Publisert 27. oktober, 2023

Kyläpeli – Norges nordligste spel

Av Lise Brekmoe

 

Lisa Brekmoe har vært med siden Kyläpelis oppstart i 2017 som skuespiller og manusforfatter. Hun er produsent for Kyläpeli  og har skrevet manuset til Saatuma, men jobber til daglig på museum.

 

I 2016 hadde en gjeng fra Itu Teatteriforeeninki i Nordreisa i Nord-Troms en drøm om å skape Norges første spel basert på kvensk kultur og historie. Det siste tiåret hadde kvenene fått økt oppmerksomhet, men vi følte det var plass til så mye mer - de kvenske historiene var fortsatt underkommuniserte og lite kjent utenfor de kvenske kjerneområdene, til tross for iherdig innsats fra kvenske ildsjeler, foreninger og institusjoner. Kunne kanskje et spel bidra til å løfte disse fortellingene enda mer? Sakte, men sikkert, ble drømmen til virkelighet, og konseptet Kyläpeli (landsbyspel) ble født. Vi satte i gang med å søke tilskudd og finne samarbeidspartnere og utøvere som kunne tenke seg å være med på dette.

1. Saatuma er inspirert av fortellinger om de som emigrerte til Amerika – og de som ble igjen.
Foto: Wenche Offerdal.

Vi er så heldige å ha en rekke institusjoner som besitter både kompetanse og den nødvendige entusiasmen som behøvdes – for tida var kort og lista ble lagt høyt; vi skulle ta publikum med på en reise i tid, natur og kunst som skapte stolthet over egen identitet, basert på vår egen historie. Reisen skulle starte ved Halti kulturscene på Storslett, deretter på buss og til fots via flere spelsteder før publikum ankom Ovi Raishiin – porten til Reisa nasjonalpark, om lag 50 kilometer fra spelets start.

De logistiske ambisjonene var det dermed ingenting å utsette på – for ikke å snakke om risikoen som er involvert når man planlegger et utendørs spel i Nord-Troms i slutten av september, når det fort kan være snø på bakken og mange minusgrader! Men vi hadde trua, og det hadde heldigvis også de som tildeler tilskudd - Kyläpeli var et faktum, om enn fortsatt på papiret.

Befaringer av spelsteder ble gjennomført med ski på beina senvinteren 2017, og manus ble utviklet i samarbeid med Lina Killingdalen og Kristine Myhre Tunheim fra Rimfrost Produksjoner. Vårt fantastiske spelkor ble satt sammen av korsangere fra bygda. Noen hadde erfaring fra teater fra før, men for mange var dette en helt ny erfaring. Vi var også så heldige at vi hadde en flott gjeng barn og unge som var med i Itus barneteater, Teatterilapset. Til sammen ble dette en gruppe på over femti skuespillere og sangere i alle aldre, som alle gikk inn med hud og hår for at dette skulle lykkes.

2. På markedet fikk publikum middag, og både små og store skuespillere var i sine roller.
Foto: Jørn Holm

De profesjonelle utøverne bestod av musikere og skuespillere med tilknytning til Nordreisa. Vi hentet også inn en håndfull musikere fra Tornedalen i Nord-Sverige – det samme områdene som mange av kvenene som slo seg ned i Nordreisa kom fra på 1700- og 1800-tallet. Med seg hadde svenskene kompetanse innenfor kvensk tradisjonsmusikk, og mange av dem behersker meänkieli, et språk som er nært beslektet kvensk.

Etter korøvinger, øvingshelger og øvingskvelder, ispedd intens sjekking av værmeldinger og billettsalg, ankom premieredagen for tidenes første, kvenske spel. Publikum fikk først bli kjent med den historiske bakgrunnen for spelet – barna som ble sendt til havlandet Ruija i tider med enorm nød og sult i Tornedalen. Deretter førte guider publikum ombord på busser, og ferden fortsatte opp Reisadalen, et kjerneområde for kvensk bosetting.

Underveis begynte karakterer fra selve spelforestillingen Mun Kultani/Min Kjære å dukke opp – lensmannen stoppet bussen på jakt etter spritselgere, men dessverre klarte spritselgerne alltid å lure seg unna. På Kuivakoski/Tørfoss kvengård fikk publikum møte predikanten Erik, og være med på kvensk salmesang og forsamlingskaffe, før det bar videre oppover Reisadalen.

