Publisert 17. desember 2024

 

Atlanterhavsspelet - Formidling av kulturarv på kulturminne 

Av Endre Skar

---

 

Synopsis ATLANTERHAVSSPELET - Ein storm er på veg

Historien tar utgangspunkt i en dramatisk hendelse fra 4.desember 1843. I finværet den morgenen drar et stort følge fra et av prestegjeldene i området til Kristiansund på julehandel. Men på vei hjem, blåser det opp til sterk storm, og 15 mennesker omkommer på sjøen. En stor tragedie har skjedd, og mange traumer oppstår som en følge av hendelsen.

Det er denne hendelsen som danner bakgrunnen for hovedhandlingen i vår historie.

I samme tidsperiode observeres et sjømonster flere plasser på strekningen fra

Molde til Kristiansund. Prost Deinboll i Molde utlover dusør til den eller de som greier å fange sjøuhyret. Disse to historiene veves sammen i vårt spel. Slik får vi både en dramatisk historie med utgangspunkt i en tragisk hendelse, men også en mer morsom, parallell historie med utgangspunkt i mytiske skapninger fra havet.

Vår historie handler om Svein Los og hans familie, og deres kamp for å overleve ute ved Hustadvika i en tid der kampen om føden ikke alltid var like enkel.

Losens kone omkommer på havet i den dramatiske stormen på vei hjem fra julehandel i Kristiansund.

Svein blir enkemann med to små barn, lille Marie og vesle Einar. Einar var med på forliset, men overlevde. Han er sterkt traumatisert av hendelsen og har mistet evnen til å snakke. Sorgen og savnet etter moren plager Marie. I tillegg mister hun kontakten med sin beste venn som forsvinner etter stormen. Dette plager Marie, men vonde ting skal ikke prates om.

Vi hopper nå fram i tid året er 1848, Marie har blitt en vakker ung kvinne, gifteklar som faren sier. Væreieren og fiskeoppkjøperen Wilhelm som er langt eldre ønsker Marie som kone. Han inngår en avtale med Maries far om giftemål. Men Marie drømmer om en annen, i hennes hjerte har det alltid bare vært plass til en mann, Jakob. Vennen som forsvant rett etter stormen. Han som hadde lovd å komme tilbake til henne.

Samtidig utlover prost Deinboll fra Molde, dusør til den som klarer å fange sjøuhyret som har blitt observert flere plasser langs kysten. Gammel - Aslak, Marie og Einars bestefar starter opp et fangstlag for å fange Krakjen som han kaller sjøuhyret. Det er i denne bihistorien duket for mye humor og ville påfunn.

Etter flere dramatiske hendelser kommer Jacob plutselig tilbake for å møte Marie. Men nå er Marie lovet bort til handelsmannen, Wilhelm. Jacob forlater henne i stor frustrasjon.

Men Marie greier ikke å forsone seg med et liv uten Jacob. Hun drar derfor ut med båten for å lete etter han.

Da blåser det opp igjen - en ny storm er på veg..

Musikk, noe sang og voice over benyttes som forsterkende elementer i forestillingen.

 

Det å spele spel på museumsområde

Da vi starta opp arbeidet med Atlanterhavsspelet, tenkte vi at formidling av kulturarven vår gjennom eit spel om livet til ein fiskarfamilie på 1800-talet var viktig. Dette skulle skje ute ved den nasjonale turistvegen, Atlanterhavsvegen som går frå Bud i Hustadvika kommune til Averøy på Nordmøre. Frå 2016 til 2018 gjennomførde vi eit forprosjekt der vi sette oss inn i historia, og som til slutt enda i det manuset som vi framleis brukar (nokre endringar har rett nok vorte gjort undervegs).

Manuskriptet vart skrive av Jørn Skar i samarbeid med Endre Skar. Ny musikk vart komponert av Eldar Skar.

I forprosjektet låg også arbeidet med å finne eigna spelstad for stykket. Til slutt enda vi på Ergan kystfort i Bud. Det er ikkje slik at hendinga i spelet er avhengig av ein bestemt spelplass, men Ergan hadde mange fordelar.

