Hvem eier forestillingen?

 En artikkel om regi som åndsverk

Av Nora Evensen (revidert januar 2013)


Nora Evensen

Flere og flere lokale teatergrupper og spel velger å bruke profesjonell regissør til sine produksjoner. Noen engasjerer også profesjonelle skuespillere til sentrale roller. Det blir stilt større krav til det endelige resultatet, og gruppene ønsker ofte å utnytte publikumspotensialet i størst mulig grad. Det å knytte til seg profesjonelle teaterarbeidere gjør at ambisjonsnivået øker, og det gir også alle som deltar større utfordringer og god veiledning. Man kan vel si at det har vokst frem en egen nisje i Norge med store og små produksjoner som baserer seg på et samarbeid mellom profesjonelle og ikke- profesjonelle teaterarbeidere.

Parallelt med at teateraktiviteten øker og spelene vokser seg større og flottere for hvert år som går, er spørsmål om opphavsrett blitt en viktig del av den lokale teatertradisjonen. Det er nødvendig at de som jobber med teater eller har teater som hobby har en bevisst holdning til dette. De fleste vet at man må søke om rettigheter til et manus for å sette opp et stykke. Men hva med den regien som skapes når forestillingen settes opp? Hvem har rettighetene til en forestilling etter at den er laget?


Om regissørens arbeid

Regissøren - eller sceneinstruktøren, som er yrkestittelen - har hatt mange ulike funksjoner opp gjennom teatrets historie, men i løpet av de siste par hundreår har det såkalte regi-teatret vokst frem som et allment akseptert begrep i norsk og europeisk teater. Det betyr at regissøren er det samlende punktet i utformingen av en forestilling. Når forestillingen er ferdig, står regissøren kunstnerisk ansvarlig for denne. Hun har altså ansvar for at det skapes en helhet av teksten, skuespillet, scenografien, lyset, musikken, lyden, koreografien, kostymene osv. Det betyr ikke at regissøren bestemmer hvordan alt skal være, men hun må ha mulighet til å ta avgjørelser på alle områder som har innvirkning på forestillingen som helhet.
 
En god prøvetid og en vellykket forestillingsavvikling henger sammen med godt forarbeid, og mye av arbeidet til regissøren skjer før prøvene kommer i gang. Regissørens forarbeid handler om å utarbeide et formgrep for forestillingen, i samarbeid med scenograf, kostymedesigner, lysdesigner, lyddesigner, koreograf, musikalsk leder, dramatiker og komponist (alt etter som hvor mange av disse funksjonene som er inkludert og vektlagt i produksjonen). Det handler også om rollebesetning, utarbeidelse av prøveplan sammen med inspisient, forberedelser av prøver og samarbeid med produsent og styre.

Når prøvetiden starter, er det regissøren som leder prøvene og sørger for at helhet og formgrep blir ivaretatt og gjennomført. Regissøren har mye innflytelse og kontroll under hele prosessen, men skal ikke være produsent eller øverste organisatoriske ansvarlige. Det er viktig å skille mellom det kunstneriske og det organisatoriske arbeidet, med klar ansvarsfordeling og tydelige oppgaver. Det er lurt å sette opp et organisasjonskart for å klargjøre roller og ansvar, og for å definere hvilken vei henvendelser skal gå. Det går ofte mye unødvendig tid bort på at flere jobber med samme sak, eller at noe blir oversett og glemt fordi ingen visste hvem som hadde ansvaret. Noen ganger blir for mye ansvar overlatt til regissøren fordi hun er den med mest erfaring fra teateroppsetninger, og det kan føre til at hun bruker mer tid på å organisere produksjonen enn å skape forestillingen. Det kan være bra å trekke inn en erfaren produsent eller inspisient hvis man skal gjennomføre en forestilling for første gang, med mange uerfarne i produksjonsapparatet. En ansvarlig og handlekraftig produsent og et oppegående organisasjonsapparat er avgjørende for at regissøren kan fokusere på selve forestillingen, og for god fremdrift i alle ledd av produksjonen. Det er viktig at alt som skjer bak og rundt scenen fungerer godt, og at regissøren har god kontakt med produsent og inspisient gjennom hele prosessen.