Da bussene ankom spelstedet Ovi Raishiin var alt duket for premiere på forestillinga «Mun Kultani». Som seg hør og bør for en spelforestilling, inntok et yrende liv scenen med markedsfolk og karakterer fra alle samfunnets lag – i tillegg til en lyngshest som tok både scenelys og musikk med stoisk ro.

3. Fra årets øvinger på Kuivakoski/Tørfoss sammen med regissør Jussi Salminen.
Foto: Jørn Holm

I forestillinga ankommer Spelemannen Ville markedet i Ruija for å finne sin bror, Erkki, som ble sendt til Norge under den forferdelige hungersnøden da de begge var små. Nå ligger deres mor for døden, og håpet er at hun får se sin bortkomne sønn før hun dør. Hverken spelemann eller predikant skjønner at de egentlig er brødre, og det blir både slåsskamp og krangel før samejenta Risten-Anna, godt hjulpet av de underjordiske Mannalaiset, får de to til å innse hvem de egentlig er.

Urpremieren gikk strålende, og da forestillinga var over til stående applaus fra publikum, startet himmelen sitt eget lysshow med et intenst nordlys som lyste opp himmelen. Tilbakemeldingene var overstrømmende, og vi skjønte at drømmen hadde vært rett – vi hadde lykkes i å skape stolthet over egen historie.

I løpet av de neste fire årene ble «Mun Kultani» videreutviklet ettersom nye karakterer og ny musikk kom til. Pandemiåret 2020 satte også sine tydelige begrensninger for gjennomføring av spelet, men frem til 2021 ble publikum invitert med på en reise tilbake i tid, og til vårt spelunivers, hvert eneste år.

Da Mun Kultani ble vist for siste gang i 2021, hadde avisa Ruijan Kaiku simpelthen overskrifta «Verdens beste Kyläpeli», og vi følte at tida nå var moden for noe nytt – for nye fortellinger om kvenene, og nye utfordringer for vårt etter hvert så erfarne spelkor.  2022 ble et pauseår med en spelvandring langs havet med innslag av teater og musikk, samtidig som vi pønsket på hva vi skulle finne på i 2023.

Svaret kom i form av Amerikabrev som var skrevet dels på kvensk, og som ble inspirasjon til vår nye forestilling, Saatuma/Eventyrlandet. Forestillinga skulle opprinnelig sette søkelys på kvenene som emigrerte til Amerika på begynnelsen av 1900-tallet og livene de skapte seg der. Men etter hvert som manus tok form og begynte å finne sine egne veier, oppdaget vi at forestillinga handlet vel så mye om de som ble igjen hjemme i Norge. Om menneskene som stod midt oppe i en fornorskningsprosess fylt av skam, indre konflikter og drømmer om å kunne være seg selv.

I tillegg til et helt nytt manus og ny musikk, ble det gjort store endringer i hvor vi gjennomførte spelet, som nå ble samlet i sin helhet på Kuivakoski/Tørfoss kvengård, som i dag driftes av Nord-Troms museum.

4. Publikum er på vei fra bussen til arena for hovedforestillinga Mun Kultani. Foto: Angelika Goldmann.

Igjen bestod vår og sommer av øving på korsang og pugging av replikker for ensemblet på vel femti personer i alle aldre. Og som før bestod aktiviteten på internett etter hvert som premieredagen nærmet seg av å sjekke værmeldinger og billettsalg. Før første forestilling var alle billetter solgt, og i september i Nord-Troms opplevde vi svimlende 20 plussgrader på kveldstid. Rammene var i hvert fall satt for at dette skulle bli bra!

Ved ankomst til Kuivakoski fikk publikum oppleve en teatervandring i skogen, før de ankom et levende marked med et yrende folkeliv, demonstrasjoner av tradisjonshandverk, lyngshester og middagsmat til alle. Underveis dukket det opp ulike karakterer og små teaterstykker, mens barn og unge fra Teatterilapset fremførte kvenske sangleker. Deretter var det klart for selve spelforestillinga.

