukanfossen, er tragedier om de to elskende som ikke kan få hverandre og som heller velger døden enn å ofre sin kjærlighet.

For å ta det litt mer konkret og detaljert og begynne med de tre største.

Det første og alle de tre største spel har startet som små og lokale

Det eldste spel som fortsatt spilles, er det som i dag heter Spelet om Heilag Olav eller Stiklestadspelet. Det omtales gjerne som «alle spels mor».

Dette var i utgangspunktet slett ikke planlagt å være noe annet enn en del av et slektsstevne i 1954 på gården Sul øverst i Verdal. Den største begivenheten i gården og slekta Suls historie var at Olav den hellige, da han ville gjenerobre makten i Norge, kom inn i landet øverst i Verdal – og trolig overnattet på Sul før slaget på Stiklestad. Den opprinnelige tittelen var derfor Natterast på Sul.

Men fordi forfatteren Olav Gullvåg og komponisten Paul Okkenhaug ble inspirert til å lage et spel som ble altfor stort til et lite gardstun, ble den første fremføringen av spelet flyttet til Stiklestad. Denne oppsetningen fikk så stor oppmerksomhet at spelet året etter, i 1955, ble utvidet og fikk tittelen Føre slaget. Siden det nå ble spilt på Stiklestad, fikk det i 1961 en ny siste akt som omfattet dagen etter slaget – og den endelige tittelen Spelet om Heilag Olav.

Men handlingen er fortsatt lagt til gården Sul – og hovedhandlingen er knytet til kvelden før slaget. Det er derfor ikke helt riktig å kalle det Stiklestadspelet. For selv om det spilles på Stiklestad, er handlingen i spelet ikke lagt til Stiklestad. Som «spel» bryter det derfor med det som oftest er grunnlaget for spelet, nemlig at det handler om noe som skjedde på akkurat det stedet det oppføres.
Det spilles derimot rundt Olsok, 29. juli, på samme tid på året som handlingen i spelet «skjedde».

Stiklestadspelet har heller ingen spektakulære omgivelser, men har i prinsippet den samme oppbygningen av scene og sal som i et tradisjonelt operabygg på 1800-tallet med et fast amfi og med en orkestergrav. Den eneste forskjellen er at bakgrunnen for scenen eller spilleplassen er en naturlig skråning mot en skog og ikke et malt landskap på et teppe.

Det som imponerer på Stiklestad, er dimensjonene og spesielt publikumsamfiet som maksimalt skal kunne romme nesten 10 000 mennesker. Det er ikke bare det største utendørsamfiet i Norge, men også i Norden. Det største antallet som har vært samlet her under fremføringer av Stiklestadspelet, var 6000 under premieren på spelet 29. juli 2010.

Stiklestadspelet hadde lenge det i særklasse største antallet tilskuere ved norske spel. Men det spilles bare fire ganger hvert år og antall tilskuere har vært synkende til under 3000 per forestilling. Det er fortsatt et imponerende antall, men de siste årene er det Elden på Røros som har kunnet markedsføre seg som «Trøndelags største utendørsteater» med totalt mer enn 12 000 tilskuere årlig.

Som utendørsteater er Elden bygget opp på samme måte som Stiklestadspelet med et amfi og en fast bakgrunn som avgrenser spilleplassen. Men mens amfiet er det imponerende i Stiklestadspelet, er det den faste bakgrunnen – «Slegghaugan» – som imponerer i Elden og de hevder med rette å ha Norges største utendørsscene. De spiller også sent på ettermidagen og mot kvelden slik at det naturlige og deretter det kunstige lyset gjør at bakgrunnen skifter fra å være midsommer til isnende kulde, fra sang og glede til tragisk død.

Både i Stiklestadspelet og i Elden spiller sang og musikk en viktig rolle, men der Stiklestadspelet gir et litt tradisjonelt og konservativt uttrykk i musikk og sang, er Elden en rocke-opera inspirert av Rice og Lloyd Webbers Jesus Christ Superstar.

Utgangspunktet for Stiklestadspelet var et lite og lokalt arrangement. Utgangspunktet for Elden var enda mer beskjedent. To gutter på Røros begynte i 14-årsalderen å spille sammen og senere startet de bandet Sjakt der de opptrådte med egenproduserte låter. I 1979 lagde de sammen en konsert der de ville fortelle om krigens meningsløshet – Det brinner ein eld – basert på general Armfeldts felttog mot Trondheim og senere Røros i 1718-19 og hærens tragiske retrett over Tydalsfjellet der 3000 frøs ihjel. Den konserten fremførte de i 1980 sammen med Røros Sangforening i samarbeid med Rikskonsertene både på Røros og i Selbu. Først i 1994 ble denne konsertversjonen utviklet til et utendørsspel som gradvis vokste i omfang og innhold. I tillegg til Armfeldts soldater som snakket og sang på svensk kom det etterhvert også inn mer handling knyttet til Røros og med roller som snakket både trønder og rørosing.

En av forutsetningene for at Stiklestadspelet har hatt en så lang historie, er at man har klart å rekruttere inn unge aktører som har kunnet vokse gjennom spelet. Mange senere aktører og administratorer i Stiklestadspelet har gått gradene fra små barne- og ungdomsroller til å få hovedroller eller regioppgaver – som brødrene Paul Ottar og Arnulf Haga.

Denne suksessoppskriften har også Elden fulgt og de hevder nå også å være Norges største barne-og ungdomsteater der 75 % av deltakerne på scenen er under 25 år.

