Publisert 8. desember 2021

25 år med Elden

Av Snorre Ryen Tøndel.

---

Året var 1996, og jeg skulle debutere som aktør i «Det Brinner En Eld». Jeg var 4 år
gammel, og husker naturlig nok ingenting av opplevelsen. Min mor har fortalt meg at hun
bar meg rundt på scenen. Min mor, som på denne tiden spilte «kone 2» og «kvinne 1».
Jeg var en del av rørosbefolkningen i stykket. Jeg var blitt en del av det som senere skulle
bli ett av Norges mest besøkte og største utendørsteater.
Denne rollen, altså barn i rørosbefolkninga, skulle jeg «gestalte» de neste årene også.
Først i 2005 tok jeg mot til meg og spurte daværende regissør Rulle Smit (regi 1994-2005)
om jeg ikke kunne være med i Dødsmarsjen, altså stykkets aller siste scene, der
karolinerne går over Tydalsfjellet for å returnere hjem til Sverige etter Kong Karl XII død. Til
min store glede, og forsåvidt overraskelse, fikk jeg lov til dette. Et enormt øyeblikk som
jeg aldri kommer til å glemme. Vi hadde fått streng beskjed om å «ligge musestille, og ikke
bevege på så mye som en finger» da vi lå døde. Under min aller første dødsmarsj lå jeg
lengst bak på scenen. Trolig så langt bak, at det ikke en gang var mulig for nærmeste
publikummer å se meg. Jeg fikk et akutt hosteanfall, og tenkte at dette var slutten på
Elden for min del. Ingen kritikk ble gitt etter endt forestilling, og min Elden-reise fortsatte
som normalt.

1994 - 2005
I perioden 1994 - 2005 var det, som nevnt over, Rulle Smit som hadde regien på stykket,
den gang «Det Brinner En Eld». Hun fikk satt sitt preg på det, og la et minneverdig og
solid grunnlag for reisen videre. Jeg husker godt hennes siste år som regissør. Jeg husker
samholdet mellom de fire soldatene, kulden og elendigheten på Røros, og ikke minst alle
de fantastiske aktørene som var på scenen. Alt dette ble gjort på dugnad. Jeg husker
peptalker før forestilling, gjerne i form av Bjørn Aksel Aasen som meldte «Full metal
jacket» mens vi stod i sirkel bak Gropstuggu. På den tiden ante jeg ikke hva det betød,
men det var små øyeblikk som sitter i minnet den dag idag.

2007 - 2011
I denne perioden var det Marit Moum Aune som hadde regien, og utendørsteateret skiftet
navn fra «Det Brinner En Eld» til «Elden». Et atskillig større grep Moum Aune gjorde, var å
vri scenebildet. Fra å ha spilt med Gropstuggu i bakgrunnen, ble tribunen nå satt slik at
scenebildet dekket de aller største delene av hele slagghaugan, med mulighet for å
benytte seg av flere platåer, eller nivåer. Scenen var nå mye, mye større. Moum Aune fikk
frem rocken i ny drakt, la et ekstremt godt grunnlag for teateret både med tanke på det
sceniske, og profesjonaliteten rundt.
I 2007 fikk jeg debutere som svensk karoliner. Jeg hadde også en mindre talerolle i
stykket, Gustav Westerberg. Denne rollen spilte jeg i 4 år, før jeg i 2011, Moum Aunes
siste år, gjorde rollen som Håkan Modig. Dette skulle på mange måter bli et slags
vendepunkt i karrieren min. Etter denne sommeren bestemte jeg meg for å gå videre med
musikkteater. Jeg søkte meg inn på Romerike Folkehøgskole, musikkteaterlinjen.
Skoleplassen ble et faktum, og midt under prøveperioden på hovedproduksjonen vår, fikk
jeg en telefon fra Kari Kluge, daværende daglig leder for Elden. Hun lurte på om jeg ville
gjøre rollen som Kalle Lundgren, hovedrollen. Jeg takket umiddelbart ja.

2012 - 2014
De tre neste årene skulle jeg altså gestalte hovedrollen. I denne perioden var det Leif
Stinnerbom som hadde regi. Sammen med kona Inger (kostyme) og sønnen Magnus
(musikk), var de med på å sette sitt helt særegne preg på Elden. Der rockemusikken og
showfaktoren hadde stått i fokus tidligere, bar stykket i denne perioden på et preg av
folkemusikk og lengtende kjærlighetshistorier mellom de ulike karakterene. Jeg hadde en
ekstremt god kjemi med Leif, og han lagde etter min mening et trygt og inkluderende rom
for aktørene. Dette gjorde det lettere å eksperimentere, ikke være så redd for å være
dårlig på prøver, og også bidra med egne tanker og ideer i enkelte scener.
I mitt siste år med Kalle, snakket jeg mye med Stephen Brandt-Hansen (General De La
Barre), som nevnte en musikalskole i Göteborg, Högskolan for scen och musik, hvor han
selv hadde gått. Jeg søkte, dro på opptaksprøver, og kom inn som en av åtte elever.

