Publisert 7. november, 2022

Herøya 1943 og andre usentimentale spelforsøk 

Av Tor Arne Ursin, regissør i Grenland Friteater

---

Gjennom mer enn 30 år har jeg sammen med kollegene i Grenland Friteater laget en lang rekke store utendørs, stedbundne forestillinger med ensembler av profesjonelle og amatører, som ville kunne falle inn under betegnelsen spel, men som vi aldri har kalt for spel. En av grunnene til at vi aldri har gjort det, har nettopp vært en viss avstand til den historiske spel-tradisjonen. Vi ville lage vår egen sjanger. Vi ville heller være kule, urbane og moderne eller gjerne post-moderne, for å si det uhøytidelig. Dessuten trengte vi ikke å kalle det spel for å få publikum. Folk kom allikevel. Det meste har vært utsolgt.

Forestillingene til Grenland Friteater har også vært preget av at vi har tatt opp andre temaer og materialer enn de tradisjonelle spelene og at vi har eksperimentert med kunstneriske virkemidler og med forholdet til publikum, blant annet basert på erfaringer med site-specific performance i Europa på 1980-tallet.

Men jeg har også skrevet og regissert flere forestillinger utenfor rammen av Grenland Friteater, mange av dem i bygde-Telemark. Der har det vært viktig å bruke spel-begrepets positive klang for å markere en avstand til den borgerlige titteskaps-tradisjonen. Men helt tamme har jeg og mine kolleger ikke vært!

Da vi laget Dyrskuspel i Seljord i 2009 hadde det preg av karnevalesk opptog. Vi kalte det Ein stadbunden folkekomedie med innlagd roadmovie. Og da jeg i 2005 skrev og regisserte Spelet om bondeopprøret i 1540 i Hjartdal, var det et kritisk historiesyn som lå til grunn. Spelet om bondeopprøret stilte spørsmålstegn ved vår nedarvede historiefortelling om reformasjonen, protestantismen og vårt forhold til folkekunst og folketro.

I det hele tatt er jeg etter hvert blitt mer opptatt av spelsjangeren og dens muligheter, mer enn dens begrensninger. I februar 2017 arrangerte jeg en konferanse i Porsgrunn med tittelen Har spela våre ei framtid? som nettopp ville utfordre spelsjangerens potensiale og se på mulighetene for å bryte ned skillene mellom spel, institusjonsteater og fri scenekunst og bruke felles ressurser på spelformen.

Bare noen få uker seinere kom teaterviteren (og seinere redaktør i Scenekunst.no) Julie Rongved Amundsen med en voldsom kritikk av speltradisjonen i Norge. Hun gikk til frontalangrep på noen av de største og mest kjente historiske spelene som Mostraspelet, Maridalspelet og Stiklestadspelet. Hun kalte det rett og slett for dårlig teater, både håpløst utdatert kunstnerisk og med et sentimentalt historiesyn. Jeg satt og hadde ønsket at noen med evner til å skrive hadde kommet og sett de tingene jeg hadde vært med på å lage, og som ville ha kunnet gi et annet inntrykk. Men som kjent er det uendelig mye lenger fra Oslo til Porsgrunn eller Seljord enn omvendt!

Mine forhåpninger til konferansen vår i 2017 om å få i gang et lokalt samarbeid mellom institusjoner, fri scenekunst og amatører om spel var for øvrig helt mislykket, da teatersjefen på Teater Ibsen erklærte at spel ikke var noen oppgave for dem. Men Professor Jon Nygaards innlegg på konferansen var allikevel en stor inspirasjon! I løpet av 2017 var jeg i gang med planleggingen av det prosjektet jeg fortsatt jobber med og som i løpet av noen år skal bli en trilogi med store utendørs forestillinger om sosiale, politiske og ideologiske motsetninger i Porsgrunns-samfunnet i årene før, under og etter annen verdenskrig. I søknaden om støtte til manuskriptet til den første forestillingen jeg sendte til Fritt Ord seinere det året skrev jeg:

Jeg har arbeidet med store, folkelige utendørs forestillinger siden 1995, og det har vært stor interesse for dette arbeidet fra publikum og media. Interessen fra akademia har derimot vært fraværende. Mitt inntrykk er at folkelig lenge har vært et av de verste skjellsord man kunne finne på å bruke om scenekunst her i landet. Folkelig er i mange kretser blitt synonymt med lav kvalitet.