I forestillinga møter vi Minna, som reiser til Amerika med håp om å spare opp penger slik at kjæresten Mikko, en dreng på Kuivakoski, kan komme etter. Mor og gårdsfrue Eeva er ikke forferdelig begeistret for at Minna skal gifte seg med det hun kaller «en ussel kvendreng». For Eeva opplever at det slett ikke er så enkelt å stå imot presset fra myndighet og øvrighet om å gi opp sin kvenske identitet. Vi skal ikke røpe for mye av handlingene i Saatuma, annet enn at det igjen ble en stormende mottakelse av publikum så vel som journalister. For håpet er at forestillinga skal få leve i mange år til før den – forhåpentligvis – erstattes av nye, kvenske historier.

Det er underlig å sitte og se tilbake på disse seks årene med Kyläpeli og alt vi har fått oppleve så langt – som ensemble, medvirkende og publikum.

5. Sentrale karakterer fra Mun Kultani – predikanten Erkki, Risten Anna og selvsagt lyngshesten! Foto: Angelika Goldmann

Samarbeid og frivillighet har vært nøkkelen for at Kyläpeli i det hele tatt kunne realiseres i en kommune hvor folketallet ikke bikker 5000. Samarbeid med institusjoner som Nord-Troms museum, Halti kvenkultursenter og Halti nasjonalparksenter er utrolig viktig, det samme gjelder foreninger som Nordreisa Husflidslag, som skapte et magisk marked for publikum på årets spel. Kvääniteatteri, vår første kvenske kunstinstitusjon, har sine røtter i Kyläpeli og er i dag en av samarbeidspartene. Lokale bedrifter som står for matservering, som syr kostymer og som fikser scenografi eller står for lys- og lydproduksjon er selvsagt uunnværlige. Vi tar det slett ikke for gitt at en liten kommune sitter på mennesker med så allsidige kompetanser, og vi er så evig takknemlige for at de finnes! Og et nettverk mot øst, mot dyktige kunstnere og kulturutøvere i både Sverige og Finland.

For ikke å snakke om spelkoret og barneskuespillerne som står på i månedsvis, og som rett og slett er en fantastisk gjeng å tilbringe tid med. Det blir mange timer innsats på alle, både til øving, rigging og prøver.

Det sies at det trengs en landsby for å oppdra et barn, men sannelig trengs det ikke en landsby for å lage et spel også! Og mens snøen legger seg og mørketida kommer krypende i nord, legger vi planer for at Kyläpeli skal gjenoppstå også i 2024 – alle som vil, er hjertelig velkomne for å bli med på en magisk reise i et kvensk univers!

6. Fra forestillinga Saatuma 2023. Foto: Wenche Offerdal.

Illustrasjoner:

  1. Saatuma er inspirert av fortellinger om de som emigrerte til Amerika – og de som ble igjen. Foto: Wenche Offerdal.
  2. På markedet fikk publikum middag, og både små og store skuespillere var i sine roller. Foto: Jørn Holm
  3. Fra årets øvinger på Kuivakoski/Tørfoss sammen med regissør Jussi Salminen. Foto: Jørn Holm
  4. Publikum er på vei fra bussen til arena for hovedforestillinga Mun Kultani. Foto: Angelika Goldmann.
  5. Sentrale karakterer fra Mun Kultani – predikanten Erkki, Risten Anna og selvsagt lyngshesten! Foto: Angelika Goldmann
  6. Fra forestillinga Saatuma 2023. Foto: Wenche Offerdal.

Relevant lesestoff:

Artikler

Faktaboks: Hvem er kvenene?

Kvenene er en norsk minoritet. De er etterkommere etter et folk som kom til Nord-Norge fra Nord-Finland og Nord-Sverige før grensene ble trukket, de har ferdes på Nordkalotten i århundrer og har i hvert fall fra 1600- og tidlig på 1700-tallet og fram til begynnelsen av 1900-tallet slått seg ned langs kysten i nord, og særlig i Nord-Troms og Finnmark. Kvener og samer ble utsatt for en hard fornorskningspolitikk fra 1850-tallet, og kvensk er i dag et av Europas mest utrydningstruede språk.

