«Jeg likte nå bedre hun som spilte Ingeborg i fjor»

Line Verndal.
Fra Kristin Lavransdatter på Jørundgard.
Foto: Erik Berg Johansen

Noe av det viktigste å være klar over som innleid, profesjonell skuespiller i spel, er at det ikke handler om deg. Selv om du spiller tittelrollen med lange monologer, store konflikter og spektakulære dødsscener er du ikke hovedattraksjonen. Du kan svette litervis i tykke ull-kostymer, gå ned fem kilo i vekt av all løpingen rundt hus og hesjer og inn bakveien et nytt sted på den store scenen, bli full av blåmerker fra sloss-scener og fiktive voldtektsforsøk, falle av hesten som ikke har vent seg til publikum og prøver å styre deg i retning stallen, snakke dialekt til fnisingen fra de lokale, få utallige myggestikk og flåttbitt, regne bort, fryse deg fordervet, synge deg hes, gi alt du har, og likevel….det handler ikke om deg.

Det handler om Spelet. Spelet som har blitt satt opp år etter år og har en lokal fysisk og historisk forankring. Spelet som samler folk fra lokalmiljøet hver sommer, en sosial arena som er med på å bygge identitet. Du er på besøk. Du er en som kommer og drar igjen. Som tar over kostymene og rekvisittene fra hun som var der i fjor og blir brutalt sammenlignet med alle foran deg i rekka. « Jeg likte nå bedre hun som spilte Ingeborg i fjor » kan de si, litt for høyt sånn at du akkurat får det med deg. Og du aner ikke hvilke kriterier de bedømmer prestasjonen din ut fra. Kanskje lignet hun mer på bilder av originalen eller kom fra nabobygda og ble oppfattet som mer troverdig av den grunn. Alt dette må du tåle. Dette må du omfavne.

Ikke misforstå meg. Jeg er veldig glad i spel og har spilt i mange. Jeg har vært på Hvaler, Sel, Smøla, Svelvik, Maridalen og Tønsberg. Noen av dem flere ganger. Jeg liker den lokale forankringen, stoltheten og eierskapet. Jeg beundrer ildsjelene som jobber hele året og de frivillige som bruker store deler av sommerferien sin i én felles dugnadsånd.

Derfor mener jeg ganske bestemt at min oppgave som profesjonell, innleid skuespiller er å omfavne det sosiale samspillet, ikke bare prestere på scenen. Jeg tror de jeg møter egentlig er mer opptatt av om jeg er hyggelig enn om jeg er flink. Aller best er det vel antagelig om jeg er begge deler og kan gi dem noe nytt i rollen de har sett spilt så mange ganger før.

 Jeg må sette meg inn i historien til spelet og ikke bare historien i spelet. 

Hvert sted jeg har jobbet finnes det noen nøkkelpersoner. Det er gjerne hun som henter deg på togstasjonen, sørger for at du får mat, viser deg spelplassen og kjører deg til hytta du skal bo på de neste ukene. Samtidig holder hun antagelig i økonomien, Facebook-arrangementet, billettsalget og kontakten med sponsorene. Et menneske med en enorm kapasitet hvor ingen oppgaver er for store eller for små. Jeg sier «hun» fordi i min erfaring er det som oftest en hun, og for at ikke hun skal gå på veggen i løpet av produksjonen anser jeg det som min jobb å gjøre hennes tilværelse lettere og ikke vanskeligere i møte med meg. Samtidig er hun nok den beste å få nyttig informasjon ut av. Forhistorien til selve spelet. Hvordan startet det hele. Hvem skrev manus og hvilket forhold har dere til manuset (noen steder er manuset nærmest hellig, andre ganger er det mulig å endre på replikker og scener). Hva med musikken? Er det likt hvert år eller finnes det frihet. Og er du heldig så får du noen historier om hva som har blitt gjort før. Om regi-løsninger alle fant håpløse eller skuespillere som gjorde noe folk reagerte på i en eller annen retning. Dette er nyttig kontekst. Publikumet ditt er i denne sammenheng, ikke bare på tribunen, men også sammen med deg på scenen. De har årevis med erfaring som du blir vurdert på bakgrunn av. Jo mer kunnskap du har, jo lettere er det for deg å bli en av dem. 