Det som i dag er blitt Norges største spel, Peer Gynt ved Gålåvatnet, startet også i det små som et lokalt arrangement i 1928 i forbindelse med at det var hundre år siden Henrik Ibsen ble født. Peer Gynt-stemnet er deretter blitt arrangert hvert år siden 1967. Først i 1989 ble Peer Gynt fremført ved Gålåvatnet med Per Tofte i hovedrollen. Han hadde overført replikkene til dølemål. Denne dialekten ble også fulgt opp da instruktøren Svein Sturla Hungnes også tok over hovedrollen og spilte den fra 1995 til 2007. Denne opprinnelige bruken av lokal dialekt og handlingens utgangspunkt og sluttpunkt i Gudbrandsdalen gjør at Peer Gynt ved Gålåvatnet må kunne oppfattes som et lokalt eller lokalhistorisk spel. Sagnfiguren Peer Gynt var fra Gudbrandsdalen. Det er selvsagt en tynn kobling til Gålåvatnet i Ibsens Peer Gynt. De tre seterjentene roper på Trond i Valfjellet – og et fjell som heter Valfjellet eller Valsfjellet ligger ved Gålåvatnet. Men valget av Gålåvatnet som sted for oppføringen av spelet Peer Gynt var et lokalt valg som var gjort lenge før spelet begynte å vokse.

Viktigere for å kunne karakterisere Peer Gynt som et spel, er faktisk handlingen i Peer Gynt. Den følger en av de vanligste handlingsmønstrene i spel, nemlig den svake mannen som svikter henne han elsker og drar ut i den store verden – for så lenge etterpå å komme tilbake til henne som har stått sterk og rak i sin ensomhet – og som tilgir ham.

Gjennom valget av Gålåvatnet som spillested har Peer Gynt fått den typiske attraksjonen for de fleste spel, men som både Stiklestadspelet og Elden mangler, nemlig den enestående naturen som bakgrunn for spelet.

Attraksjonen – solnedgangen over det blanke og stille Gålåvatnet – var der på godværsdager fra starten av.

Det nye som nå har gitt Peer Gynt ved Gålåvatnet enda en attraksjon, er at arkitektene fra Snøhetta har laget en arena med et ekstra vannspeil i forkant av Gålåvatnet.

Det fjerde av de store, Mostraspelet eller Kristkongane på Moster, spelet for de store anledninger, men ikke ellers

Mostraspelet eller Kristkongane på Moster er skrevet av Johannes Heggland og hadde urpremiere i 1984. Bakgrunnen for spelet er at Moster ved to anledninger har spilt en viktig rolle i Norges historie. I 995 var Moster det første stedet Olav Tryggvason gikk i land da han kom fra England for å kreve kongemakt i Norge. Her holdt han messe og la grunnlaget for den første kirken som ble bygget i Norge. I 1024 var det på Mostratinget at Olav den hellige leste opp og fikk vedtatt den første kristne landslov i Norge.

Ingen andre spel eller teateroppsetninger har hatt en så prominent rolle som Mostraspelet. I 1995 inngikk det i den offisielle markeringen på Moster av at kirken i Norge var 1000 år. Kong Harald og dronning Sonja var da til stede sammen med representanter for Stortinget, regjeringen, utenlandske ambassader i Norge, kirkens biskoper og representanter for ulike kirker og kirkesamfunn i Europa og til og med patriarken av Konstantinopel.

Selv om det er blant de eldste, er knyttet til viktige begivenheter i Norges historie og hadde en så viktig rolle i kirkejubileet, har ikke Kristkongane på Moster fått den samme nasjonale posisjonen som Spelet om Heilag Olav eller samme omfang som Elden og Peer Gynt ved Gålåvatnet. I 2016 ble det derfor satt opp et nytt «Mostraspel», I slik ei natt, skrevet av regissøren Svein Tindberg. Men i 2024 kommer nok Kristkongane på Moster tilbake – til markeringen av at kristenretten er 1000 år.

En viktig grunn til at Kristkongane på Moster ikke har klart å holde den samme posisjonen som de tre store, er at det ikke egentlig handler om «kristkongana» Olav Trygvason og Olav den Hellige.

For å koble to konger og to hendelser med nesten 30 års mellomrom og konkretisere konflikten mellom to tros- og rettsoppfatninger, har forfatteren Heggland lagt inn en kjærlighetshistorie mellom Torolv og Vigdis. De blir trolovet i den gamle tro og rett og alt er idyll. Men så kommer Olav Tryggvason med kristendommen. Torolv vil ikke anerkjenne den nye tro og blir lyst fredløs og må reise fra landet. Han kommer senere til tilbake, men nekter å godta den nye kristenretten som Olav den hellige leser opp. I konflikten som oppstår blir han stukket ned av en av kongens væpnere og ånder ut på tingvollen med hodet i fanget på Vigdis som ikke har glemt følelsene hun hadde for ham selv om troen skilte dem.

Selve grunnhandlingen minner derfor i stor grad om Peer Gynt og Solveig. Den viktige forskjellen er at Ibsen og spelet Peer Gynt ved Gålåvatnet skildrer Peer Gynts omflakkende liv. I Kristkongane på Moster er det derimot den langt mindre spektakulære handlingen mellom dem som ble igjen som vises.

I Peer Gynt er det i tillegg til den dominerende hovedrollen en mengde større og mindre roller som spilles av en blanding av profesjonelle og amatører som gir spelet variasjon og liv.
I Stiklestadspelet blir kongen direkte engasjert i en konflikt på garden Sul om å sette ut et vanskapt barn – utburden. I Elden knyttes handlingen til enkeltpersoner blant karolinerne og borgere på Røros. Fordi de opprinnelig ikke startet stort, men gradvis vokste seg store ved at stadig nye elementer fylles inn, har alle elementer og roller en funksjon i Peer Gynt ved Gålåvatnet, i Stiklestadspelet og i Elden. Spesielt i Elden er det mange små biroller som plutselig tar plass og får oppmerksomhet – som når en av opphavsmennene til spelet, Arnfinn Strømmevold, i rollen som soldaten Per Åke, synger «Det brinner en eld» - som er en folkevise fra Dalarne som ga den opprinnelige tittelen til spelet.
I Mostraspelet er det i stor grad er et skille mellom de profesjonelle aktørene som har roller og handler – og de 150 amatørene som stort sett bare er oppstilt på rekke som statister som krigere, allmuen og presteskapet.