Når samarbeidet fungerer godt, og det er en felles oppfatning om prosjektets målsetning, er det ikke duket for store konflikter og misforståelser. Om det blir en god forestilling er en helt annen sak. Ofte kan uenighet og store motsetninger være både kreativt og nyttig for det endelige resultatet. Men det er vel å merke når uenigheten befinner seg på et relevant nivå i forhold til forestillingen.


Lover og regler

Åndsverkloven er til for å beskytte enhver som er skaper av et kunstnerisk uttrykk, et såkalt åndsverk. Regissøren har de rettigheter til sitt verk som følger av lov om opphavsrett til åndsverk mv. av 12. mai 1961. Denne finnes på nettet om man søker på åndsverkloven eller går inn på www.lovdata.no. Man kan også gå inn på Norsk Sceneinstruktørforenings hjemmesider, www.nscf.no, der finnes det en link til SIK-avtalen hvor opphavsrett omhandles under § 9.

Norske institusjonsteatre har – med mindre noe annet er spesifisert i kontrakten - rett til å bruke en regissørs regi i 2 år etter at stykket har hatt premiere, og må etter det kontakte regissøren for å gjøre en ny avtale hvis de ønsker å forlenge spilletiden eller sette det opp på nytt. Da lages det en individuell avtale mellom teateret og regissøren. Teatret eier altså ikke den forestillingen regissøren har satt opp. På samme måte eier ikke et teaterlag en forestilling som de har leid inn en profesjonell regissør til å sette opp, selv om vedkommende har fått betalt for jobben.

Den regien en regissør lager eies av regissøren, akkurat som teksten eies av dramatikeren og musikken av komponisten. Når man engasjerer en regissør, kjøper man altså en visningsrett til den ferdige forestillingen.

Hvordan skal et lokalt teaterlag forholde seg til dette lovverket når de engasjerer en regissør for å sette opp en forestilling? Det er mange ulike problemstillinger som kan dukke opp i forbindelse med alle typer teaterforestillinger og historiske spel. Jeg skal prøve å gi noen eksempler på noen av disse i denne artikkelen, med håp om at det kan gjøre det lettere å forholde seg til spørsmålet om opphavsrett på en ryddig måte.


En helt vanlig produksjon

Som regel blir en regissør forespurt om å gjøre en regijobb fordi teaterlaget tror vedkommende kan gjøre en god jobb. De liker det regissøren har gjort før, eller de har fått henne anbefalt av andre. Andre ganger er det en regissør som kommer til et teaterlag med en god idé. Uansett innebærer det å engasjere en regissør en tillit til at hun vil styre prosessen frem mot en ferdig forestilling som alle deltakerne kan stå inne for.

Å sette opp en stor forestilling innebærer også et stort ansvar. Det er mange folk som deltar og teatergruppa satser kanskje store økonomiske summer på produksjonen, og ønsker ofte å ha en viss kontroll på det endelige resultatet. Da er det viktig å ha en god dialog med regissøren i startfasen av prosessen, og gi klart uttrykk for hva gruppa vil med produksjonen og eventuelle ønsker eller krav som stilles til regissørens arbeid. På den måten kan regissøren vurdere om dette er en jobb hun virkelig har lyst til å gjøre, med de muligheter og begrensninger den gir. En forestillingsprosess er til en stor del basert på inspirasjon og kreativitet, og det er ingen som er tjent med at regissøren er bundet på hender og føtter. Det er heller ikke morsomt å oppdage at man har fullstendig ulike oppfatninger av prosjektet når det er en uke igjen til premieren.

Når regissøren har pakket sammen og dratt sin vei, og forestillingene går sin gang uten henne, har teaterlaget ikke anledning til å fjerne eller legge til noe i regien uten regissørens samtykke. Dette bør alle som engasjerer en regissør være oppmerksom på fra det øyeblikk kontrakten underskrives. Det er vanlig at regissøren følger opp forestillingen og tar en prat med skuespillerne underveis for å gi dem tilbakemelding om hvordan spillet fungerer.

Til noen forestillinger er det knyttet strenge regler for oppførelser fordi opphavsmennene ikke bare ønsker å ha kontroll over hva som sies, spilles og synges, men også hvordan det gjøres. Dette gjelder flere av de store, kjente musikalene som Les Miserable og West Side Story. Torbjørn Egners stykker er også eksempler på oppsetninger som er styrt av begrensninger i forhold til regi. Hvis man ikke undersøker rettighetene før man går i gang med en forestilling, kan man risikere å havne i kjedelige konflikter som i verste fall ender med at hele produksjonen må avbrytes midt i prøveperioden.