Her fekk vi nytte gode fasilitetar til oppbevaring, service og garderobe. Ved å bygge eit mobilt amfi oppe på kystfortet (krigsminne), får publikum ein fantastisk utsikt til Hustadvika og storhavet utanfor som danar bakteppe for forteljinga vår. Her får vi bruke ein open plass i museumsområdet for å sette opp dei kulissene vi treng for å gjennomføre spelet på ein god måte. Vi får bruke spelstaden nokså fritt, men eit problem er at det er mykje bussturisme til anlegget om somrane. Prøvene blir da lett forstyrra av turistar som ikkje skjønar kva vi driv med – og kanskje til og med har lyst til å delta. Men vi greier som regel å kjøre prøvene med  vakthald, infoskilt og sperreband. Slitasje vil det bli, men så langt har museumseigaren akseptert slitasjen mot gevinsten. Graset gror til igjen etter oss. Verre var det da vi med traktor kjørte oss ned i ei tildekt løpegrav som vi ikkje kjende til. Dette vart ein ekstra kostnad for oss. Men med hjelp frå kommunen, fekk vi reparert skaden. Av dette kan vi lære at god kjennskap til spelplassen er viktig for å unngå uhell og uforutsette utgifter. Dette er eit ansvar både eigar og leigar bør ta på stort alvor. Ved slike kulturminne kan det også finnast farlege installasjonar. Desse må alle deltakarar få god orientering om for å unngå skadar.

Dei to første åra fekk vi bruke både spelplass og lokala inne i museet gratis. I ein oppstartsfase var dette svært viktig. Dei siste åra har vi hatt leigeavtale med Romsdalsmuseet som er eigar av området. Vi opplever det som trygt å ha ein klar avtale med eigar av staden.

Museet som vi, er formidlarar av kulturminne. Slik har vi felles interesser. Samtidig er det viktig å hugse at museum ofte er offentleg institusjonar med statleg finansiering og krav. Det er ikkje vi som driv med amatørteater eller i det frie teaterfeltet. Dei regionale musea har ofte mange avdelingar og driftsstader med faste tilsette til å ta vare på bygg inventar samt formidling. Dei har i utgangspunktet meir enn nok med sin eigen aktivitet.

Skal ein utløyse nærare samarbeid, trur eg det må lagast spesielle og konkrete prosjekt der partane er genuint interessert i å drive fram prosjektet i fellesskap. Her bør både tema, metode og arbeidsfordeling vere avklart før prosjektet blir sett ut i livet. Alle slike prosjekt treng ein produsent som kan drive prosjektet framover. I dei fleste samanhengar tenkjer eg det er vi som er i det frie feltet som må ta dette ansvaret, og så får institusjonen fylle på med sine resursar, kompetanse, lokalitetar og utstyr.

Produsenten har også ansvar for det økonomiske. Ved gode prosjekt og godt samarbeid med gode avtalar, bør det kunne søkast støtte frå fleire offentlege ordningar. Institusjonane har som regel bunde opp sine midlar i si eiga drift, så der er det oftast lite å hente.

Dei siste åra har vi hatt samarbeid både med Romsdalsmuseet om Atlanterhavsspelet og Nordmørsmusea om prosjektet Jappe Ippes. Begge prosjekta handlar om formidling av vår kulturarv. Begge regionmusea har vore svært positive til prosjekta der dei har stilt lokale og spelplass til disposisjon. Men elles har vi styrt aktiviteten vår sjølv utan musea si deltaking.

Teater og spel er ein spesiell og arbeidskrevjande måte å formidle kulturarv på. Men det er knapt noko medium som greier å dra fram emosjonane så sterkt som teaterkunsten gjer det – ikkje minst gjennom spel. Her møtest gammal og ung, profesjonell og amatør i eit stort samarbeid for å formidle noko viktig frå vår eiga, lokale historie. Ofte treff vi publikum slik at både tåren og latteren får fritt utløp. Det er viktig for alle kulturformidlarar å hegne om desse opplevingane. Viktige minne både for dei som formidlar og for dei som får dei servert. Her trur eg fleire institusjonar som f.eks. musea har store moglegheiter i samarbeid med den lokale frivilligheita og det frie kulturfeltet. Begge har nok felles interesse i å formidle noko godt og viktig til mange.

Samarbeid er rota til vekst og utvikling!