Den bratte fjellveggen bak lukker også spilleplassen i Moster amfi. I enda større grad enn Stiklestadspelet gir derfor Mostraspelet en følelse av å være i et innendørsteater uten tak. De store dimensjonene både i Stiklestadspelet og Elden mangler og det visuelle inntrykket er det stikk motsatte av den uendelige dybden i Peer Gynt ved Gålåvatnet.

Selv om Mostraspelet spilles på Moster, gir det ingen åpninger som viser at handlingen i spelet faktisk er på Moster. Ut fra det visuelle inntrykket kunne handlingen ha skjedd hvor som helst.
Det gir ingen fiksjon for tilskuerne om at de er der og da det skjedde.

Hvis det mangler et samspill mellom spillested og spel, vil spelet miste en viktig attraksjon

Kristinspelet i Sel på Jørundgard Middelaldersenter og Sol av isfolket på friluftsscenen til Valdres Folkemuseum bygger begge på romaner som har hatt hundretusenvis av lesere og burde derfor hatt potensiale for å bli store publikumssuksesser og vært blant de aller største spel i Norge.

Kulissene til «Jørundgård» i Liv Ullmanns filmatisering av Sigrid Undsets Kransen i 1994 ble som Jørundgard Middelaldersenter stående etter at filminnspillingen var avsluttet. Dette inspirerte i 1999 Sel Teaterlag til å bruke uttunet i dette anlegget som spilleplass for en oppsetning av Kransen. Denne oppsetningen var basert på den dramatiseringen av romanen som Tormod Skagestad hadde lagt til grunn for oppsetningen på Det Norske Teatret i 1958 og som hadde vært en av teatrets største publikumssuksesser. Men den ble ingen suksess i Sel og spelet måtte legges ned etter et par år på grunn av dårlig økonomi.

I 2011 ble det satt opp et nytt spel med manus og regi av Svein Gundersen. Det bygget på alle de tre bindene om Kristin Lavransdatter og hadde tre ulike Kristin-roller knyttet til hvert av bindene – en som ung som i Kransen, en som voksen kvinne som i Husfrue og en som den aldrende og døende Kristin i Korset. I 2015 deltok 75 amatører i tillegg til profesjonelle skuespillere i de tre Kristin-rollene og som Erlend. Men det ble solgt bare 1300 billetter.

Etterhvert ble spelet bygget videre ut basert på et nytt manus og med større satsing på musikk og dans. Denne utvidelsen av spelet kan likevel ikke løse det grunnleggende problemet for spelet, nemlig spillestedet – Jørundgard Middelaldersenter. For det er bare et lite avsnitt av handlingen i Undsets trilogi og i Kristinspelet i Sel som direkte er knyttet til Jørundgård. Og jo bedre Jørundgard Middelaldersenter blir utnyttet i åpningen, desto sterkere vil denne rammen komme i motsetning til handlingen når den skal utspilles helt andre steder som i Oslo, på Husaby i Skaun eller til slutt på Reinsklosteret i Rissa.

En annen litterær bestselger med lokal tilknytning som ikke ble en tilsvarende lokal suksess som spel, er Sol av Isfolket som fra 2008 til 2011 ble spilt på friluftsscenen til Valdres Folkemuseum. Spelet bygget på de tre første bindene i Margit Sandemos Sagaen om Isfolket som kom i en serie med 47 bøker og som samlet serie hadde et salg på over 60 000. Margit Sandemo hadde farsslekt fra Valdres og bodde på farsgarden Grunke i Valdres i 40 år. Hun må derfor regnes som «valdris» og ifølge henne selv var de overnaturlige hendelsene hun skrev om basert på de opplevelsene hun hadde hatt på Grunke.

Sol av Isfolket var den største teatersatsingen i Valdres og skulle være et flaggskip for Valdres Folkemuseum. Spelet ble satt opp av Leif Stinnerbom som var leder av Vestanå Teater i Sverige der han hadde utviklet en særegen regi- og spillestil basert på folkekultur. Etter Sol av Isfolket overtok han regien av Elden på Røros. Han skulle derfor være en ideell instruktør for Sol av isfolket. Alle kritikerne var også enige om at hovedrolleinnehaveren Heidi Ruud Ellingsen spilte Sol med rå energi. Allikevel fikk Sol av Isfolket samme triste skjebne som den første versjonen av Kristin Lavransdatter i Sel. Etter bare tre sesonger, 2008-2011, der til sammen 18 000 hadde besøkt spelet, måtte Sol av isfolket legges på is.

Hvorfor gikk det galt? Svaret er som for Kristin Lavransdatter i Sel. Det er ikke samsvar mellom spillested og spel. Friluftsscenen ved Valdres Folkemuseum ligger omtrent i sentrum av Fagernes med vakker utsikt mot en vik av Strondafjorden. I stedet for å utnytte utsikten, ble den tvert i mot bygget igjen i åpningen av spelet slik at det ble en vegg mellom spilleplassen og bakgrunnen. Dermed ble det bokstavelig et lukket teater som hadde mistet alle de grunnleggende kvalitetene til et spel.

