Frivillighet i endring

Av Berit Vordal.


Frivilligheten og amatørteatret er i endring og har vært det lenge.
Mye har skjedd siden de første teaterverkstedene ble etablert på 80-tallet. Teaterverkstedene fikk støtte fra staten og fylkeskommunen og hadde som oppgave å utvikle amatørteatret. Her begynner endringen av amatørteatret og frivilligheten.

De tradisjonelle organisasjonene tapte terreng gjennom hele 90-tallet og vi fikk nye konstellasjoner som drivere av amatørteatret. Vi fikk kulturskoler, flere estetiske linjer ved de videregående skolene og flere teaterutdanninger i Norge. I tillegg ble det mer vanlig å dra til utlandet for å ta utdanning. Alt dette har påvirket amatørteatrets utvikling. Før 1990 var det de tradisjonelle lokallag av landsdekkende teaterorganisasjoner som drev amatørteateraktiviteten i bygd og by. Etter at det ble etablert teaterverksted på 80-tallet fikk vi teatergrupper med en kombinasjon av amatører og profesjonelle. Etter hvert har vi fått profesjonelle produksjonsselskap som benytter amatører i sine produksjoner. I tillegg finnes det stiftelser sammensatt av næringsliv, lokale lag, privatpersoner og kommuner (f.eks. spel).

Allerede på 90-tallet snakket en om at ungdom var mer interessert i prosjektbasert arbeid som frivillig, enn det å gå inn som medlem i en frivillig organisasjon. I dag ser vi resultatet av dette. Ikke bare unge, men folk i alle aldre jobber frivillig/ulønnet i tråd med sine interesser - det kan være spel, festivaler, konserter, idrettsarrangement osv. Vi forplikter oss ikke i samme grad som tidligere gjennom å være medlem/ta verv i en organisasjonen, men melder oss som frivillig for en kort periode. Tall fra Frivillighet Norge viser at halvparten av befolkningen deltar i frivillig arbeid.

I dag kan vi og se at grensen mellom frivillige og ansatte viskes ut. Det stilles stadig større krav til profesjonalitet i festivaler, spel og idrettsarrangement. Arbeidsmengden er stor og det stilles krav til kompetanse hos alle som ønsker å delta. Mange organisasjoner er avhengig av kompetente frivillige for å gjennomføre sine arrangementet, men det er av økonomiske årsaker ikke mulig å lønne alle som jobber i f.eks. en spelproduksjon.

Frivillig arbeid er arbeid der en ikke har et ordinært arbeidsforhold og ikke mottar ordinær lønn. I følge Arbeidsmiljøloven er arrangør sitt ansvar for frivillige når det gjelder helse, miljø og sikkerhet på lik linje som ansvaret for ansatte. § 2-2 i arbeidsmiljøloven: Frivillige blir ikke regnet som arbeidstakere, men skal sikres på samme måte som ansatte når det gjelder helse, miljø og sikkerhet. Arbeidsmiljøloven er med på å sikre et trygt arbeidsmiljø for frivillige. Alle har krav på skikkelig opplæring i jobben de skal gjøre.

Er arrangørene for ambisiøse? Jeg velger her å bruke spelprodusenter som eksempel, men dette gjelder alle som jobber med amatører/frivillige. I samspillet mellom amatør og profesjonell stilles det større og større krav til frivilligheten. I produksjonsapparatet i et spel skal staben som er sammensatt av frivillige innfri forventningene til produsent og kunstnerisk team. Det jeg har valgt å kalle kunstnerisk team, består av profesjonelle skuespillere (i hovedrollene), regissør, scenograf, koreograf, produksjonsleder, inspisient, kostymedesigner, lysdesigner samt profesjonelle lys- og lydteknikere. Mer profesjonalisering og større krav til inntjening krever en profesjonell stab, men ingen har råd til å leie inn profesjonelle i alle funksjoner. Da er det viktig at produsent forstår at de frivillige må få den opplæring de trenger. En positiv opplevelse av å være frivillige er en del av veien til målet om et profesjonelt produkt.
Søknadene til spelfondet viser at spelprodusenter bruker i snitt 2/3 av budsjettet på kjøpte tjenester (kunstnerisk team), noe som viser at spel er en viktig kulturnæring.

Grunnen til at spelprodusentene har valgt å bruke profesjonelle, er at det stilles større krav fra publikum til god kunstnerisk kvalitet på forestillingen. Publikum har stadig mer å velge i og kravene øker.

Produksjonsapparatet som består av grupper som skal produsere feks. kostymer ledes av kostymedesigner. Den som har ansvaret for utvikling av kostymene må være klar over at produksjonsgruppa er amatører som trenger opplæring. Det er spelprodusenten sitt ansvar å sørge for at opplæring er en del av kontrakten til kunstnerisk team. Dette gjelder alle inkludert skuespillere og regissør. Bare på den måten kan man skape utvikling av produksjonsapparatet og sikre kunstnerisk utvikling av forestillingen.

Skal spelprodusenten nå sine mål om et godt sosialt felleskap, god kunstnerisk – og økonomisk utvikling og et godt omdømme, krever det at det spelprodusent og kunstneriskteamet sørger for at produksjonsapparatet får god opplæring i sine roller.

Opplæring, god forpleining og et godt sosialt fellesskap er det frivilligheten får igjen for sin deltakelse. Er ikke spelprodusent god på dette, får vi det mange opplever nå: mangel på frivillige. Presset blir for stort i forhold til det de frivillige får tilbake.

Noen spelprodusenter har møtt  stort arbeidspress og mangel på frivillige med å tilby lønn/kompensasjon til de som har størst ansvar eller er ledere for produksjonsgrupper. Dette kan være med å undergrave frivilligheten og føre til større økonomisk løft for spelprodusenten. Om en velger lønn/kompensasjon til frivillige er det viktig å gjøre det på en rettferdig måte.

Mange unge har fått både inspirasjon og kompetanse til yrkesvalg gjennom det som er blitt en profesjonalisering av amatørteatret. Utvikling er viktig, men presset må ikke bli for stort, da kan inspirasjonen og gleden over å delta, forsvinne. Dette må profesjonelle huske når de på grunnlag av egne ambisjoner pusher amatører.

Kanskje er det bedre å vurdere om man er på riktig vei når slike spørsmål oppstår.

Hva er målet? Hva er ønsket utvikling? Hvor mye tåler frivilligheten? God spelsommer!


Artikkelen ble publisert medio juni 2018