Hvordan utvikler en forestilling seg fra premieren til siste forestilling ?

I spel sammenheng er det oftest at prøveperioden er kortere enn ved institusjonsteatrene. Ved institusjonsteatrene er prøvene fra 6 - 10 uker (oftest 8 uker), ved spel er det vanlig å halvere. Dette kommer selvfølgelig an på om det er ny regissør, eller nytt materiale som settes opp. Dog så er premiere - en premiere, uansett hvor lang prøveperiode man har hatt. Spenningen, nervene, adrenalinet - positive og negative faktorer spiller inn, og er ofte med på å løfte premieren. Det er ofte et overlevelsesinstinkt som tikker inn i flere ledd av produksjonen når innspurten er der for alvor og da skjer det ofte at alle trekker i samme retning og yter over evne. Når premieren er overstått kommer lettelsesrusen. Lettelsen over å ha fullført vil være til stede uansett utfallet av resultatet. Når premieren, den høyst tradisjonelle premierefesten og anmeldelser er kommet, er det klart for forestilling nummer to. Det er et kjent fenomen blant amatører og kanskje til og med noen profesjonelle at forestillingen etter premieren er vanskelig. Hvor det kommer fra, og hvorfor man tenker at denskal være mer utfordrende enn en annen forestilling, vet jeg rett og slett ikke. Kanskje pga innspurtsrushet har lagt seg og adrenalinet inn mot premieren ikke er det samme i de kommende forestillingene. Kanskje handler det om å levere opp mot anmeldelser man har fått i forbindelse med premieren, ikke vet jeg. «Den vanskelige andre forestillingen» er et begrep som er endel av mange overtroiske elementer regner jeg med. Den korte spilleperioden tenker jeg bør bli utnyttet til å leke og kose seg med forestillingen så lenge man kan.

Hva kan skje i et ensemble?

Teater er en kollektiv kunstform og i løpet av prøveperioden utvikler det seg alltid en egen dynamikk i gruppen av mennesker innad i en produksjon. Hvordan forestillingen utvikler seg og blir ivaretatt, opplever jeg ofte at kommer an på hva slags dynamikk som har oppstått i løpet av prøveperioden. Dette er særskilt i en miks mellom profesjonelle og amatører, som jo er tilfelle ved spel. De profesjonelle kan sitt fag og har håndverket i bunn. Amatørene opplever jeg ofte tar et par ekstra steg om produksjonen har hatt gode rutiner når det kommer til oppvarming, både i form av sang, fysisk-forberedning, og lek. God stemning mellom amatører og profesjonelle er alfa omega. Er de profesjonelle tilgjengelige og interessert i å knytte bekjentskap med amatørene og gi faglige tips og triks i løpet av produksjonen, oppleves dette utelukkende positivt.

Ved flere anledninger har jeg opplevd at noen spesifikke aktører tar ansvar for oppvarming før forestilling. Dette kan for eksempel være blant de profesjonelle skuespillerne, som tar ansvar for forberedelsene i forkant av forestillingen når regissøren har dratt. Dette skaper et samhold og de lokale aktørene, som ofte har et eierskap til spelet, synes det er stas å se de profesjonelle ta eierskap til det de selv har eierskap til.

I noen produksjoner har jeg opplevd å ikke ha et felles samlingspunkt før forestilling. Dette kommer veldig an på om det er noen i produksjonen som tar initiativ på å ha rutiner før forestilling. Om dette har noe å si på resultatet, er vanskelig å si, men jeg vil absolutt tro at positiv energi og et felles fokuspunkt i ensemble før forestilling kan skape trygge rammer for den påfølgende prestasjonen man skal gjøre. Oppvarming er endel av forberedelsene man gjør før man skal prestere i idretten, og akkurat her er fokuset like viktig før man skal prestere på en scene.

Hva er det som skiller et «godt» fra et «dårlig» publikum. ?