10 år etter at Sol av Isfolket hadde siste forestilling i Valdres ble en ny versjon 12. august 2021 spilt for et fullsatt amfi – i Vera, helt øverst i Helgådalen i Verdal, med utsikt til Veresvatnet og videre til de svenske Skäkerfjällen i horisonten. Det Sol av Isfolket manglet i Valdres, ble her utnyttet fullt ut. «Her er potensialet svimlende» var overskriften i omtalen i Adresseavisen 13. august 2021. Og i undertittelen begrunner de dette med at energiske Lise Birkenes Thun «og den praktfulle naturen deler på hovedrollen». På premieredagen var allerede alle de 10 forestillingene utsolgt.

Sol av Isfolket i Vera kan med rette omtales som et storslått og eventyrlig drama i like storslåtte og eventyrlige omgivelser. For det er en klar sammenheng mellom spillestedet og Sandemos fortelling om Sol som en som gjennom hele barndommen hadde vært skremt og forhekset av fjellene. De lå så langt borte at man knapt kunne skimte dem – og de navnløse skikkelsene som bodde der.
To av skuespillerne fra oppsetningen i Valdres, Paul Ottar Haga fra Verdal og Evy Kasseth Røsten fra Malm, spiller nå på «hjemmebane» – og Sol spilles av en «valdris», Lise Birkenes Thun, som er utdannet ved teaterhøgskolen ved Nord universitet i Verdal. Margit Sandemos fortelling om Sol som kan kalles en banal folkloristisk fortelling, er derfor i Vera blitt forankret som et «ekte» eller «autentisk» spel basert på lokal kompetanse og lokale krefter.
Forankringen i sted og tid har også vært den store utfordringen for spelet Bronsebukkene på Hadeland.
I 2009 ble Stiftelsen Friluftsteatret Bronsebukkene stiftet av de tre hadelandskommunene Lunner, Gran og Jevnaker, den lokale sparebanken og en venneforening. De utviklet et spel basert på et sensasjonelt funn av to bronsebukker som den 11 år gamle Ragna gjorde på husmannsplassen Vestby på Grindvoll på Hadeland i 1924. Hun viste det til moren som umiddelbart sa: «Ta og kast det – det kan vera trølldom i slikt gammalt ræl». Grunnidéen i spelet som ble spilt på Olimb gård var derfor at det var «trølldom» i bronsebukkene og at lille Ragna når hun finner dem får et syn – en volve viser seg for henne og fører henne tilbake til bronsealderen.
I 2017 avslo de tre kommunene på Hadeland søknaden om videre støtte og spillet ble avviklet. Men i august 2021 gjenoppsto det og denne gangen ble det spilt på Hadeland Folkemuseum og fortsatte basert på den samme handlingen at Ragna av volven føres tilbake til bronsealderen. Det deltar mange barn og voksne i forestillingen som skal vise at folk er folk til alle tider og at måten folk løste utfordringene sine på for 2500 år siden er like aktuelle i verden i dag.
Men dette stemmer ikke med den faktiske historien. Ragna så ingen syner. Bukkene ble ikke kastet. Bestefaren tok dem med til Historisk Museum i Oslo. Faren gravde videre der hun fant dem og han fant også en slags ringbrynje og noen spenner. Arkeologene fant ut at bukkene opprinnelig hadde vært to hestefigurer som senere hadde fått hoder med horn. Etter studier av funn som to år senere, i 1926, ble gjort i Fårdal i Danmark mente man at hodene opprinnelig kom fra en skipsfigur. Sannsynligvis var alle disse gjenstandene gravd ned 2500 år før de ble funnet.
I Fårdal fant man en liten kvinnefigur som man antok hadde sittet på et rituelt skip. De mest kjente fornminner fra bronsealderen i Norge og Båhuslän i Sverige er store helleristningsfelt med det man har tolket å være skipsfigurer med mannskap, men som ut fra Fårdalfunnet og funnet av bronsebukkene på Hadeland kanskje ikke var store skip med mennesker og derfor må tolkes på en annen måte.
Bronsealderen markerte overgangen fra jegere og sankere til jorddyrkere. Bronsealderens helleristningsfelt ligger ikke ved vann, men ved jorder. Kanskje er «skipene» derfor egentlig en slags sleder som i et fruktbarhetsritual har vært trukket over jordene. Skulle lille Ragna føres tilbake til bronsealderen, var det vel et slikt kollektivt ritual hun og de andre skulle ha deltatt i? Bronsealderen var helt ulik vår tid. Bronse var et bløtt materiale som var uegnet til kamp og krig. Bronsealderen var derfor en fredelig periode mellom steinalderens jegertid og jernalderens krigstider – og en tid der kvinner må ha hatt en sentral rolle. Det er derfor en tid som ikke ligner vår.
Oppgavene for folkemuseene også på Hadeland må være å levendegjøre det vi faktisk vet om tidligere tiders liv og ikke bidra til å forsterke myter gjennom spel som Bronsebukkene.
Det ekte spelet spilles på stedet der det skjedde og på den tiden på året da det skjedde
Spel har en enestående mulighet til å la tilskuerne faktisk få «være» der det skjedde og på samme tid på året da det skjedde. Dette åpner helt andre muligheter for opplevelse ved at det faktiske landskapet blir en del av spelet. Dette krever imidlertid en innsats fra tilskuerne som må være villige til å oppsøke det stedet der handlingen er lagt. De må også holde ut hvis det er vind og regn eller tidspunktet for handlingen er lagt til nyttårsaften med vinter og kulde. I slike spel er det ektheten og nærheten i opplevelsen som er viktig.

Det eldste av slike små spel med stor betydning er Olsokspelet i Tylldalen, Dei urolege av hjarte, skrevet av Ola Jonsmoen. Det er faktisk det nest eldste spelet i Norge og hadde premiere i 1976. Det ble spilt på Tylldalen Bygdetun som ligger høyt over Tylldalen med vidt utsyn mot fjellryggen Bellingan. Arenaen for spillet er avgrenset av et tun av bygninger fra middelalderen og er faktisk plassert akkurat der den første kirken ble reist i Nord-Østerdal på 1100-tallet og på det stedet der pilgrimene kom ned fra fjellet på vei til Nidaros. Grunnfiksjonen i spelet er derfor at det var akkurat her dette skjedde en gang for 800 år siden.

