Publisert 15. mars 2022

Fra minner til spel
Spel på samfunnsoppdrag 

Av Juliane Husvik Sukkestad

---

Siden 2014 har jeg vært så heldig å få være med på å skape flere spel. Fellesnevneren er at de alle har sitt historiske nedslagsfelt i området hvor jeg bor, på Romerike. Utgangspunktet har ofte vært markeringer av viktige hendelser; i 2016 var det 300 år siden svenskekongen Karl 12.s første slag på norsk jord i den store nordiske krigen, og i 2022 er det hele 1000 år siden Slaget ved Nitja, slaget hvor Olav Haraldsson møtte raumerne på Raumariki. Alle disse markeringene åpner opp for historiefortelling gjennom spel. Lokalbefolkningen blir involvert både på scena og i organiseringen, og blir et felles prosjekt utenom det vanlige. Allikevel er det ikke disse store markeringene som har gjort mest inntrykk på meg, men de som har hatt et helt annet utgangspunkt og hvor historien ikke er like fjern i tid.

Mimretreff

I forbindelse med min masteroppgave arrangerte jeg flere mimretreff i hjembygda mi, Fosser i Høland. Målet var å samle historier fra hjemstedet mitt som kunne brukes i oppbyggelsen av en historisk teaterforestilling om stedet, et spel. Oppgaven min skulle speile bygdas ressurser, ved å iscenesette vår egen historie. Ved å ta tak i minner, ville jeg ikke bare inkludere innbyggerne selv i prosessen, men også fange opp hva som ligger av betydning for dem på hjemstedet. De individuelle historiene skulle knyttes sammen og utgjøre en felles historie om stedet Fosser. Dette arbeidet skulle vise seg å få større betydning enn jeg hadde trodd, og er nå blitt grunnlaget for en metode jeg ofte benytter meg av i mitt arbeid med innsamling av historisk materiale.

Valg av tid, sted eller eller en hendelse, gjerne med relevans i nåtid, vil være et fornuftig utgangspunkt for et spel. Jeg ønsket allikevel ikke å ta valg med hensyn til dette. Her skulle det være åpent for at alle kunne delta, og at man skulle trekke frem det som de selv ønsket å fortelle. Det de alle hadde felles var et forhold til Fosser. Ved å kalle det ‘mimretreff’ sa det seg selv at vi skulle minnes fortid, men det var åpent for hvor langt tilbake i tid vi skulle minnes.

Jeg fikk en liste med navn fra Fosser Velforening. Jeg kunne ha valgt å gjøre en-til-en intervjuer, men valgte å invitere alle, og samtidig annonsere i lokalavisa. Jeg valgte å skape en uformell setting. Det var kaffe og vaffel til alle, og de satt sammen rundt flere bord. Jeg hadde mine samtaletemaer klare, men her sto jeg uten kontroll over hva som ville komme og om det ville være noen som ville dele. Istedenfor å sette meg i rollen som intervjuer, så hadde jeg forhåndsskrevne lapper med temaer. Jeg gikk rundt bordene og sørget for at alle fikk trekke. Det var opp til den enkelte om han eller hun ønsket å starte med en assosiasjon i forhold til temaet deltakeren hadde trekt, eller om det var ønskelig at noen andre begynte. Alle samtalene foregikk i plenum og ble dokumentert på film. Det startet med at de mest «taleføre» tok til orde, men etterhvert kom flere på banen. Med utgangspunkt i temalapper fikk alle mulighet til å delta på lik linje. I tillegg til temalappene hadde jeg bedt folk om å ta med gjenstander som ville vekke minner. Til andre runde med mimretreff gjorde jeg dette selv og lånte med gjenstander fra Setskog landhandelsmuseum som tidligere hadde tilhørt Hafsteenbutikken på Fosser. Lederen av Høland historielag åpnet første mimretreff og satte i gang de første minnerekkene rundt livet på Fosser.

På mimretreffene var det åpent for alle å delta, og man valgte ut selv det man ville komme med. Når de ikke selv fortalte, lyttet de oppmerksomt på hverandre. Og det var ikke bare jeg som lærte noe nytt om Fosser under disse dagene. Nettopp aldersspennet fra 50 til 90 år gjorde at de fleste følte at de hadde noe nytt å komme med, også ovenfor de andre. Mimretreffet fungerte som en slags fortellersirkel hvor tilskuerne var deltakere. Jeg var igangsetteren, og spørsmålsstilleren, mens de var deltakende med sine historier. Samtidig dro de hverandre framover i en overlappende deling av historier som ble knyttet til hverandre på en eller annen måte.