2015 - 2017
Jeg gikk nå på skole i Göteborg, men hadde fortsatt store ambisjoner om å komme hjem
til sommeren og være med på Elden. I 2015 var jeg på audition, og fikk rollen som
Bergkompanikaptein Mentzonius. Nå var det Paul Ottar Haga som var instruktør. Hagas
idé var å få frem det mørke, og tydeliggjøre krigens elendighet, hvilket jeg absolutt følte
han oppnådde. Sangene var ikke like tydelige «låter», og det lå stadig et dunkelt og mørkt
underlag med musikk. Soldatleirene var atskillig mer utslitt og dystrere enn tidligere, og
det ble tatt mye mer tak i det militære regime. Rocken var nesten ikke-eksisterende, men
sceneuttrykket med den grusomme historien som bakteppe var absolutt tilstede.
I 2016 og 2017 var jeg ikke en del av Elden-ensemblet. Dette er, for utenom 1994, de
eneste årene jeg ikke har stått på scenen. To rare år, med et enormt savn til slagghaugan
og historien da juli stod for døren.

2018 - 2021
Da Catrine Telle tok over registolen, skulle jeg komme tilbake til Røros og spelplassen, nå
for første gang som profesjonell musikalartist. Det var både rart og rørende. Jeg hadde
savnet slaggen, de gamle husene backstage, folkene, musikken - alt. Det føltes allikevel
som det ble stilt flere krav til meg. Ikke fra noen andre i produksjonen, men fra meg selv.
Det å komme tilbake til hjembyen sin som profesjonell aktør, til et stykke som alle på
Røros har et forhold til, setter i gang en hel del tanker hva gjelder krav og forventninger.
Jeg var allikevel stolt. Stolt over den lille rare byen vår, stolt over verket som Arnfinn
Strømmevold og Bertil Reithaug hadde skapt, og stolt over alle de fine menneskene som
stiller opp år etter år for å gjøre Elden til en realitet.
Jeg skulle gjøre rollen som Niklas, en krigsvant hardhaus av en soldat, som ikke har
opplevd ekte kjærlighet før han kommer til Røros. Denne rollen passet meg fint, både
med tanke på det musikalske, men også den fantastisk følelsesmessige reisen denne
mannen går igjennom i løpet av stykket.
Det skal også nevnes at i corona-året 2020, hvor det naturligvis ikke var noen Elden, var
et savn ut av dimensjoner. Jeg savnet å gå mellom de gamle husene på Flanderborg på
vei til prøver, jeg savnet de sosiale stundene med resten av ensemblet, og jeg savnet ikke
minst å stå på den scenen kveld etter kveld, og fortelle historien foran en fullsatt tribune.
På et personlig plan er Elden for meg en arena hvor jeg kan uttrykke meg på mitt desidert
beste vis, kunstnerisk. Det har alltid vært trygge, gode rammer rundt prøvene, og
forestillingen sitter så langt inn i ryggmargen, at det er utelukkende morsomt å gjøre
forestillingen, uansett karakter. Jeg tenker veldig ofte på stykket, og spesielt på alle de
hundretalls menneskene som jobber dugnad for å få det i havn. Det er rørende, vakkert
og ikke minst imponerende å se hele den gjengen jobbe for noe som betyr så ekstremt
mye, ikke bare for oss som står på og bak scenen, men også for hele Røros.
Jeg har nå vært ute i jobb i 4 år, og jobber i skrivende stund på Trøndelag Teater, men
uten Elden hadde jeg ikke vært der jeg er i dag. Elden ga meg lysten på musikkteater,
Elden ga meg selvtilliten til å søke meg inn på skole, og elden ga meg gnisten til å tro at
dette var noe som er mulig å leve av.

I 2020 fikk jeg oppleve en sommer uten Elden. Det trenger jeg ikke oppleve igjen.

En spesiell takk til inspirerende mennesker, som
Unni Ryen
Stephen Brandt-Hansen
Jo Bjørner Haugom
Morten Tøndel
Siri Gellein
Leif, Inger og Magnus Stinnerbom
Catrine Telle
Skjalg Raaen
Marit Moum Aune
Paul Ottar Haga
Erik Wenberg Jacobsen
Jon Bleiklie Devik
Rulle Smit

Men, kjære Arnfinn Strømmevold og Bertil Reithaug - TACK för Elden.

Dere er som
Freia-reklamen: Ingen over, ingen ved siden.

Snorre Ryen Tøndel