Publisert 27. oktober, 2023

Kyläpeli – Norges nordligste spel

Av Lise Brekmoe

 

Lisa Brekmoe har vært med siden Kyläpelis oppstart i 2017 som skuespiller og manusforfatter. Hun er produsent for Kyläpeli  og har skrevet manuset til Saatuma, men jobber til daglig på museum.

 

I 2016 hadde en gjeng fra Itu Teatteriforeeninki i Nordreisa i Nord-Troms en drøm om å skape Norges første spel basert på kvensk kultur og historie. Det siste tiåret hadde kvenene fått økt oppmerksomhet, men vi følte det var plass til så mye mer - de kvenske historiene var fortsatt underkommuniserte og lite kjent utenfor de kvenske kjerneområdene, til tross for iherdig innsats fra kvenske ildsjeler, foreninger og institusjoner. Kunne kanskje et spel bidra til å løfte disse fortellingene enda mer? Sakte, men sikkert, ble drømmen til virkelighet, og konseptet Kyläpeli (landsbyspel) ble født. Vi satte i gang med å søke tilskudd og finne samarbeidspartnere og utøvere som kunne tenke seg å være med på dette.

1. Saatuma er inspirert av fortellinger om de som emigrerte til Amerika – og de som ble igjen.
Foto: Wenche Offerdal.

Vi er så heldige å ha en rekke institusjoner som besitter både kompetanse og den nødvendige entusiasmen som behøvdes – for tida var kort og lista ble lagt høyt; vi skulle ta publikum med på en reise i tid, natur og kunst som skapte stolthet over egen identitet, basert på vår egen historie. Reisen skulle starte ved Halti kulturscene på Storslett, deretter på buss og til fots via flere spelsteder før publikum ankom Ovi Raishiin – porten til Reisa nasjonalpark, om lag 50 kilometer fra spelets start.

De logistiske ambisjonene var det dermed ingenting å utsette på – for ikke å snakke om risikoen som er involvert når man planlegger et utendørs spel i Nord-Troms i slutten av september, når det fort kan være snø på bakken og mange minusgrader! Men vi hadde trua, og det hadde heldigvis også de som tildeler tilskudd - Kyläpeli var et faktum, om enn fortsatt på papiret.

Befaringer av spelsteder ble gjennomført med ski på beina senvinteren 2017, og manus ble utviklet i samarbeid med Lina Killingdalen og Kristine Myhre Tunheim fra Rimfrost Produksjoner. Vårt fantastiske spelkor ble satt sammen av korsangere fra bygda. Noen hadde erfaring fra teater fra før, men for mange var dette en helt ny erfaring. Vi var også så heldige at vi hadde en flott gjeng barn og unge som var med i Itus barneteater, Teatterilapset. Til sammen ble dette en gruppe på over femti skuespillere og sangere i alle aldre, som alle gikk inn med hud og hår for at dette skulle lykkes.

2. På markedet fikk publikum middag, og både små og store skuespillere var i sine roller.
Foto: Jørn Holm

De profesjonelle utøverne bestod av musikere og skuespillere med tilknytning til Nordreisa. Vi hentet også inn en håndfull musikere fra Tornedalen i Nord-Sverige – det samme områdene som mange av kvenene som slo seg ned i Nordreisa kom fra på 1700- og 1800-tallet. Med seg hadde svenskene kompetanse innenfor kvensk tradisjonsmusikk, og mange av dem behersker meänkieli, et språk som er nært beslektet kvensk.

Etter korøvinger, øvingshelger og øvingskvelder, ispedd intens sjekking av værmeldinger og billettsalg, ankom premieredagen for tidenes første, kvenske spel. Publikum fikk først bli kjent med den historiske bakgrunnen for spelet – barna som ble sendt til havlandet Ruija i tider med enorm nød og sult i Tornedalen. Deretter førte guider publikum ombord på busser, og ferden fortsatte opp Reisadalen, et kjerneområde for kvensk bosetting.

Underveis begynte karakterer fra selve spelforestillingen Mun Kultani/Min Kjære å dukke opp – lensmannen stoppet bussen på jakt etter spritselgere, men dessverre klarte spritselgerne alltid å lure seg unna. På Kuivakoski/Tørfoss kvengård fikk publikum møte predikanten Erik, og være med på kvensk salmesang og forsamlingskaffe, før det bar videre oppover Reisadalen.