Mimretreffene tok tak i historiene som innbyggerne selv kom med, noe som gjorde at det spelet vi skapte fikk en enda større betydning. Det var ikke en overordnet «sannhet» som skulle nedfelles og skrives inn i historiebøkene, men deres egen versjon av det som har skjedd i bygda med dem selv og deres bekjente i hovedrollene. De fikk satt fokus på det som de mener er av interesse, ettersom det er deres eget utvalg av stoff som kom fram. Selv med mine rettesnorer i form av lappetrekking med samtaletemaer, så styrte de veien fra assosiasjon til fortelling selv.

Jeg opplevde selv at enkelte lurte på hva jeg egentlig ville vite. Ville jeg ha informasjon om aktiviteter av betydning for liv og yrke på stedet? Eller var jeg ute etter beskrivelser av levesett og viktige hendelser? Med mitt fokus på personlige historier, kom hverdagsopplevelser og folk i fokus. Rampestreker og vittige historier ble fortalt, og her ble kjente bygdepersoner gjengangere i samtalen. Alle hadde et forhold til dem og opplevde de på ulik måte ut ifra alder og perspektiv. Bygdeoriginalene sto tydelig fram og det slo meg at de ble presentert med en ekte varme, men også med en tydelig definert rolle som det var vanskelig å skulle tre ut av. Sammen med deltakerne så jeg at samfunnet har forandret seg på både godt og vondt. Det finnes mer aksept for å være annerledes i dag, men det er færre muligheter for dem som virkelig faller utenfor å finne en arena å delta i samfunnet på Fosser.

Mimretreffet fikk en enda viktigere funksjon i og med at vi dannet en arena for samtalen og historien. Mimretreffene samlet lokale innbyggere, men også de som følte at de hadde en sterk tilknytning til bygda på en eller annen måte. Kunne de ikke komme, så ringte de isteden. En 80 år gammel mann som hadde flyttet til Oslo som ungdom, ringte meg for å fortelle meg sin historie. Han hadde sett i avisa (han abonnerer fortsatt på lokalavisa for Aurskog-Høland) at jeg var i gang med mimretreff om Fosser. Han kunne ikke komme, men på telefonen fant han en liten åpning for å kunne prate om noe han ikke hadde mulighet for å prate om i det daglige.

Valg av perspektiv

Jeg ønsket ikke å basere hele historien rundt en virkelig person, med fare for å presentere denne på en uriktig måte. Hovedrollene måtte kunne være hvilken som helst person på Fosser, men i møte med ulike kjente bygdepersoner. Løsningen kom gjennom et intervju med en av mimretreffdeltakerne og hennes datter og svigersønn. Hennes historie hadde fanget min interesse og jeg valgte å gjøre et intervju med henne. Det hun hadde delt på mimretreffet var fra et utenfraperspektiv, og på den måten kunne hun vise vei inn i livet på Fosser. Hun var fra et tettbygd strøk med flere butikker og med en høyere standard på husholdet. Da hun giftet seg og flyttet til Fosser ble hverdagslivet et annet. Hennes beskrivelser av hva hun møtte her var ut ifra en sammenligning med hva hun kom ifra. Hun stilte spørsmål ved ting og var kritisk i starten. Ved å bruke en person som henne i hovedrollen, ville publikum få hverdagslige oppgaver presentert fra et fremmed blikk. Hennes møte med livet på Fosser ville kunne hjelpe en tilskuer som ikke har opplevd denne tiden selv til å forstå hva det betød å leve i enkle kår. Ved bruk av et innflytterperspektiv fra epoken selv, ville jeg kunne få en sammenligning av livet på landet og livet i byen på den tiden, i tillegg til at innflytterperspektivet gir tilskueren en mulighet til å sammenligne den epoken med nåtiden. I stykket kan hun møte kjente bygdepersoner med et like nytt blikk som tilskuerne selv. Hennes perspektiv står publikum nært, selv om hun også selv lever i en annen tidsepoke. Det som er ulikt for henne og tilskuerne er at hun opplever Fosser for første gang. Dette er et annerledes Fosser en det vi har i dag, men allikevel er det historier vi har hørt om eller steder vi har vært. Ved å la henne oppleve Fosser for første gang, har også publikum en mulighet til å oppleve stedet på nytt, gjennom hennes nysgjerrige og fremmede blikk.