Jeg har vegret meg for å bruke ordet spel. Men kanskje er det på tide å ta ordet tilbake? Gjerne slik professor Jon Nygaard bruker det - som en hedersbetegnelse: Når den rette historien fortelles på rett tid og sted, slik at det blir en begivenhet som samler et samfunn. Men til det siste er det vel å si at disse forestillingene gjerne kan samle et publikum, men heller føre til debatt og divergens enn samling om én mening. Og det er nettopp meningen.

Trilogien om Porsgrunns-samfunnet gjennom konflikter og krig

Meierislaget 1933, som ble spilt i 2018 og 2019, var den første og Herøya 1943, som hadde premiere i 2022, den andre forestillingen i en trilogi om dramatiske begivenheter i Porsgrunnsområdet i årene rundt annen verdenskrig - den mest dramatiske perioden i moderne norsk historie. Perioden rammes inn av to lokale begivenheter – Menstad-slaget i 1931 som betegner topp-punktet i klassekampen i Norge og den store Herøya-streiken i 1948, som ble generaloppgjøret mellom kommunister og sosialdemokrater om hegemoniet i arbeiderbevegelsen.

I tillegg til å ta opp ukjente lokale historier er min interesse på et dypere plan hva som ligger til grunn for det vi dag kaller den norske modellen. Er vi så enige om den? Hvordan har den egentlig oppstått? Hvilke historier og skjebner er det som ligger bak? Hvilke offer har vært gjort for å få til goder vi i dag anser for selvsagt? Hvilke problemstillinger og dilemmaer har foreldre og besteforeldregenerasjonene stått overfor?

Den historiske bakgrunnen

Når flere av de viktigste og mest dramatiske begivenhetene i norsk arbeidsliv i perioden under og på begge sider av krigen fant sted i Porsgrunn, så handler det nok om at motsetningene mellom nytt og gammelt - høyre og venstre – arbeider og kapital - ble spesielt sterke her. Fram til storkapitalens inntog med etableringen av Porsgrund Elektrometallurgiske i 1915 var Porsgrunn en søvnig og konservativ by, preget av patriarkalsk styrte bedrifter som Porsgrund Porselen, Norrøna og Porsgrund Mekaniske Verksted. Men det er først med etableringen av Norsk Hydros store anlegg på Herøya i 1928, som skulle bli Norges største, at motsetningene for alvor skjerpes.

På den ene siden får Porsgrunn en ny arbeiderklasse som i stor grad består av ufaglærte arbeidere som ikke har de gamle stavnsbånd til bedriftseierne. Den nye arbeiderklassen er også langt sterkere organisert og radikalisert av den internasjonale utviklingen i kjølvannet av den russiske revolusjon.

På den andre siden gjør den internasjonale storkapitalen sitt inntog med bedriftseiere som ikke har de samme lokale bånd som før. Vi vet at trykket på myndighetene for å sende statspoliti og soldater mot arbeiderne på Menstad ikke først og fremst kom fra lokalt hold, men fra Hydros ledelse i Bygdø allé. Det nye fører også til en splittelse på høyresida i Porsgrunn, der en fraksjon av Høyre bryter ut og er med på å danne Nasjonal Samling. Porsgrunn kommer i åra etterpå til å rekruttere mange sentrale norske nazister og krigsforbrytere, noe blant annet Jon Skeie omtaler i tredje bind av Porsgrunns historie fra 2007.

Under annen verdenskrig går Norsk Hydro i samarbeid med nazistene om deres plan for den største industriutbyggingen i Norge fram til oljeindustriens inntog. Herøya blir det stedet i landet hvor utbyggingen kommer lengst og nesten i produksjon.

I den tidlige etterkrigstida er det Herøyas stilling som en av landets største eksportbedrifter sammen med kommunistenes sterke stilling i fagbevegelsen som gjør at Einar Gerhardsen og Haakon Lie velger nettopp Herøya til valplassen for et generaloppgjør med kommunistene om hegemoniet i fagbevegelsen.