Jeg har aldri gjort meg opp noen tanker om at publikummet er dårlig, men et “godt” publikum kan påvirkes ut fra kun én publikummer som har en smittende latter feks. Om et publikum er stille en kveld kan det kanskje tyde på et lyttende publikum. Ofte har publikummet gledet seg over lengre tid til å se spelet og da kan det være at forventningene er høye, evnt at de har gledet seg lenge og har kun god energi å gi til de som gir alt på scenen. Vi har opp gjennom årene fått besøk av publikum som er på gjennomfart fra Sverige og inn til Norge og som tilfeldigvis får høre om at Olav den Heldige spilles. De besøkende, har tidvis vært de artigste å spille for, de som ikke har noen forventninger.

Hvor mange forestillinger må spilles før skuespilleren og ensemblet merker evnt forandringer ?  Finnes det et minimumtall ? Påvirker det kvaliteten på spelet at det vises kun 2 – 4 ganger som jo er ganske lite sammenlignet med hva et institusjonsteater gjør

Når forestillinger vises så få ganger som det gjør ved spel tror jeg at ensemblet er ekstra skjerpet og vil levere fra øverste hylle hver kveld. Jeg har ved flere produksjoner som spilles opp mot 50-80 ganger opplevd at det kan være tendenser til autopilot og at man ikke lytter like godt til medspillere eller sitt publikum.

Spel er en form for ekstremsport. Det er høye ambisjoner som skal gjennomføres under en kort prøveperiode og som skal vises få ganger. Ofte merker jeg at utøverne er villig til å ofre alt og dedikere seg mer enn de kanskje gjør til vanlig.

Hvordan er det å turnere med et spel/forestilling  ? Var opplevelsen med Olav den heldige annerledes på Stiklestad enn den var i Sarpsborg ?

Spelet Olav den Heldige ble i 2022 spilt både i Sarpsborg og på Stiklestad. Først med fire prøveuker i Sarpsborg med om lag ti profesjonelle skuespillere, og 40 lokale amatører fra Sarpsborg. Deretter ble forestillingen flyttet til Stiklestad med fire prøveuker, med noen utskiftinger i det profesjonelle ensemblet, og 40 nye lokale verdalinger i ensemblet.

Det å flytte hele spelet til en helt ny arena, som var en helt ulik lokasjon gjorde det slik at scenografien måtte bearbeides, iscenesettelsen måtte omarrangeres. Et eksempel på dette; i Sarpsborg spilles forestillingen ved et vann (Tunevannet), med vikingskip. Det er altså entreer og sortier fra vannet. Dette løste vi på Stiklestad med å legge entreene med skipet, som har en sentral funksjon i forestillingen, utenfor scenebilde.

Dette var omfattende arbeid, men med god planlegging av det kunstneriske teamet og med flere befaringer på spillplassen i Verdal løste dette seg på en god måte. Prisen var også verdt å betale når produksjonen fikk møte et publikum vi aldri har opplevd maken til.

Trøndelag har et godt etablert publikum, og spel gjengerne er ikke få nord i Trøndelag. De vet også hvordan de skal kle seg, de vet at det er smart å ha med seg en ekstra pute å sitte på. De vet hvordan de skal skape opplevelsen bedre for seg selv. Dette handler rett og slett om at spel tradisjonen i Trøndelag er såpass etablert, det er et opplært publikum. Jeg opplever at vi fortsatt lærer opp vårt publikum i Sarpsborg. Trønderne setter det de opplever når de drar og ser spel, inn i et historisk perspektiv. Dette er kultur de har tett til sitt bryst og har hatt det i mange år.

Det var med ærbødighet vi inntok spelamfiet på Stiklestad, men vi ble tatt imot med åpne armer. Olav den Heldige skal på nytt spilles på Stiklestad i 2023 og gleder oss til å bli enda bedre kjent med trønderne og lære mer om spelkulturen.