Handlingen i spelet har startet allerede mens publikum er på vei opp lia til spilleplassen. På jordet ved siden av dem slår de høy, raker det sammen og begynner å bære høybører opp mot spilleplassen. På spilleplassen står det en og hugger ved – og publikum kommer så tett på at de tydelig ser at dette er en som virkelig kan hugge ved og ikke er en skuespiller som later som om han hugger ved.

Inn i denne vanlige arbeidsdagen og samtalen om vind og vær kommer etterhvert et følge pilegrimer ned fra fjellet. Konflikten som pilegrimene utløser hos personene i spelet, er om de skal bryte opp og bli med til Nidaros og den store verden – eller bli igjen i fjellbygda. Dette er også dagens problem for folk i Tylldalen og andre fjelldaler. Skal de fortsette det tradisjonelle livet – eller skal de bryte opp og søke nye muligheter i den store verden utenfor bygda.

Kinnaspelet, Songen ved det store djup, av Rolf Losnegård har det største og mest spektakulære spillestedet i Norge. Det er avgrenset av den karakteristiske fjellformasjonen Kinnaklova lengst ute til venstre. Den mystiske Bornihelleren ligger i lia ovenfor Kinnakyrkja fra 1100-tallet som ligger bak spilleplassen i front av publikum som sitter i et stort amfi og har det uendelige, åpne havet som «bakteppe».

For å komme til spelet må man først en båttur ut fra Florø og deretter ha en halvtimes spasergang før man er ved spillestedet og mentalt har klart å flytte seg i tid fra nåtid til fortid.

Utgangspunktet for handlingen i spelet er innføringen av reformasjonen i 1537. Inn i konflikten mellom den nye protestantiske og den gamle katolske tro blandes myten om søstrene Sunniva og Borni som på 900-tallet kom fra Irland med kristendommen til Selja og Kinn.

Det har vært mer enn 100 000 besøk ved spelet siden den første oppsetningen i 1985. At det er mange som kommer igjen år etter år er tydelig når publikum synger med på sangene. Kinnaspelet er blitt mer enn et spel. Det er blitt et ritual.

Selv om også Dei urolege av hjarte lenge ble en del av en tradisjon i Tylldalen, ble det avsluttet i 1998 og et nytt spel kom i 2000. Skal et spel som er sterkt knyttet til stedet kunne overleve, krever det et stort nok publikumsgrunnlag. Det har det vært i ytre Sogn og Sunnfjord, men ikke i Nord-Østerdal.

Et stort nok publiksgrunnlag finnes heller ikke i Tydal, fjellkommunen lengst sør-øst i Trøndelag. Her prøvde de i spelet Karolinernes hærtog i Tydal å komme så tett på den virkelige historien om karolinernes tilbaketog som mulig. Spelet hadde derfor premiere på Brekka bygdetun nyttårsaften 1993 – i mørke, kulde og snø. Denne natten på overgangen mellom 1718 og 1719 kom karolinerhæren på 5000 mann ned til den lille grenda Østby i Tydal. I åpningen av spelet venter man engstelig på at hæren skal komme. Ryktene forteller at de brenner ned alt som kan brennes og slakter og spiser alt de kan finne. Noen trøster seg med at så ille kan det vel ikke være. Og så, plutselig, kommer hæren!

130 lokale amatører og 30 hester i samspill med noen få profesjonelle skuespillere virker som om de er 5000 mann som kommer rasende inn og river hus og tenner bål. Et ekte kuslakt rives i stykker og stekes på bål og det lukter svidd kjøtt. Tettere på kan man som publikum ikke komme både handlingen og ikke minst kulda.

Problemet for Karolinerspillet i Tydal er at det ikke blir samsvar mellom kostnadene og inntektene. Selv om man har aldri så mange frivillige som stiller opp som skuespillere, teknisk stab og arrangementskorps og lokale ridesentre stiller med hester gratis så blir kostnadene for store i forhold til billettinntektene.

Det enestående konseptet med at publikum omtrent sitter midt i handlingen gjør også at det er begrenset plass for publikum – og det er et begrenset publikum som har lyst til å sitte ute i kalde natta og fryse og virkelig kjenne hvor kaldt karolinerne måtte ha hatt det.

Etter oppsetningen i januar 2019 som markerte at det var 300 år siden karolinernes tilbaketog, vedtok Tydal kommune som var eier av spelet at man med 1,6 millioner i underskudd måtte ta en pause. Det er 800 innbyggere i Tydal. Nesten halvparten av dem var direkte og indirekte engasjert i spelet. Tydal er en fjellbygd i et grisgrendt område. Det er ikke mange potensielle tilskuere i nærområdet – og det er langt på glatte vinterveier fra og til den nærmeste store byen, Trondheim.

Det kan også tenkes at det er grenser for hvor mange spel det er plass til som viser menn og bare menn i kamp og nød. Ser vi bort fra spel om Sol eller Kristin Lavransdatter eller lille Ragna som finner bronsebukkene, finnes det få spel som har kvinnelige hovedroller. Derfor er det viktig å fremheve tre av de få spel som finnes om sterke kvinner og svake eller fraværende menn.

Spel om sterke kvinner og svake eller fraværende menn

To spel som bygger på faktiske kvinner som levde uavhengige av deres svake og fraværende menn, er Anna i ødemarka og Lady Arbuthnott. Frua på Elverhøy.

