Publisert 27. oktober, 2022

Dans i uterom
-hvordan lage dans i samspill med naturen-

En betraktning av dans i naturen av dansekunstner Ingeborg Trelstad


Å danse i vann og regn

I løpet av min dansekarriere og 42-årige liv, har jeg bokstavelig stått i vann til knærne, når jeg har danset. Delvis enkelte ganger da jeg har valgt det selv, å danse i vannet da jeg er veldig glad i vann, delvis da det har regnet så mye at jeg har fosset meg igjennom bevegelsene jeg har laget og improvisert, da regnet har dundret ned fra himmelen. Dette har skapt en magisk effekt til tider, men også vært utfordrende, da du skal holde deg på beina og ikke skade deg til neste scene. Som danser er det viktig å vite hvor du er, da det er ditt senter i kroppen -mage og kjerne muskulatur, og også evnen til å se, sanse og lytte-, som er ditt utgangspunkt for å vite hva som kommer etter deg. Du er også ofte et que for de andre danserne/ medskuespillere/ musikere på scenen, når de skal på.

Foto: An-Magritt Lerfald

Dette fikk jeg veldig erfare i «Olavsljoset» på Løken gamle kirkegård i 2020. Der hadde jeg en av hovedrollene som lyset til Olav, og jeg måtte lede neste scene inn i en ny scene for de andre. Det var da jeg fikk hjelp av mitt senter, og min tilstedeværelse, for både å komme meg igjennom dansen i høljende regn, og da uten å miste evnen til å se, lytte og sanse. Regnet gjorde at jeg ikke så mye, da det sved i øyne og bort vasket sminke. Jeg som danser i uterom sminker øynene litt sterke, da jeg ikke har så mye lys og hjelpe meg med fra en vanlig scene til å fange uttrykk. Og så kom plutselig sola i neste forestilling! Den deilige varme sola som minner deg på at lyset alltid er der for deg. Men da igjen ... Som danser har jeg fått solen utallige ganger i ansiktet. Det er da at det er viktig å vite hva du gjør- hvor har du hendene, føttene dine og kroppen din i et rom som ikke er på noen måte nær et firkantet rom som en scene. En scene som ikke har utganger og innganger som sees like godt. Kanskje er det akkurat den busken som du hadde der borte til venstre for deg, som du nå skal bort til i neste monolog til fortelleren i stykket. Her har jeg igjen hjelp av god formidlingsevne og improvisasjon. Og kreativitet. Og også god danseteknikk. Det er gaven man får av å trene i mange timer med høye ben løft, og opp og ned fra gulvet. For meg har det skjedd at jeg har brukt kraften fra bena til å komme meg fortere frem til neste «busk-utgang», og samtidig ta i bruk elementene rundt meg. Jeg har mange ganger tatt tak i en gresstust eller en rot, for å ha hjelp til å komme meg fort opp fra klissete bakke og vann rundt meg. Eller det å rulle på gresset i en slak nedoverbakke når skuespillerne kommer inn, eller bruke sprang, piruetter og hopp til å leke meg ut. Det skal nevnes at i mye sol, lukker jeg ofte øynene og får sjelens dansespråk til å komme ut. Dette ivaretar ektheten i dansen min og i meg selv, og jeg slapper av i det som «er».

Foto: Karsten Sund

Dansing på stein og berg

Å danse på stein er noe av det fineste og kanskje mest utfordrende. Den kan være myk og varm fra solen, noe som er veldig behagelig da du kjenner den gode energien fra steinene som har vært der i mange tusen år. Jeg danset også «Olavsljoset» i Nes gamle kirkeruiner, og sitter også igjen med den erfaringen at steinen der også hjelper meg. Du har et underlag der du kan gjøre ting som noen gang gjør deg stødig i utrykket og selve bevegelsen, og også ikke tillater deg å gjøre de største krumspringene og sprangene, da du ikke har et underlag som vil gjøre kroppen din godt. I dansescener og saler er det store gulv med svikt. Men ikke i noe uterom. Da må jeg tilpasse vektoverføringer og landinger på en annen måte. Jeg pleier å ta i bruk erfaringene jeg lagde meg etter å ha danset i Nidarosdomen mange ganger da jeg bodde i Trondheim. Der er alt underlaget av stein- men det har også gitt meg stødighet og evnen til å bruke det å skyve fra underlaget, og bruke steinen for alt den er verdt.