Du bør dessuten fokuserer på å lære deg navn. Ikke bare på de andre profesjonelle aktørene som du antagelig vet hvem er fra før. Spør dem om alt mulig.  Når jeg tenker meg om så er det nok en fordel å være et menneske som er oppriktig interessert. Hvis du ikke er interessert i folk og helst også litt i norsk historie, så anbefaler jeg deg å ikke være med i spel. Det bør være naturlig for deg å spise den vaffelen, drikke den kaffen og bli med på premierefesten på samfunnshuset.

Hvis du skal bruke tiden på å være sosial er det absolutt en fordel å være
tekstfri før du ankommer.

De gangene jeg har hatt mulighet til å forberede meg godt, har vært de beste opplevelsene. Ett år jeg tok to spel på rappen ble det vanskelig. Jeg kom fra en rimelig fysisk og psykisk krevende hovedrolle til en ny og stor utfordring med dialektovergang. Jeg var ikke forberedt på hvor vanskelig det skulle bli og kom vel aldri helt i mål. Prøvetiden er som regel på tre til fire uker. Det er lite. Halvparten av det som pleier være vanlig på teatret. Hvis du i tillegg skal bruke tid på å være sosial er det absolutt en fordel å komme tekstfri. Er det en dialektovergang bør dette arbeidet være påbegynt. Jeg liker også å drodle på intensjoner, mål, bakfabel, karakterens brist og annet forarbeid som vi skuespillere pleier å jobbe med. Erfaringsmessig er det rom for tilbud på løsninger av scener. Regissørene ønsker ofte det velkommen. De har også liten tid og mange å ta hensyn til, så jo mer selvdreven du er, jo bedre. Ønsker du å utnytte tiden maksimalt, inviterer du medskuespillere dine med på hytta på middag eller en øl sånn at dere kan fortsette å diskutere scener for å komme med forslag til regissøren sammen neste dag.

«Filmskuespillere har ingenting i spel å gjøre»

Line Verndal.
Fra Fru Guri av Edøy.
Foto: Wigdis Wollan

Å spille utendørs teater på sommeren i Norge kan by på store utfordringer. Du kan oppleve alt fra intens varme og solbrenthet til dagevis med regn og vind. Scenen er både vid og dyp og med publikum langt unna. De sceniske elementene er ofte få og kostymeskiftene sjeldne. Bruken av scenelys og andre tekniske elementer er også begrenset. Lydbilde er følsomt for vær og vind og alle skuespillernes stemmer kommer fra de samme høyttalerne som gjør det vanskelig for publikum å vite hvem som snakker. Kort sagt: Her må man male med brede pensler.

Jeg har primært jobbet som film- og tv-skuespiller. Jeg startet med teater og etter endt utdanning på KHIO spilte jeg store roller på de fleste scenene i landet, men etterhvert ble det naturlig for meg å bo i Oslo og søke mot film og tv. Jeg nevner dette fordi jeg overhørte en spel-regissør engang si om meg at: «Filmskuespillere har ingenting i spel å gjøre». Han sa forøvrig også at «Kvinner ødelegger spel med feminismen sin», så hvorvidt jeg skal høre på ham er jeg usikker på, men jeg forstår (i hvert fall det første) poenget. Likevel nekter jeg å kategorisere skuespillere i sjangre på den måten. Det å jobbe med film handler i stor grad om å søke en sannhet i uttrykket. En sannhet som ikke engang et nærbilde betviler. Denne sannheten søker jeg i alt jeg gjør, også spel. Og jeg mener at det er mulig. Men, med de store avstandene og begrensede virkemidlene må man være tydelig i det fysiske uttrykket. 

