15. oktober 2024
BARN OG UNGDOM I SPEL
av Sissel Hermann
Jeg har jobbet mye med barn og ungdom i spel og teater, og ser at dette ikke bare er et svært viktig arbeid for de det gjelder, men også for samfunnet. Barn lærer mye ved å delta i spel. Respektere andre, teste tålmodighet, trene hukommelsen, ta vare på hverandre og mange andre faktorer som er med på å styrke dem selv og fellesskapet. Til gjengjeld får de venner i alle aldre, spilleglede og kjenne stolthet over å ha vært med på å formidle noe som blir verdsatt av publikum. Men, for at barn og ungdom skal få en god opplevelse og for at de skal få vist potensialet i seg, må vi som arrangører gjøre dem trygge. Det er det første og viktigste vi jobber med. Vi skal bli som en stor familie. Alle barn skal kunne gå til alle voksne og være trygge på at de kan få hjelp. Det krever også noe av de som ikke lenger er barn.
Når vi har lagt ut informasjon om spelet og åpnet for at de som ønsker å bidra må ta kontakt, kan vi få mange påmeldte. Hva gjør vi da? Når det gjelder barn kan vi velge å ta med alle. Vi kan utvide rollelista, ta med statister, lage et barnekor eller annet kreativt. Personlig ønsker jeg at alle skal ha minst en replikk, og da blir det en utfordring å skaffe mygger til alle, om det er et spel som krever god lyd. Spelplassen har også noe å si. Det er ikke mange scener som greier å omfavne seksti barn. Ved styrt utvelgelse av aktører kan vi velge å ta med barn som utmerker seg som dyktige, barn som vi vet trenger en slik arena eller de med ressurssterke foreldre som kan bidra med arbeid i produksjonen. For store roller kan man ha audition uten å kalle det audition. Det er viktig at disse rollene bekles av barn og ungdom som klarer oppgaven. Det blir leit både for aktørene og publikum om man ikke klarer det man skal gjøre. Mange vil ha flere replikker, synge solo og ha bærende roller uten at de har ressurser til det. Da må den voksne sette ned foten for å beskytte dem. De store rollene krever mye av et barn eller en ungdom. Det er veldig viktig at de kjenner til og er trygge på de voksne de eventuelt skal spille en vanskelig rolle med. Å skape en god relasjon er avgjørende. Jeg forteller barna at ALLE roller er like viktige. Det blir «hull» i forestillingen om noen er borte. Alle på scenen er avhengige av hverandre. Dette synes barna er godt å høre. Det gjør noe med selvfølelsen.
For å ha barn i barneskolealder og yngre med på en oppsetning er man nødt til å ha barnevakter. Disse vaktene har en svært viktig rolle. De skal være der for å skape trygghet, holde orden og aktivisere barna med for eksempel spill, lesing eller tegning når de ikke er på scenen. Da skal det være ro og lav prat i teltet eller rommet der de oppholder seg under øving eller forestilling. Det er best å bruke foreldre eller andre erfarne voksne som barnevakt. Finn en hovedansvarlig hver kveld, samt en til å følge med i manus for å sende barna ut til riktig tid, og en som passer på at de kommer seg på scenen når de skal. Det siste kan også voksne aktører hjelpe til med. Det viser seg ofte at mange barnepassere har vondt for å sette seg i respekt overfor andres barn. I en gruppe på ti foreldre er det kanskje under halvparten som evner dette, derfor er det viktig å finne riktige hovedansvarlige. Mobiltelefon tillater jeg ikke de siste dagene før og absolutt ikke under forestillinger. Barna kan lytte til hva som foregår på scenen, og forholde seg til dette. Det kan bli en del protester, men det lønner seg å holde fast på beslutningen.
Når vi kommer i gang, samler vi først barnegruppa og blir kjent. Bruk god tid til dette, enten du er regissør eller barneansvarlig. Navnesanger og leker som «Sura,» «Haien kommer,» «Stiv heks» og andre barneleker er fine å bruke, alt etter størrelse på barna. Lek, men ikke press. Om vi har med et forsiktig barn å gjøre, så la det stå å se på. Det blir vanligvis med i leken etter hvert.