Å danse i gress og mose og jord, kornåker og blomstereng

Og så mitt absolutt mest dansende befinnende akkurat for tiden- å danse i det myke gresset. Det er noe av det beste når det har kanskje vært en tidlig høstnatt, og jeg skal øve og danse forestilling på gress. Da er det ikke for glatt og fuktig, men passe kjølig til at beina elsker det, og du kan kjenne at både danseteknikk og formidling sitter. Du kan bruke gresset til å hvile deg i, altså hente igjen kroppen, da det ei heller her er noe underlag som hjelper deg i hopp og sprang. Det tar imot deg- men gir deg ingen svikt. Er gresset for langt, som i en sommer eng eller kornåker, må jeg ta forhåndsregler når jeg skal snurre, eller på dansespråket, gjøre piruetter, slik at beina ikke setter seg fast og jeg skader meg. Det stikker også mye fra kornet, slik at du ikke får det i øynene. Det er også viktig at det er din egen åker du bruker til dette formålet med dans, - eller at du har fått lov av gårdbrukeren. Det skal nevnes at ingenting lukter så nydelig som en kornåker å danse i.
Ute i skogen, i mose, er det veldig vakkert å danse. Her er det mere skarpe kanter mot beina og kroppen, så det handler om å trå varsomt til tider så danselivet kan fortsette. Hvis det er mye skarp mose, tar jeg i bruk myke ballettsko for å gjøre overgangen bedre. Og enn hvis snøen kommer? Da danser jeg faktisk barbent, man varmer meg i varme Selbusokker imellom oppvarming og forestilling. Det er noe helt spesielt og nydelig å danse i snø. Og også den sceniske virkningen med at man lager spor i snøen etter seg som danser.

Foto: Javier Berrocial

Vind og dans i all slags vær

Jeg tror at hvis man vil være en danser i uterom, så må du like skiftninger og forandringer i været på en helt spesiell måte. Det er også ofte også ikke strømbelagte hus i nærheten, så du må lære deg og sminke, stelle deg, og gjøre ting i ett med naturen. Jeg har ofte opplevd at både hår og sminke tar nye høyder, når vinden tar tak i både kostyme, og det du har lagt ned i arbeid i forkant før en forestilling. Håret har en veldig nydelig virkning, - som for eksempel hulder eller et vesen som vil beskrive noe trolsk og magisk. Men det kan også være i veien når vinden kaster deg inn i en bevegelse du ikke så for deg, og plutselig ser du og hører lite av det som skjer rundt deg. Samspill er alt. om det er med medmennesker eller naturen. I dans i uterom blir vi alle et.

Alt i alt så vil jeg si at jeg har mitt høyeste ønske oppfylt i livet mitt. På nært hold fanger jeg inn både lukter av sjø, blomster, nedfalt snø, mose og gress, lys, vann, dyrelyder, vindens kraft og havets og livets bølger, inni meg og utapå meg. Jeg føler meg som et heldig menneske som får oppleve dette. Håper mange vil komme og oppleve dette med meg i mange år framover.

Relevant lesestoff:


Dansere


Koreograf

Ingeborg Trelstad født i 1980. Firebarnsmamma fra 6 til 12 år, født og oppvokst i Hegra I Nord -Trøndelag. Utdannet danser og ballettpedagog fra UiS, Broadway Dance Center i New York og NTNU Trondheim. Har en forkjærlighet for dans i uterom og nærhet til natur, dyr og andre mennesker. Driver sitt eget dansestudio med både yoga, pilates, massasje og ballett.
Drivkraften i alt ligger i ekte formidling og kjærlighet til livet og barna sine