Meierislaget 1933

Det var historikeren og forleggeren Truls Nordby som tipset meg om den dramatiske historien om Meierislaget. Han hadde kommet over den da han på 1990-tallet skrev avisa Vardens historie. Jeg drev omfattende research gjennom intervjuer og i bøker og arkiver, men det var da jeg etter en stund fikk lest reportasjene i Varden fra 1933 at detaljene falt på plass. Varden hadde en utsendt reporter som ga levende og detaljerte rapporter fra hendelsene i Porsgrunn sentrum med uttalelser og kommentarer fra sentrale deltakere. Han hadde også fått med egen fotograf, noe ingen andre aviser kunne skilte med i 1933.

På disse helt ukjente, men unike fotoene myldrer det fram demonstranter, tilskuere og politi utenfor Meieriet i Porsgrunn. Fotografen har også knipset rene action-bilder fra gateslagsmål der politisoldater svinger køllene over demonstranter eller forbipasserende.

Jeg skrev manuskriptet til Meierislaget i løpet av 2017 og 2018 med hjelp av Jesper Halle som dramaturg. Samtidig lette vi etter en location for forestillingen. Mange steder ble vurdert, men vi valgte til slutt Sjøfartsmuseet i Porsgrunn. Vi kjenner stedet svært godt fra mange andre forestillinger, men hver gang finner vi nye løsninger for å organisere publikum og handling som gjør at vi ser området på en ny måte.

Ensemblet til Meierislaget ble satt sammen av profesjonelle og amatører i alderen fra 16 til 75. Vi bestemte også på et tidlig tidspunkt å involvere kvinnekoret Andante i rollen som meierister. De ikke bare sang, men spilte med i flere ulike roller i mange scener.

Manuskriptet inneholdt fem deler. I tre av dem satt publikum på en tribune overfor et grunt, men bredt scenerom foran to bygninger som representerte et meieriutsalg og den lokale politistasjonen, men med en passasje i dybden til et bakrom der vi også kunne legge handlinger. I to av scenene ble publikum invitert til møte på «Meieritorvet», hvor publikum ble direkte involvert i streikemøter og gateslagsmål og til slutt jaget av bevæpnet politi med maskinpistoler og køller.

Forestillingen hadde dermed både preg av tradisjonelt teater med skille mellom scene og sal og interaktivitet gjennom elementer av vandreteater (fem forflytninger) og oppslukende teater (immersive theatre). Mens de tradisjonelle spillescenene var innstudert i detalj, måtte de interaktive delene nødvendigvis få et løsere preg av improvisasjon. Jeg er ikke i tvil om at de interaktive delene bidro sterkt til publikums opplevelse og forestillingens suksess.

Herøya 1943

Mens Meierslaget var ukjent for de aller fleste og et overraskende valg som tema for mellomkrigstida, var det amerikanske bombeangrepet på Herøya lørdag 24. Juli 1943 det naturlige valget for krigstida. Det er den suverent største enkeltbegivenheten i Porsgrunn under annen verdenskrig, for ikke å si i Telemark. Det er også det store vendepunktet i krigen både på lokalt plan og for Norsk Hydros virksomhet i det hele. Fra 1941 og fram til angrepet var Porsgrunn preget av det enorme anlegget, som ga arbeid til mange. Bombingen satte ikke bare en stopp for det, men også for Hydros omfattende samarbeid med tyskerne.

En fortiet historie

Allikevel har ikke denne skjellsettende hendelsen fra annen verdenskrig vært mye omtalt – i hvert fall ikke hvis vi sammenligner med begivenhetene på Vemork og Rjukan. Det er egentlig ikke så vanskelig å forstå grunnene til det. Tungtvannsaksjonen på Rjukan er en heltehistorie om edel dåd med klare hovedkarakterer. Det får en nesten til å tro at Norsk Hydro var motstandere av å produsere tungtvann for tyskerne! Historien om angrepet på Herøya er ganske annerledes og passer ikke inn i den historien vi nordmenn har hatt lyst til å fortelle om hva som skjedde under krigen.

Etter krigen ble det satt i gang etterforskning av Norsk Hydro for kollaborasjon med tyskerne, men det første aldri til noen tiltale. Uansett var det ledelsen i Oslo som var i fokus for etterforskningen. Det ble aldri reist tiltale mot noen lokale aktører blant de mer enn 4000 på Herøya.