Det er viktig å inkludere alle barn. Ingen utfordring trenger å være for stor, men vi MÅ ha regler. Alle skal være snille mot hverandre. Jeg tolererer ikke at noen blir ertet eller satt utenfor. Barn skal heller ikke ekskluderes om de ikke har foreldre som kan stille opp for produksjonen. Det er ofte disse som trenger spelfamilien mest.
Etter at vi er blitt kjent går jeg gjennom manuset med barna på en fortellende måte. Spesielt legger jeg vekt på å forklare skumle eller vanskelige scener. Historiefortellingen omfatter hele manuset, ikke bare de delene barna skal delta på. Det er viktig at de vet hva spelet handler om.
Deretter er det tid for å gå inn på scenene som er «deres,» og dele ut roller. Vi jobber en del med disse scenene før vi kobler barna med de voksne, men de lærer så fort at det ikke tar mange øvingene før alt sitter. Når vi begynner å øve sammen, lager vi «familier,» for eksempel mor, far og tre barn. Her får de voksne ekstra ansvar for å følg med på at barna har det bra. Det er en trygghet i at de kan gå til «mor og far» for å spørre om noe, eller ty til dem om noe oppstår.
Gi barna og ungdommen skryt og oppmuntring. Jeg er ingen tilhenger av å holde tilbake godordene for at de skal yte mer. Det er etter min mening omvendt. Får de skryt blir de mer engasjert og vil gi mer av seg selv. Det er viktig at de trives og føler at de blir satt pris på.
Barn er ikke voksne, som av og til må ha en oppstramming for å yte sitt beste.
Barn og unge i dag er med på mange aktiviteter. Tilbudene står i kø, og det er vanskelig å velge. Jeg er fleksibel og tolerant. Man kan ikke kreve at alle møter opp til enhver tid hvis øvingsperioden er lang. Men, den siste uka før premiere er hellig. Da skal spelet prioriteres foran alt annet. Både hos barn og ungdom er det lettest å få med jenter på spel og annet teater. Gutter vil ofte være med når de er små, men når de kommer til en viss alder blir de borte. Hvordan får vi dem til å fortsette?
Små gutter ser opp til store gutter. Det er lurt å koble dem sammen, gi de større guttene litt ansvar for de mindre og lage god stemning. Større gutter ser opp til de voksne, og kan kobles med disse. Slik blir de kjent og får en god relasjon til de som er eldre. Unggutter som forsvinner fra spel-scenen kommer ofte tilbake når de er voksne, nettopp fordi de har gode minner. Ellers har det mye å si hva som er godtatt i vennegjengen, hvem de er sammen med. En unggutt som er med i spel kan få med seg venner hvis han går inn for det. Dette er det viktig å spille på.
Det er veldig moro å se hvordan barn vokser, og vokser opp, med spel. Den yngste deltakeren jeg har jobbet med var 4 måneder. Nå er hun ti år og fortsatt med i samme spel, og også andre teateroppsetninger. Noen av ungdommene har deltatt siden de var fem-seks år og er fortsatt med som unge voksne. Andre har gitt seg som skuespillere, men har mange gode minner fra spel-tiden. De har vokst og utviklet seg med den. For de barna som deltar på spel glemmer aldri de minnene de får, uansett om de fortsetter på spelarenaen eller ikke, og min erfaring er at alle har utviklet seg på en positiv måte ved å delta.
Om Sissel Hermann:
Barn og ungdom opptar henne veldig. Hun har jobbet både i barnehage, grunnskole, ungdomsskole og videregående skole. Hele tiden har hun brukt drama og musikk i jobben med barn. Hun har hatt ansvar for små og store barn i utallige oppsetninger, i teaterlag og spel, og vært aktiv både foran og bak scenen.