Dagfinn Grønosets bok om Anna i ødemarka kom i 1972. Den ble en sensasjon som ble solgt i over 160 000 eksemplarer og ble oversatt til 15 språk. Den åpner med to korte setninger: «Jeg ble solgt til Haugsetvolden. Mannen min fikk 300 kroner for meg».

Etter en forferdelig oppvekst i Ringsaker hadde Anna lagt ut på veien sammen med sin særdeles arbeidssky, svenske ektemann Lang-Karl. Hun endte til slutt opp som arbeidskraft på Haugsetvollen, en fjellgård ved innsjøen Isteren. Det var mer enn halvannen mil til nærmeste nabo. 82 år gammel fortalte hun om livet sitt til Grønoset og denne fortellingen er igjen grunnlaget for spelet Anna i ødemarka som formidler hennes liv med stort engasjement og humør.
Spelet ble satt opp første gang i 2011 og ble spilt fire ganger for et publikum på nesten 1200. Det er omtrent like mange som det er innbyggere i Engerdal. Alle kom ikke fra Engerdal. Mange kom også fra nabokommunene. Det vil si fra et omegn som enkelt kan beskrives som 6 mil nordover fra Trysil eller 12 mil sørover fra Røros. Spillestedet var ikke på Haugsetvollen, men på Engerdal setermuseum ved Engerdal barne- og ungdomsskole som ligger omtrent midt i Engerdal.

Det kan synes fornuftig å legge spelet til sentrum. Men det spesielle i Engerdal er at i sentrum bor det ingen. I skikongen Gjermund Eggens hjemkommune er det nå ingen barn som går til skolen, men 100% får skoleskyss. Grunnen til det er ikke bare at Engerdal i areal er en stor kommune, men det er en svært spredtbygd kommune uten noe kvalifisert tettsted. Det vil si at ingen steder i kommunen bor det mer enn 200 mennesker så tett at de har mindre enn 50 meter til naboen. I gjennomsnitt bor det langt under 1 innbygger per kvadratkilometer i Engerdal. Eller sagt på en annen måte, bor nesten alle fortsatt i ødemarka i Engerdal.

Anna i ødemarka forteller derfor ikke bare om noe som var, men også om noe som er og som man kan kjenne seg igjen i. Uten samhold, kan man ikke overleve. Eller som det står i presentasjonen: «Spelet er en hyllest til ødemarka, til hverdagshelten, til arbeidsjernet, til det å være til for noen andre og til kjærligheten mellom mennesker og naturen.»

På grunn av den enorme suksessen i 2011 ble også Anna i ødemarka spilt i 2012 før man tok tre års pause, men deretter er spelet satt opp hvert andre år 2015, 2017, 2019 og jubileumsforestillingen i 2021.

Mye av grunnen til suksessen skyldes Hilde Drevsjømoen som er produsent for spelet og som med stort engasjement har spilt rollen som Anna i alle oppsetningene.

I en helt annen kategori er Lady Arbuthnott - Frua på Elverhøy i Sunndal som er et innendørsspel eller kanskje riktigere en innendørs opera som har vært spilt siden 1996 i Hovshall i Sunndal Kulturhus i Sunndalsøra. Her er det for publikum ikke snakk om å sitte ute i vind og regn på harde trebenker. Her er det fiolette fløyelsseter og et perfekt lydanlegg.

Er det da et spel?
Ja, det er et spel fordi det er basert på samarbeid mellom profesjonelle og amatører og årlig er 150 mennesker involvert i produksjonen, men først og fremst er det et spel fordi det handler om lokal historie og identitet og om å være stolt av stedet man bor. Når det går for fulle hus år etter år og man har begynt å selge billetter ett år i forveien så er det klart at dette er blitt et ritual som både uttrykker og skaper et felleskap.

Scenen er derimot liten og trang sammenliknet med utendørs spel – selv i forhold til den intime spilleplassen til Anna i ødemarka. Spelet mangler også en viktig visuell dimensjon, den mektige sunndalsnaturen, som var grunnen til at den skotske adelsdamen Barbara Arbuthnott valgte å bli boende i Sunndal.

Hun kom første gang til Sunndal på bryllupsreise med sin tredje ektemann i 1866 og vendte tilbake de to neste somrene. I 1868 startet hun å bygge sin egen bolig på Elverhøy og her ble hun boende selv etter at sønnen døde og ektemannen flyttet tilbake til Skottland. Hun fikk også bygget en fritidshytte, Alfheim, i Grødalen. Denne velstanden tok en brå slutt da banken hennes i England gikk konkurs i 1888 og Elverhøy med innbo ble solgt på tvangsauksjon fire år etter. De siste årene av sitt liv levde hun i relativ fattigdom. Hun døde i 1904.

Både Anna i ødemarka og Lady Arbuthnott - Frua på Elverhøy handler om faktiske kvinner som valgte å leve et selvstendig liv i det som for Anna faktisk var ødemarka eller det som ut fra Lady Arbuthnotts utgangspunkt måtte ha vært oppfattet som ødemarka. Et tredje spel som handler om en sterk kvinne, Fru Guri av Edøy, er derimot basert på en fiksjon. Det har aldri vært noen fru Guri av Edøy. Spelets utgangspunkt var et tablå som ble skrevet i forbindelse med 800-årsjubileet til Edøy gamle kirke i 1989. Dette ble senere utvidet til et spel som siden er blitt spilt hvert år siden 1990, bortsett fra en pause på 5 år da Gurisenteret ble bygget. Det åpnet i 2009.

Handlingen i spelet forgår på slutten av 1100-tallet. Bakgrunnen for handlingen er at fru Guri ønsker å bygge kirke på Edøy, men erkebiskopen er uenig. Dette knyttes til en serie konflikter mellom medlemmer av ulike slekter på øya som fru Guri klarer å forsone slik at kirken kan bygges og vigsles og slik at de som skal ha hverandre får hverandre.