Urpremieren

Når det er en ny tekst som skal settes opp, er det ofte ønskelig at dramatikeren er til stede under prøvetiden for å gjøre nødvendige endringer etter hvert som forestillingen tar form. Noen ganger skrives en tekst fullstendig om i løpet av prøvetiden, og både skuespillere og regissør deltar kanskje som medskapere. Teksten tilhører allikevel dramatikeren, og regien regissøren, på samme måte som i en vanlig produksjon.

Dersom dramatikeren ikke kan eller ikke ønsker å være tilstede i prøveperioden, er det regissørens ansvar at teksten ikke utsettes for store endringer uten dramatikerens samtykke. Små justeringer er det ofte rom for å gjøre så lenge de er i «stykkets ånd», og i tråd med det dramatikeren har skrevet.


Nypremieren

Når en forestilling har hatt suksess og man vil sette den opp på nytt med samme regi som sist, kan man ikke uten videre engasjere en ny regissør for å gjenta det den forrige har gjort. Regissøren for den opprinnelige forestillingen må kontaktes, enten for å gjøre opprøvingen eller for å ta stilling til hvordan hun skal krediteres og eventuelt honoreres for at hennes regi blir brukt på nytt. Når teaterlaget har brukt den visningsretten de kjøpte i forbindelse med premieren, må de altså fornye visningsretten hvis de vil gjenta suksessen.

Det er viktig at man har en god opprøvingsperiode når en forestilling skal spilles igjen etter et opphold. Kanskje er noen av skuespillerne byttet ut, eller man vil gjøre enkelte endringer. For å unngå at forestillingen sklir ut i alle retninger, er det nødvendig at regissøren følger opp opprøvingen. Det er regissøren som har den fulle og hele oversikt over det helhetlige uttrykket i forestillingen. Det er ikke bare snakk om å få alle brikkene på plass, men også å sørge for at helheten fungerer. At regigrepet er ivaretatt. Opphavsrettighetene er altså ikke bare en beskyttelse av regissørens interesser, men også en forsikring om at forestillingen blir best mulig ivaretatt. Dersom teaterlaget ikke er fornøyd med regissørens arbeid, men allikevel vil gjenta forestillingen, er det fortsatt nødvendig å ta kontakt med den opprinnelige regissøren for å unngå at det oppstår en opphavsrettslig konflikt. Da blir utfordringen å finne en løsning som ivaretar begge siders interesser på best mulig måte.

Dersom man tror det kan bli aktuelt å ta opp igjen en forestilling senere, kan det være nyttig å ta stilling til opphavsretten allerede når man skriver kontrakt til den første premieren.

De aller fleste regissører vil være imøtekommende i forbindelse med spørsmål om opphavsrett. Dersom det er snakk om en teatergruppe med dårlig økonomi, må dette tas i betraktning. Det vet alle regissører som har jobbet med lokale teatergrupper og spel. Det er likevel viktig å ta utgangspunkt i de gjeldende tariffene både for honorering av regissøren i prøvetiden og i forbindelse med gjenopptakelse av en forestilling. For opprøving gjelder egne prosentsatser i forhold til det opprinnelige honoraret.


Plagiatet

Tenk deg følgende: Teaterlaget Trøkk har vært på inspirasjonstur til en annen kommune, og der har de sett en knallbra forestilling med lokale skuespillere som har brukt en profesjonell regissør. De vil gjerne sette opp denne forestillingen selv, mest mulig lik den de har sett, og drar hjem og prøver å rekonstruere det de husker så bra som mulig. En i gruppa fungerer som regissør, men hovedsakelig er det et samarbeid mellom alle som deltar i produksjonen. Sånn får de en forestilling på beina som de vet vil fungere godt – for det så de jo i den originale versjonen – og de har klart å produsere en billig forestilling.