Selv om mye er kjent om selve angrepet, bl.a. gjennom en omfattende rapport fra Eidanger Salpeterfabrikker, hviler det allikevel et stort mørke over mange sider av industrianlegget til Nordisk Lettmetall. Hydro var flinke til å skjule sine spor. Selv om folk i Porsgrunn i allmenhet kjenner til at «det var tyskerane som bygde magnesium’en», er det mye som har vært uvisst, glemt eller skjult.

De siste tredve årene har det vært forsket mye på Hydros kollaborasjon med tyskerne og det har kommet en omfattende dokumentasjon av det, ikke minst gjennom Ketil Gjølme Andersens bok Flaggskip i fremmed eie og Anette Homlung Storeides Norske krigsprofitører.

Allikevel er svært mye arkivmateriale borte og detaljene om hva som skjedde lokalt på Herøya blitt ubearbeidet. Det er for eksempel bemerkelsesverdig få historier om det store antallet tvangsarbeidere som var med på anlegget – særlig i forhold til dokumentasjonen som finnes fra liknende anlegg i Årdal og Sauda. Hvem var de? Hvor kom de fra? Hvor ble de av etter at anlegget ble nedlagt? Noe av det samme kan man si både om dem som arbeidet på anlegget på regulært vis og om soldatene i SS Vaktbataljonen, som ble satt til å passe på anlegget.

Research

Leitingen etter bakgrunnsstoff for Herøya-forestillinga ble bredere og mer omfattende enn for Meierislaget. Det var i hvert fall ingen enkeltstående kilde som kunne gi en fasit.

I nær to år lette jeg i arkiver og bøker og snakket med historikere, men også med spesialister på metallurgi og kraftforsyning. I tillegg til historikerne som har forsket på Norsk Hydros historie fant jeg mer ukjent materiale fra spesialister på krigsfanger, tvangsarbeidere og norske SS-soldater. Jeg traff også flere tidsvitner og andre som kunne fortelle historier og detaljer de hadde hørt fra foreldre og besteforeldre. Jeg fikk også amerikanernes dokumentariske filmopptak fra bombingen og kom over propagandafilmen Target for Today med flere dokumentaropptak fra liknende bombetokter i 1943 og 44.

Jeg fant mange ukjente opplysninger og kom over faktiske hendelser som har vært lite omtalt, men det ville være feil å si at jeg er kommet til bunns i hva som skjedde på Herøya i 1943. Arkiver er kastet, dokumenter er brent. Mange historier er nok borte for alltid. Borte fordi aktørene ikke har hatt lyst til å fortelle, enten det nå er fordi de har hatt noe å skjule eller kanskje bare fordi de har lagt det bak seg og ønsket å se framover til lysere og bedre tider.

Men der dokumentene mangler og kildene tier, der får man dikte.

Manus og virkemidler

Jeg skrev manuskriptet i 2019, igjen med Jesper Halle som dramaturg. Hva skjer med det samfunnet som blir lokket eller tvunget inn i et fatalt rustningseventyr? Hvilke dilemmaer havner folk i? Hvilke tanker og vurderinger gjør ulike mennesker seg?

Vi valgte tre hovedsteder for handlingen: Den første er Hydros elegante representasjonshus Admini med den tilhørende hagen, der Hydros ledelse og tyske ingeniører og offiserer blir vartet opp av et tvisynt personale. Det andre er en fabrikkbygning under oppføring der anleggsarbeidere, ingeniører og etter hvert tvangsarbeidere arbeider for å få produksjonen i gang. Den tredje er en vaktbrakke og en bom med portvakt betjent av soldater fra SS Vaktbataljon Oslo.

Publikum sitter på en tribune og ser handlingen veksle mellom disse tre stedene. Ofte kommer det en lastebil med folk eller materialer, en militær ordonnanse på motorsykkel eller andre personer syklende eller gående. Men det er også et sted i handlingen som publikum ikke ser før langt ut i handlingen: Bomberommet.