Selv om handlingen i spelet Fru Guri av Edøy er oppdiktet, er grunnen under det ekte nok og dette formidles i Gurisenteret som er bygget som en del av den nye arenaen for spelet.

I tillegg til å være et regionalt kultur- og kystpilegrimsenter er Gurisenteret et digitalt opplevelsessenter for kulturminnene på Edøy og naboøya Kuløy. Det omfatter blant annet runesteinen Kulisteinen fra tidlig 1000-tall som regnes som Norges «dåpsattest» fordi her er det første gang at Nórigi er skrevet. Det er videre steinsettingen Edøystjerna, 23 gravhauger på Kuløy og 21 på Edøy og et langhus på Edøy fra før vikingtid. Den siste oppdagelsen er at undersøkelser med georadar viser at under dyrket mark i et område der det tidligere har ligget en gravhaug, ligger det på Edøy rester etter et 13 meter langt vikingskip.

Gjennom spelet Fru Guri av Edøy som er ren fiksjon er det derfor gjennom Gurisenteret blitt mulig å presentere den historien som faktisk ligger i bakken på Edøy og Kuløy.

Omvendt kan myter vandre og få nedslag i ulike varianter på ulike steder i Norge.

Hagbard og Signe i Steigen og Marispelet på Rjukan. Samme sagn er blitt konkretisert i spel på to ulike steder

Hagbard og Signe er blitt omtalt og markedsført som et Romeo og Julie-drama som utspiller seg på vakre Engeløya i Steigen. Marispelet ved Rjukanfossen er omtalt og markedsført som Telemarks Romeo og Julie. Men det er ikke Romeo og Julie som har vært utgangspunkt for disse spelene, men derimot lokale varianter av samme sagn.
Steigen Sagaspill har vært satt opp på Vollmoen amfi på Engeløya i Steigen hvert annet år siden 1985. Det er basert på et vandresagn som skal ha røtter i vikingtiden. Det første spelet, Hagbard og Signe, som hadde premiere i 1985, var skrevet av Bjørn Erik Stemland. I 2019 kom det et nytt spel skrevet av Ragnar Olsen og bygget på det samme sagnet, men med den omvendte tittelen, Signe og Hagbard. Spelet har også hatt nye instruktører hvert år slik at det innenfor visse rammer skal fornyes fra år til år.

Hovedhandlingen er likevel den samme. Sigar konge eller høvding på Steig er opptatt av gammel sed og skikk. Han har datteren Signe som uten at faren vet det, har lovet evig troskap til Hagbard fra Vågan som er reist i vesterveg. Kong Sigar har derimot lovet henne bort til Burislav av Holmgard for å sikre familiens velferd. Men Signes hjerte har bare plass til én, og det er Hagbard. Når Hagbard kommer hjem fra vesterveg, ber han Sigar om å få ta Signe til sin ektefelle. Dette setter kong Sigar seg mot fordi han er bundet av avtalen med Burislav. Han dømmer derfor Hagbard til døden og når Signe får vite det, tar hun livet av seg.
Islendingen Arne Magnusson skrev ned sagnet om Hagbard og Signe rundt 1700. Men han plasserte handlingen et helt annet sted enn i Steigen. Ifølge han ble Hagbard begravet inne i den gamle steinsettingen ved Agnes ved Stavern i Vestfold. Han hadde fått høre at det var Hagbard konge som var begravet der og at "Signelild" var en kongsdatter.
Jens Kraft skrev i sine Norgesbeskrivelser fra 1820-35 at stedet der Hagbards Signe «af Hengivenhed» frivillig endte sine dager skal ha vært på «Gaarden Fritzøes Grund ved Farrisvandet» som ligger litt lengre nord. Andreas Faye forteller det samme om «Harbor og Signe» i Norske Sagn i 1833.
I 1822 skrev Henrik Anker Bjerregaard ned et sagn han hadde hørt i Telemark om Ulf Fosso som var en rik bonde i Vestfjorddalen som regnet sitt slektskap fra de gamle jarler. Ingen kunne måle seg med ham i rikdom. Han hadde en eneste datter, den fagre Mari, som var dalens stolthet. Henne ville han gifte bort til en stormann, men hun ville bare gifte seg med fattiggutten Eystein.
Bjerregaard var en av våre første dramatikere og hans Fjeldeventyret fra 1820 gjorde i sin tid stor lykke. Men han skrev aldri noe drama med utgangspunkt i sagnet han hadde hørt i Telemark. Det var først Gro Synnøve Brekka som 2001 presenterte ideen om å legge sagnet til grunn for et spel. Det ble første gang oppført i 2005.

Om å la naturen spille – og ikke spille en rolle

Marispelet utnytter den dramatiske naturen som en del av spelet som blir spilt på en fjellhylle helt på kanten av juvet ved Rjukanfossen som ligger til høyre for spilleplassen. Dypt nede i dalen i bakgrunnen ligger Vemork kraftstasjon.
Marispelet ved Rjukanfossen.

Gustav Adolph Mordts tegning i Norge fremstillet i Tegninger fra 1848 viser Rjukanfossen og til høyre for den fjellhyllen der spilleplassen for Marispelet ligger.
Rjukanfossen med total fallhøyde på 238 meter og det høyeste loddrette fallet på 104 meter var den første store turistattraksjonen i Norge og fossen ble også opprinnelig regnet som Norges høyeste fossefall. Fossen og fjellområdene rundt var pionerområdet for byfolks oppdagelse av den norske naturen og Den norske turistforeningens første hytte var Krokan ved Rjukanfossen som ble kjøpt i 1868. Krokan var opprinnelig en plass under Fosso og ved Krokan samles tilskuerne til Marispelet før de ledes ned til spilleplassen.
Rjukanfossen ble tørrlagt da Vemork, som da var verdens største kraftstasjon, ble åpnet i 1911. Etter avtale med Hydro er den dramatiske avslutningen av Marispelet at Rjukanfossen igjen slippes i fritt fall.
Marispelet utnytter naturen maksimalt – stikk motsatt innendørsspelet om Lady Arbuthnott. Det er derfor interessant å se at året 1868 da Den norske Turistforening kjøpte sin første hytte, Krokan, var også det året lady Arbuthnott startet å bygge egen bolig i Sunndal og senere fikk hun også en hytte på fjellet. Mens hun, som skotsk adelsdame, oppdaget den dramatiske naturen i Sunndal, var denne naturen som hadde spektakulære dimensjoner stort sett ukjent for norske fjellturister.