Er du økonomisk i det fysiske får bevegelsene dine større verdi.

 Jeg er veldig bevisst på det fysiske når jeg spiller på store utendørsscener. Ansiktet mitt er det nesten ingen som ser, publikum er så langt borte. Derfor blir kroppsspråk, energi og dynamikk viktigere enn vanlig. All bevegelse på scenen tiltrekker seg oppmerksomhet og jeg prøver derfor både å gi og ta fokus, ha retning og tydelige intensjoner. Umotivert småtripping rundt, som mange av oss av uforklarlige grunner har lyst til å holde på med, gjør deg bare utydelig (med mindre du faktisk ønsker å vise ubehag og usikkerhet som et karaktertrekk). Beveger du deg når fokus skal være et annet sted på scenen ødelegger du for medspillerne dine ved å stjele fokus fra dem.

Jeg kan også sørge for å få et vendepunkt midt i en bevegelse. Da kan jeg for eksempel velge å gå fra motspilleren min rett før den fatale replikken hans (som skal være et vendepunkt for meg), slik at jeg kan stoppe opp, snu meg, ikke snu meg, svare eller la være etter å ha vist fysisk at replikken traff meg. På den måten slipper jeg å «spille». Jeg kan også velge fysiske handlinger som viser indre liv. Måten jeg behandler rekvisitter på kan si mye om det som skjer inni meg, igjen uten at jeg føler at jeg «spiller». Et annet triks jeg har lært meg er å bevege meg før jeg snakker. Spesielt hvis det er mange av oss på scenen og en stund siden jeg sa noe. På den måten tiltrekker jeg meg fokus slik at publikum lettere kan forstå hvor stemmen kommer fra. Er du økonomisk i det fysiske får bevegelsene dine større verdi.

Karakterer i dette formatet bør være tydelige, og da må du kanskje ty til
fysiske utfordringer og slapstick for å redde deg selv.

Line Verndal.
Fra Kristin Lavransdatter på Jørundgard
Foto: Erik Berg Johansen

Valgene jeg tar for karakteren er antagelig også enklere enn når jeg jobber med film. Mulig jeg tråkker noen på tærne her nå, men min erfaring med spel er at de ikke har så veldig kompliserte karakterer. De har som regel en tydelig funksjon i fremdriften av historien.

Da jeg skulle gjøre et spel på Østlandet og ikke hadde gjort jobben min, dvs. lest manuset før leseprøven, oppdaget jeg at karakteren min ikke hadde noe jeg kunne spille på. Jeg klarte ikke å se noen mål, intensjoner eller retning og fikk litt panikk. Dette var en forestilling som endret manus hvert år og dette året hadde de skrevet inn en ny rolle som tok over mye av funksjonen til min karakter. I bilturen på vei hjem sammen med regissøren kom jeg opp med et forslag: Hva om hun er ekstremt nærsynt? Han kjøpte ideen og det ga meg alle mulige vanskelige situasjoner karakteren min måtte takle, spesielt også fordi hun nettopp var ansatt som hushjelp og måtte skjule at hun ikke kunne se. Det er kanskje viktig her å si at dette var en komedie. Poenget er at jeg mener karakterer i dette formatet bør være tydelige, og da må du kanskje ty til fysiske utfordringer og slapstick for å redde deg selv.