Da bussene ankom spelstedet Ovi Raishiin var alt duket for premiere på forestillinga «Mun Kultani». Som seg hør og bør for en spelforestilling, inntok et yrende liv scenen med markedsfolk og karakterer fra alle samfunnets lag – i tillegg til en lyngshest som tok både scenelys og musikk med stoisk ro.

3. Fra årets øvinger på Kuivakoski/Tørfoss sammen med regissør Jussi Salminen.
Foto: Jørn Holm

I forestillinga ankommer Spelemannen Ville markedet i Ruija for å finne sin bror, Erkki, som ble sendt til Norge under den forferdelige hungersnøden da de begge var små. Nå ligger deres mor for døden, og håpet er at hun får se sin bortkomne sønn før hun dør. Hverken spelemann eller predikant skjønner at de egentlig er brødre, og det blir både slåsskamp og krangel før samejenta Risten-Anna, godt hjulpet av de underjordiske Mannalaiset, får de to til å innse hvem de egentlig er.

Urpremieren gikk strålende, og da forestillinga var over til stående applaus fra publikum, startet himmelen sitt eget lysshow med et intenst nordlys som lyste opp himmelen. Tilbakemeldingene var overstrømmende, og vi skjønte at drømmen hadde vært rett – vi hadde lykkes i å skape stolthet over egen historie.

I løpet av de neste fire årene ble «Mun Kultani» videreutviklet ettersom nye karakterer og ny musikk kom til. Pandemiåret 2020 satte også sine tydelige begrensninger for gjennomføring av spelet, men frem til 2021 ble publikum invitert med på en reise tilbake i tid, og til vårt spelunivers, hvert eneste år.

Da Mun Kultani ble vist for siste gang i 2021, hadde avisa Ruijan Kaiku simpelthen overskrifta «Verdens beste Kyläpeli», og vi følte at tida nå var moden for noe nytt – for nye fortellinger om kvenene, og nye utfordringer for vårt etter hvert så erfarne spelkor.  2022 ble et pauseår med en spelvandring langs havet med innslag av teater og musikk, samtidig som vi pønsket på hva vi skulle finne på i 2023.

Svaret kom i form av Amerikabrev som var skrevet dels på kvensk, og som ble inspirasjon til vår nye forestilling, Saatuma/Eventyrlandet. Forestillinga skulle opprinnelig sette søkelys på kvenene som emigrerte til Amerika på begynnelsen av 1900-tallet og livene de skapte seg der. Men etter hvert som manus tok form og begynte å finne sine egne veier, oppdaget vi at forestillinga handlet vel så mye om de som ble igjen hjemme i Norge. Om menneskene som stod midt oppe i en fornorskningsprosess fylt av skam, indre konflikter og drømmer om å kunne være seg selv.

I tillegg til et helt nytt manus og ny musikk, ble det gjort store endringer i hvor vi gjennomførte spelet, som nå ble samlet i sin helhet på Kuivakoski/Tørfoss kvengård, som i dag driftes av Nord-Troms museum.

4. Publikum er på vei fra bussen til arena for hovedforestillinga Mun Kultani. Foto: Angelika Goldmann.

Igjen bestod vår og sommer av øving på korsang og pugging av replikker for ensemblet på vel femti personer i alle aldre. Og som før bestod aktiviteten på internett etter hvert som premieredagen nærmet seg av å sjekke værmeldinger og billettsalg. Før første forestilling var alle billetter solgt, og i september i Nord-Troms opplevde vi svimlende 20 plussgrader på kveldstid. Rammene var i hvert fall satt for at dette skulle bli bra!

Ved ankomst til Kuivakoski fikk publikum oppleve en teatervandring i skogen, før de ankom et levende marked med et yrende folkeliv, demonstrasjoner av tradisjonshandverk, lyngshester og middagsmat til alle. Underveis dukket det opp ulike karakterer og små teaterstykker, mens barn og unge fra Teatterilapset fremførte kvenske sangleker. Deretter var det klart for selve spelforestillinga.