Samfunnsoppdrag

Resultatet av mimretreffene var at min og andres forståelse av Fosser ble forandret. Nettopp denne forståelsen av at historier kan forandres, ligger i hjertet av teater på samfunnsoppdrag, også kalt anvendt teater. Minner er med på å skape nåtiden og fortolkningen av stedet, samt fortolkningen av egen identitet. Ved deling av minner under mimretreffene vil andres fortider være med i denne prosessen, og trekker man det videre til spelet som ble vist for et publikum som alle har et forhold til Fosser, så er disse minnene som ble delt på mimretreffene med på å forandre historier og gi en ny forståelse av stedet og egen identitet knyttet til stedet. Spelet, «Et sted i skauen» representerer en kjerne som er like «sann» som andre historiebaserte spel og forestillinger. Utgangspunktet er ikke kjente historiske personer, men vanlige folk fra Fosser. De som igjen kan verifisere historien og perspektivet som kommer fram i forestillingen, er bygdefolket selv. Hva stedet gjør for folk i deres konstruksjon, artikulasjon og vedlikehold av identitet er avledet fra samleken mellom materialet og det som blir husket. 'Her og nå' er overlappet av 'der og da'.

Arbeidet med det historiske spelet forsterket følelsen av tilhørighet til bygda. Gjennom minner, sosial interaksjon og produksjon ble det utviklet et sterkere fellesskap. Arbeidet med mimretreffet og produksjonen av spelet førte til en opplevelse av at alle bidrag hadde verdi, og at deltakernes ulike perspektiver var like viktige. Sammen mintes vi tider som er borte, folk som er borte, og et Fosser som var annerledes enn i dag samtidig som vi etablerte nye forhold.

Personlige historier som en del av en større historisk hendelse

Mimretreff er blitt en viktig arena for folk i nærområdet. Flere ganger i året har jeg sammen med Bygdetruppen Teater invitert til slike treff hvor vi deler minner og tar opp temaer. Høsten 2016 fanget historien om Doblougfabrikken på Løken i Høland vår interesse. Brødrene Dobloug var en av de store innen norsk tekstilindustri. De etablerte sitt tekstilhus og grossistvirksomhet i Oslo i 1870. Virksomheten vokste med tiden og det ble etablert konfeksjonsfabrikker rundt omkring i landet. En av dem var Dobloug konfeksjonsfabrikk på Løken i Høland. De nye fabrikklokalene ble innviet den 9. juni 1959. Fabrikken var siste skrik innen amerikanske prinsipper og var en storsatsning for virksomheten, til tross for at det kunne se ut som om markedet var i fall. Jentene som arbeidet på fabrikken kom gjerne langveisfra. Da fabrikken ble etablert trodde man at det ville være lett å få arbeidskraft fra området, men det viste seg å bli en utfordring. Syskolen som ble etablert satset stort på å ansette kun de aller beste. Jentene ble silt ut etter iherdig testing og intervjuer. Etter hvert la de testingen på hyllen, ettersom det var en utfordring å få tak i nok syersker, og de begynte å annonsere etter syersker landet rundt. Jenter kom i hopetall, gjerne fra Narvik, Abelvær og andre strøk med mangel på arbeid. Jenter ned i 16-års alder kom langveisfra for å søke lykken «kun 6 mil fra hovedstaden». Lite visste de om hvor de hadde havnet, men de fleste ble værende til tross for skuffelsen av å ha havnet langt inne i ingenmannsland. Jentene ble innkvartert i hjemmene til lokalbefolkningen og på hybelhuset som gikk under navnet «kaninburet».

Knapt noe er nedskrevet om denne store omveltningen, eller om disse enkeltpersonenes reise og møte med Høland og Østlandet. Dette ønsket jeg å gjøre noe med. I 2019 ble det spel av det hele; «Doblougjentene - en fabrikkhistorie fra Høland». Historiene til jentene, i dag godt voksne kvinner, bar preg av ungdommelig eventyrlyst, kjærlighet og savn, noe som vi kunne kjenne oss igjen i. Jentenes etablering i Høland påvirket også det lille samfunnet de kom til. De ble innkvartert i hybler rundt omkring i hølandske hjem og noen flyttet aldri hjem igjen. Etter flere mimretreff gjorde jeg dypdykk i lokale og nasjonale aviser, og gjennomførte flere intervjurunder med arbeiderne og andre personer rundt fabrikken. Lokalbefolkningen har samlet bildemateriale, dokumenter og ikke minst gjenstander fra fabrikken. I tillegg har vi fått et godt samarbeid med eieren av fabrikklokalet. Engasjementet rundt spelet vekket også interesse hos historielagene og i ettertid har det blitt skrevet flere artikler om historien. Spelet har sørget for at historien blir bevart for ettertiden.

Avsluttende ord

Spel kan virkelig engasjere lokalsamfunnet, det er det ingen tvil om. Og det å ta innbyggernes egne historier på alvor kan virke samlende. Historier som fortsatt lever i minnet til bygdefolket er ikke mindre verdt enn større historiske hendelser, og jeg oppfordrer deg som leser å begynne å lete. De ligger der, rett utenfor døra, og trenger kun å bli plukket opp og pusset litt for å komme frem i dagen.