Konfliktene i historiene er også som regel rene og store. Du elsker eller hater og konsekvensene er fatale. Det er kaldt eller varmt, aldri lunkent. Og her må jeg nesten skyte inn at jeg elsker akkurat det, som om jeg er med i «Game of Thrones». Alt er på spill hele tiden, det er liv og død. For en glede for en skuespiller! Men joda, selvfølgelig kan du også være både uforutsigbar og splittet. Peer Gynt er ingen enkel karakter, ikke Kristin Lavransdatter heller. Da jeg prøvde meg på den rollen valgte jeg å gå 100 prosent inn i hver eneste vurdering hun måtte ta. Jeg arbeidet analytisk med å prøve finne og tydeliggjøre den indre konflikten, for så å lete etter det fysiske uttrykket for å visualisere dette for publikum. Men jeg opplevde likevel at i spel-formatet ble dette en utfordring. Mange av de sammensatte karakterene i Sigrid Undsets univers ble flatere enn hva de faktisk er. På den store scenen, tidvis i kamp med vær og vind, er det handlinger man lener seg på. Indre monologer og finstemte nyanser forsvinner. Derfor ble jeg uendelig glad når jeg så hvordan Kjersti Horn hadde løst det på Det Norske Teateret med skuespillere i nærbilde og lange monologer for å beskrive karakterenes indre liv.

Begynner jeg å gråte, hører de det på stemmen min selv om de ikke nødvendigvis kan se det.

«Snakk høyere» var den vanligste tilbakemeldingen jeg fikk da jeg var nyutdannet. Mine eldre skuespillerkolleger likte også å fortelle meg hvilke hovedord jeg skulle legge vekt på i replikker. Dette var i en brytningstid. De hadde tilsynelatende en annen spillestil enn meg og jeg jobbet intenst med å stå imot. Jeg liker ikke å jobbe så teknisk med uttrykket. Hvis jeg vet hva jeg snakker om og hva målet mitt er i scenen så faller hovedordene riktig av seg selv. Skal jeg snakke høyere må jeg finne ut hvorfor jeg snakker høyt. Kanskje girer jeg opp konfliktnivået eller plasserer meg langt unna medspiller. Likevel opplever jeg ikke stemmevolum lenger som en utfordring på store scener. Vi bruker jo alle mygg nå. Også i spel. Og myggen er min beste venn. Lydteknikerne likeså. Kvaliteten på lydteknikere jeg har møtt rundt om i landet har vært upåklagelig. Men selvfølgelig gjør du jobben deres lettere om du har litt kraft bak replikkene dine og oppfører deg såpass lesbart på scenen at de vet når de skal skru opp og ned volumet på deg. Jeg prøver heller å jobbe med diksjon og tydelighet og ikke snakke i munnen på medspillerne mine. Det er også en fordel å ikke slafse i kyssescener eller klemme motspiller der myggen er på kinnet.

Jeg opplever at ved bruk av mygg får jeg frem mye av nyansene i spillet gjennom stemmen selv om publikum ikke kan se ansiktet mitt fordi jeg er så langt unna. Begynner jeg å gråte, hører de det på stemmen selv om de ikke nødvendigvis kan se det. 

Det er ikke rom for kaffeslabberas de få timene man har til rådighet på prøver.

 Du møter selvfølgelig amatørskuespillere med varierende erfaring. Noen er dyktige, lokale semi profesjonelle aktører, noen ønsker seg en teaterutdanning mens andre igjen har nærmest blitt presset til å være med. Alle er mer eller mindre nervøse. Jeg ser det derfor som min oppgave å gjøre stemningen i prøvesituasjonen så inkluderende og hyggelig som mulig. Her er det igjen viktig å legge bort ego. Samtidig tar de etter deg og din seriøsitet. Det er ikke rom for kaffeslabberas de få timene man har til rådighet på prøver. Det trenger ikke være uhyggelig selv om man har disiplin. Min erfaring er at alle ønsker å være seriøse og spille rollene sine så bra som mulig. Alle vil at forestillingen skal bli enda bedre i år enn den var i fjor. Finnes det rom for det, så hjelp gjerne medspillere du ser sliter, men vær forsiktig. Du kan fort gjøre folk utrygge hvis de opplever at innblandingen er kritikk av prestasjonen. Ikke glem hvor mye makt du har som profesjonell. En sleivete kommentar kan ødelegge mye.