I forestillinga møter vi Minna, som reiser til Amerika med håp om å spare opp penger slik at kjæresten Mikko, en dreng på Kuivakoski, kan komme etter. Mor og gårdsfrue Eeva er ikke forferdelig begeistret for at Minna skal gifte seg med det hun kaller «en ussel kvendreng». For Eeva opplever at det slett ikke er så enkelt å stå imot presset fra myndighet og øvrighet om å gi opp sin kvenske identitet. Vi skal ikke røpe for mye av handlingene i Saatuma, annet enn at det igjen ble en stormende mottakelse av publikum så vel som journalister. For håpet er at forestillinga skal få leve i mange år til før den – forhåpentligvis – erstattes av nye, kvenske historier.

Det er underlig å sitte og se tilbake på disse seks årene med Kyläpeli og alt vi har fått oppleve så langt – som ensemble, medvirkende og publikum.

5. Sentrale karakterer fra Mun Kultani – predikanten Erkki, Risten Anna og selvsagt lyngshesten! Foto: Angelika Goldmann

Samarbeid og frivillighet har vært nøkkelen for at Kyläpeli i det hele tatt kunne realiseres i en kommune hvor folketallet ikke bikker 5000. Samarbeid med institusjoner som Nord-Troms museum, Halti kvenkultursenter og Halti nasjonalparksenter er utrolig viktig, det samme gjelder foreninger som Nordreisa Husflidslag, som skapte et magisk marked for publikum på årets spel. Kvääniteatteri, vår første kvenske kunstinstitusjon, har sine røtter i Kyläpeli og er i dag en av samarbeidspartene. Lokale bedrifter som står for matservering, som syr kostymer og som fikser scenografi eller står for lys- og lydproduksjon er selvsagt uunnværlige. Vi tar det slett ikke for gitt at en liten kommune sitter på mennesker med så allsidige kompetanser, og vi er så evig takknemlige for at de finnes! Og et nettverk mot øst, mot dyktige kunstnere og kulturutøvere i både Sverige og Finland.

For ikke å snakke om spelkoret og barneskuespillerne som står på i månedsvis, og som rett og slett er en fantastisk gjeng å tilbringe tid med. Det blir mange timer innsats på alle, både til øving, rigging og prøver.

Det sies at det trengs en landsby for å oppdra et barn, men sannelig trengs det ikke en landsby for å lage et spel også! Og mens snøen legger seg og mørketida kommer krypende i nord, legger vi planer for at Kyläpeli skal gjenoppstå også i 2024 – alle som vil, er hjertelig velkomne for å bli med på en magisk reise i et kvensk univers!

6. Fra forestillinga Saatuma 2023. Foto: Wenche Offerdal.

Illustrasjoner:

  1. Saatuma er inspirert av fortellinger om de som emigrerte til Amerika – og de som ble igjen. Foto: Wenche Offerdal.
  2. På markedet fikk publikum middag, og både små og store skuespillere var i sine roller. Foto: Jørn Holm
  3. Fra årets øvinger på Kuivakoski/Tørfoss sammen med regissør Jussi Salminen. Foto: Jørn Holm
  4. Publikum er på vei fra bussen til arena for hovedforestillinga Mun Kultani. Foto: Angelika Goldmann.
  5. Sentrale karakterer fra Mun Kultani – predikanten Erkki, Risten Anna og selvsagt lyngshesten! Foto: Angelika Goldmann
  6. Fra forestillinga Saatuma 2023. Foto: Wenche Offerdal.

Relevant lesestoff:

Artikler

Faktaboks: Hvem er kvenene?

Kvenene er en norsk minoritet. De er etterkommere etter et folk som kom til Nord-Norge fra Nord-Finland og Nord-Sverige før grensene ble trukket, de har ferdes på Nordkalotten i århundrer og har i hvert fall fra 1600- og tidlig på 1700-tallet og fram til begynnelsen av 1900-tallet slått seg ned langs kysten i nord, og særlig i Nord-Troms og Finnmark. Kvener og samer ble utsatt for en hard fornorskningspolitikk fra 1850-tallet, og kvensk er i dag et av Europas mest utrydningstruede språk.