Har teaterlaget Trøkk gjort noe galt? Ja, de har faktisk det. Det de har sett i den andre kommunen er en forestilling som er et resultat av en prosess hvor en regissør har vært leid inn for å gjøre en jobb, og regien tilhører følgelig denne regissøren. De har rett og slett stjålet en regi ved å ikke ta kontakt med den regissøren som gjorde jobben i nabokommunen. De har også snyltet på et annet teaterlag som har betalt for regissørens jobb og dermed også visningsretten til forestillingen.

Hvis man synes noens regi er flott og vil sette opp den samme forestillingen, må man enten få den samme regissøren til å sette den opp eller inngå en avtale med regissøren om å bruke hennes regi.


Gjentakelsen

Mange forestillinger og spel blir gjentatt år etter år med små eller store endringer i besetning og regi. Noen har en fast regissør, mens andre velger å bruke ulike regissører. Noen ønsker å la forestillingen være mest mulig lik fra år til år, mens andre vil fornye og utvikle forestillingen. Når nye regissører engasjeres, er det viktig at teaterlaget har et ryddig forhold både til den forrige og den nye regissøren, og at sistnevnte har et bevisst forhold til det å overta en forestilling etter en annen regissør.

Her er det flere ting å ta stilling til når man inngår avtaler med regissørene; Skal det være et krav at noe av regien blir værende slik den er? Skal regissøren ha carte blanche til å gjøre akkurat hva hun vil? Skal dramatikeren delta i prosessen? Hvor sterkt skal lokale tradisjoner styre prosessen? Her står det enkelte teaterlag fritt til å lage individuelle avtaler med den enkelte regissør, men igjen er det viktig å gjøre dette i startfasen av samarbeidet. Det er også viktig å være konkret i forhold til eventuelle føringer teaterlaget ønsker å ha i forbindelse med videreutvikling av forestillingen. Det kan spare dere for unødvendige konflikter underveis i prøvetida hvis de grunnleggende diskusjonene om form og innhold er unnagjort før prøvene starter.


Oppsummering og tips

Noen synes kanskje det er blitt mer komplisert og arbeidsomt å drive med teater når det er så mange lover og regler å forholde seg til. Men det vil ofte lønne seg både for teaterlagets eller bygdas aktivitet og økonomi å knytte til seg en profesjonell regissør. For et teaterlag med ambisjoner er det naturlig å skaffe seg en større kunnskap om teater som fag. Det er inspirerende for nye og gamle talenter å jobbe med profesjonelle, og gode forestillinger trekker flere folk og gir økte billettinntekter og større interesse for teaterlaget og bygda.

Etter hvert som ambisjonsnivået øker, engasjeres det også profesjonelle scenografer, koreografer, lysdesignere osv. på alt fra de største spelene til de minste lokalrevyene. Interessen for lokale spel, revyer og andre forestillinger er stor og tiltagende her til lands. Og det er kanskje nettopp fordi teaterlagene ser nye muligheter og tør å satse mer på teateraktiviteten.

Det kan være greit å ta med seg disse tipsene når man engasjerer en instruktør:

  • Skriv kontrakt.
  • Ta med et eget punkt om opphavsrett i kontrakten, og vurder hvordan dere forholder dere ved en eventuell gjenopptakelse av forestillingen.
  • Ikke gå bak ryggen på instruktøren, men gjør ryddige avtaler og vær bevisst på at regien er et produkt dere kjøper visningsrett og ikke eiendomsrett til.
  • Ta utgangspunkt i gjeldende tariffer når dere avtaler honorar.
  • Hvis dere ønsker å bruke en regi dere har sett hos noen andre, så ta kontakt med instruktøren for den aktuelle forestillingen.
  • Vær tidlig ute. Da er det større sannsynlighet for å få den instruktøren dere vil ha, og instruktøren kan delta i forberedelsesarbeidet.
  • Husk at regissøren ikke skal være produsent for forestillingen.
  • Alle avtaler bør gjøres etter god skikk. Det er ofte en god retningslinje på et område som ikke alltid er like lett å definere.

Steder du der kan lese mer om regi og opphavsrett:

Norsk Sceneinstruktørforening
(med SIK-avtalen)

Lov om opphavsrett til åndsverk.

Opphavsrettens ABC
- av Magnus Stray Vyrje

Kunnskapsforlagets Teater-og filmleksikon
- artikkel om regikunst.

Regikunst (Tell forlag 1991).