Får du en rolle som skal synge  er det selvfølgelig en fordel å kunne synge, men ikke et absolutt must.

 Musikk er en viktig komponent i spel og vi har ekstremt mange dyktige musikere rundt i landet som jeg har vært så heldig å få jobbe med. Får du en rolle som skal synge, er det selvfølgelig en fordel å kunne synge, men ikke et absolutt must. Da går man i stedet for formidling av tekst. Det fungerer fint, såfremt du ikke er helt tonedøv, noe jeg opplever at skuespillere veldig sjelden er. Selv synger jeg ok, men har ikke så bredt register. Derfor er det viktig for meg  å få en øvelse med kapellmester tidlig i prøveprosessen for å tilrettelegge sangene slik at de passer til min stemme. Vi jobber da også gjerne med dynamikken i sangene. At vi blir kjent med hverandre og hvilket uttrykk vi begge ønsker er viktig.

Som kvinnelig skuespiller blir jeg mest utsatt for voldtektsforsøk.

 Det er som regel en stor slåsscene i spel, enten med sverd eller never. Men det er oftest forbeholdt gutta. Som kvinnelig skuespiller blir jeg mest utsatt for voldtektsforsøk eller at jeg må prøve å stoppe noen fra å sloss. Uansett tenker jeg det er viktig å ha tydelige avtaler i sånne scener. Det er ikke så sjelden det skjer uhell og folk blir skadet. Spesielt hvis du har kolleger som synes sverd er i overkant stas og tar litt av. Eller at premierefesten pågikk litt for lenge og vedkommende mistet noe av presisjonen dagen derpå. Derfor bør man absolutt ha en koreograf på sånne scener. Alle bør vite nøyaktig hva som skjer og når det skjer.

På spel er det absolutt nok å kysse med lepper og ikke tunge.

Jeg har ennå tilgode å se en intimkoordinator på spel, men kanskje det kommer i fremtiden. Uansett er jeg også veldig tilhenger av å snakke høyt og flaut med medspiller om hva som er greit eller ikke. Hvor kan jeg berøre deg, når og hvordan. Om vi skal kysse med lepper eller tunge. Bare så det er sagt: på spel er det absolutt nok å kysse med lepper. Det er bare i nærbilder på film at tunge i det hele tatt bør diskuteres.

Jeg anbefaler å begynne ridningen så fort du ankommer.

Line Verndal.
Fra Fru Guri av Edøy.
Foto: Wigdis Wollan

Det hender også at man skal ri på hest. Det kan by på utfordringer. Man bør da antagelig ikke skryte på seg større ferdigheter enn man faktisk har. Vi har vel alle hørt en og annen historie fra Stiklestad hvor kongen til slutt har måttet leie hesten sin inn fordi han ikke turte ri på den. Jeg skal ikke nevne navn.

Der jeg har jobbet har hestene ofte blitt introdusert til spelplassen og alle menneskene rundt på et alt for sent tidspunkt. Da blir de gjerne redde og nekter å bevege seg i andre retninger enn hjem mot stallen. Jeg husker også en gang vi hadde to hester som var veldig gode venner. Da de ble forsøkt splittet på hver sin side av scenen, vrinsket de så høyt og lengselsfullt at vi nesten ikke hørte hva vi sa på scenen. Den sene ankomsten skjer kanskje fordi tiden generelt er så knapp, eller kanskje det er økonomiske hensyn, jeg vet ikke. Utfordringen med nervøse skuespillere som ikke gir tydelige signaler gjør det også vanskelig for hestene. Jeg anbefaler derfor å begynne ridningen så fort du ankommer.