Vi la opp til å bruke noen av de samme virkemidlene som hadde fungert godt i Meierislaget: Tradisjonell scenedramatikk, men også vandreteater og «immersive theatre». Igjen valgte vi Sjøfartsmuséet i Porsgrunn som arena, men med en helt annen bruk av bygninger og uteområder. Publikum ville ikke kunne kjenne igjen noe fra Meierislaget.

Handlingsgangen

Det falt naturlig å dele handlingen i tre akter – før bombingen, selve bombeangrepet og etter bombingen. Forestillingen starter med en prolog, der generaldirektør i Norsk Hydro Axel Aubert legger fram planene og begrunnelsen for det gedigne samarbeidet med tyskerne.

Langsomt og møysommelig bygger så første akt seg opp. Her er handlingen komprimert til noen dager i juni/juli 1943. Den ytre rammen er krigens gang, som karakterene finner ut av gjennom illegale aviser og lytting på BBC; tyskernes tap i slaget ved Kursk, de alliertes styrkeoppbygging i Storbritannia, amerikanernes landgang på Sicilia. Faren og engstelsen for at noe skal skje stiger gjennom meldingene om at tyskerne gir opp de andre anleggene rundt omkring i Norge og satser for fullt på Herøya for å komme i produksjon. Kan noe fortsatt gjøres for å hindre det? Tyskerne sender flere tvangsarbeidere. Flyalarmen går stadig oftere. De siste viktige delene til fabrikken kommer.

Sola er gått ned og mørket senker seg naturlig.

Vi lokker med oss publikum inn i bomberommet, en 180 kvadrater plasthall vi har skjult på tomta, der vi stuer folk tett sammen stående. Her er perspektivet delt i to. Laiv følger vi opplevelsene til noen av karakterene under selve bombeangrepet. Det alternerer med film, der vi følger det amerikanske flyvåpenet sine forberedelser for angrepet fra en base i England. Vi følger flyene over Nordsjøen og ser ned på Porsgrunn gjennom bombeluka på en Flying Fortress.

I mellomtida har teknikerne forberedt uteområdet, og det er blitt så mørkt som junikvelden kan bli. Når faren over-signalet går, blir publikum ført ut av bomberommet og tilbake til plassene sine i amfiet. De går gjennom et røykfylt ruinlandskap, der hjelpemannskaper tar seg av døde og skadde.

Siste del av forestillingen forteller om oppryddingen og avslutningen av anlegget, men peker også videre i krigen på den gryende motstandsbevegelsen. Den ender med den kyniske fornektelsen av historien og brenningen av dagbøker og arkiver.

Alt skal bli glemt.

Videre planer

Forestillingene med Herøya 1943 var helt utsolgt, så den vil bli satt opp igjen i 2023. Samtidig går jeg i gang med research og manuskript til siste forestilling i trilogien om Porsgrunns-samfunnet i disse dramatiske årene. Den skal handle om oppgjøret etter krigen, motsetningene i de første etterkrigsåra og veien fra varm krig til kald krig med den store streiken på Herøya in 1948 som avslutning.

Ettertanker

Tilbakemeldingene fra publikum på Herøya 1943 har vært gode. Men de har vært annerledes lavmælte og intense enn på mange andre forestillinger der publikumsreaksjonene også har vært positive. Det var først under spillingene og etterpå at jeg har forstått hvor dypt minnet om dette traumet hadde satt seg i mange lokale familier, langt ut over den generelle interessen for krigen og på tross av at historien om Hydro og Nazi-Tysklands prosjekt var blitt lagt lokk på og forsøkt glemt. «Alle» visste i grove trekk hva som hadde hendt, men de hadde svært få detaljer om hvordan og hvorfor.

En god venn og kollega, Robert Emil Berge, som er blitt en av våre fremste eksperter på klassisk gresk teater, kom og så på en kveld. Etter forestillingen kom han bort til meg.

- Dette minner meg om en gresk tragedie, sa han.
- Ja, du tenker på at det var hybris? sa jeg – og at skjebnen vendte seg mot de som i overmot hadde satt i gang det store fabrikkanlegget i samarbeid med tyskerne?
- Nei, sa han, jeg tenker på at dette er en historie alle har kjent til, men ikke visst så mye om. Alle var nysgjerrig på hvordan den skulle bli framstilt. Og det var sånn det var i det gamle Athen.

Det er et kompliment jeg setter pris på.