Få kilometer fra der lady Arbuthnott bodde, ligger Vinnufallet som har en total fallhøyde på
860 m og er Europas høyeste og verdens sjette høyeste fossefall.

På vei til hennes hytte Alvheim passerte hun Åmotan i Jenstadjuvet i Grøvudalen der ikke en, men 7 forskjellige elver kaster seg utfor fjellsidene.

Maken til disse vannfallene finnes ikke i Norge – og knapt noe annet sted i verden.

I august i korona-året 2021 ble det spilt en versjon av Lady Arbuthnott utendørs på Leikvin i Sunndal. De burde kanskje prøve å ta den fantastiske naturen i bruk igjen, både for å gi publikum som ikke er fra Sunndal en enestående opplevelse og for å bedre forklare hvorfor lady Arbuthnott valgte å flytte til Sunndal – og bli der resten av livet.

Kysten er den viktigste ferdselsveien i Norge, men bare ett spel spilles på vann

Det er ingen tilfeldighet at det spilles spel på øyer langs kysten – som Moster, Kinn, Edøy og Engeløya. Kysten har vært den viktigste ferdselsveien i Norge og fornminner viser at trygge havner som Moster, Edøy og Engeløya har vært møteplasser og høvdingseter og Kinn ytterst i havet var et sted der flyktninger fra Irland kunne drive i land. Lokaliseringen ved ferdselsveien langs kysten var også grunnen til at det ble bygget kirker på Moster, Kinn og Edøy.
Det fleste spel langs kysten handler om det som skjer på land som kirkebygging, møter og maktkamper mellom høvdinger. Det er bare ett spel som direkte er knyttet til virksomheten på havet og som faktisk også spilles på vann – Den siste viking, basert på Johan Bojers roman som hvert annet år spilles på friluftsscenen til Museet Kystens Arv ved Prestelva i Stadsbygd. Bojers roman skildrer slutten på den lange og enestående epoken der man rodde i små åpne båter langs den lange og værharde kysten til de rike fiskeplassene i Lofoten – før motorbåtene overtok.
Stadsbygd i Rissa ligger inne i Trondheimsfjorden – rett ut for Trondheim. Herfra er det lang vei til storhavet og enda lengre til Lofoten. Bojers roman bærer derfor med rette tittelen Den siste viking og museet har med rette navnet Kystens Arv. Spelet viser slutten på en lang epoke og det viser hvor viktig Lofotfisket har vært for bosetting og liv langs kysten av det nordlige Norge og sør til Trøndelag.

Spelet spilles på en enestående scene i Prestelva amfi – der båter kan komme roende eller seilende inn og der det kan utspilles spektakulære scener som det dramatiske slaget om Trollfjorden mellom mannskapene på de små ro- og seilbåtene og de nye og større motorbåtene som ville stenge dem ute.

Oppsummering

For å oppsummere spels rolle i Norge, er det fristende å stjele fra Bjørnsons dikt Jeg vil verge mitt land.
Spelenes innhold og mål er i stor grad å vise hvordan man på ulike steder og ulike måter i smått og i stort har villet «verge» og «bygge» landet. Store og små spel handler om innføringen av kristendommen, om kirkebygging og om den store nordiske krigen, men det er også spel om slitere som Anna i ødemarka og andre som «vil øke dets gavn».
Det finnes spel i det meste av Norge «ifra grensen og ut til de drivende garn», fra Vera, Tydal og Engerdal og ut til Kinn. Det er mye om bønder, men også om den «gyngende våg».
Det som er felles for de fleste spel kan oppsummeres i Bjørnsons linjer:

Denne bostavn er vår, og vi elsker den for hva den var, hva den er, hva den bliver igjen.

Men det er tidligere tider som dominerer spel. Vi mangler spel om nyere tid, om andre verdenskrig, om innvandrere enten det er skogfinner, romfolk eller i nyere tid pakistanere, somaliere ...
Selv om det i sør finnes rikelig med spel, er det dårlig med spel nord for polarsirkelen og ingen som viser samisk kultur eller konflikter mellom samisk og norsk kultur og bosetting.
Det er derfor lett å kritisere spel for å være dominert av norskdom og lokalpatriotisk selvgodhet.
Men det er egentlig ingen spel som er nasjonalistiske, lokalpatriotiske eller selvgode. De handler tvert i mot om viktige vendepunkt i historien og de konflikter og problemer de utløste, om slit og kamp for å overleve i marginale områder og om kjærlighet og respekt for natur, kultur og medmennesker.
Spel er bygget på samarbeid mellom profesjonelle og amatører og mellom ulike kunstarter og kunstnergrupper som skuespillere, sangere, dansere, musikere, kostyme og scenografi – og mellom ulike funksjoner som salg, markedsføring, informasjon, arrangement og koordinering og fordi spel ofte spilles der ingen bor – parkering og transport. Samlet vil dette si dugnad – som er et godt norsk ord som ikke finnes på andre språk.
Så hvis det er viktige tema som mangler, så betyr det bare at det er for få spel i Norge.