Jeg hadde engang en ride-scene i en film hvor jeg skulle galoppere barbakk. Jeg begynte først å ri noen økter her hjemme i Norge, og fra jeg hadde installert meg på hotellet i Bozeman, Montana fikk jeg ridetimer hver morgen med en Trump-vennlig cowboy sammen med hesten vi skulle bruke i opptak. Jeg var livredd og fikk store skrubbsår på rompa, men da vi skulle filme hadde jeg etterhvert en hest som spontant reagerte på «action». Den forsto hva den skulle og hadde vent seg til at jeg satt der oppe og skalv, fordi den allerede hadde fått gjøre det mange ganger før. 

Været er også en ukjent størrelse. 

 Jeg har spilt hele forestillinger med lav ettermiddagssol rett i øynene og sunget avslutningssang hvor regnet dundrer ned, med dyvått kostyme, hårspray renner ned i øynene mens myggen slutter å fungere. Vurderingen er da om du skal ta inn været eller ikke. Noen ganger kan det være gøy å ta det inn i situasjonen, det er jo åpenbart for alle hva som skjer! Men andre ganger går det helt på tvers av handlingen og du må ignorere det. Det føles rart. Å insistere på at noe alle får med seg ikke skjer med oss på scenen føles falskt. Dette har jeg aldri funnet en god løsning på, merker jeg.

Hva er det vi lager?

 Jeg tror det er viktig for alle involverte å ta stilling til om dette skal være en forestilling hvor «alle skal med» eller om man ønsker å gå for en større grad av profesjonalitet. Her tenker jeg at ingenting er riktig eller galt, men jeg tror det er litt skummelt når spel vokser seg så store og får en såpass bred appell at de glemmer viktigheten av lokal forankring. Jeg har vært vitne til rekrutteringsproblemer i kjølvannet av en uforutsigbar og ubehagelig instruktør som behandlet de frivillige dårlig. Det truet denne forestillingens eksistens i flere år. 

 Når det er sagt, samspillet mellom profesjonelle og amatører er ikke uten sine utfordringer. Jeg har vært med i forestillinger satt til 1300-tallet hvor en av de syngende nonnene rullet inn på gressmatta i en elektrisk rullestol. Til tross for at stolen var forsøkt dekket til med sort molton, klarte vi ikke å skjule pipingen og blinkingen som tidvis oppsto. Et kort øyeblikk ble det nok ørlite grann vanskelig både for oss på scenen og for publikum å leve oss i den fiktive virkeligheten.

 Men dette er jo ikke det sentrale. Skal noen bruke fire uker av sommerferien sin på å jobbe gratis, så er det en fordel om det både er sosialt, givende og tidvis litt utfordrende.

Ja, også skal det være gøy, da!

Fysisk pakkeliste:

• Ullundertøy- gjerne i nøytrale farger så du også kan ha det under kostyme. 
• Lue- du kommer til å bli overrasket over hvor mye lyd vind lager når du er ute hele dagen.
• Ullsokker- både på kalde tregulv og i støvler.
• Boblejakke- spesielt hvis du er med i et av spelene tidlig på sommeren.
• Vindtett og vanntett jakke- helst med hette.
• Regnbukse
• Fjellsko- vanntette, fine i gress og over fjell i prøvesituasjonen. Bedre enn glatte slagstøvler.
• Myggspray- til bare legger og armer når du sitter på scenen og helst ikke skal røre deg for å ikke ta fokus.
• Solkrem- for de deilige dagene da solen stråler hele dagen og du kan løpe rundt i singlet
• Pute- puter på hotell og hytter er ofte syntetiske, høye eller harde.
• Ullgenser- helst med høy hals og glidelås.
• Plaster- til gnagsår og skrubbsår.
• PC/Mac - lettbeint underholdning for å dysse deg i søvn når du har for mye å tenke på.
• Høyttaler- en sånn bærbar en for når du har fest på hytta eller trenger å koble av.(Eller for å finne musikk som inspirerer deg når jeg jobber med en karakter).
• Bok- som du antagelig aldri kommer til å ha tid til å lese.
• Vannfast maskara til regn og tårer.
• Et sett penklær til premierefesten.
• Paracet til dagen derpå.