Publisert 4.12.2024

Med skogen som scene

- Om vandreteateret Kjelvikspillet

Av Kamilla Sajetz Mathisen

---

Kjøreturen har vært lang, langs smale fjorder og gjennom trange, mørke tuneller. Nå har du parkert, og du kan høre lyden av stemmer og levende musikk. Du følger lydene inn i skogen. Med dette forlater du ikke bare bilen, men også verden i dag, den som består av avtaler, nyheter og rutiner.

Lukten av røyk og bålkaffe møter deg idet du når en lysning, der folk er samlet ved noen boder under trærne. Det er et lite marked. Etter en stund legger du merke til at enkelte av menneskene skiller seg litt ut fra mengden de befinner seg i. Det kan være måten de beveger seg på, lydene de lager, eller noe de har på seg. Kanskje er det noe du ikke kan sette fingeren på, noe litt udefinerbart som skiller dem fra resten.

Slik starter Kjelvikspillet.

 

Bevegelse

Siden sommeren 1998 har vi møttes til produksjon ved den lulesamiske Husmannsplassen Kjelvik i Sørfold. Ute i skogen, midt i vår egen historie har profesjonelle utøvende og skapende kunstnere fra hele verden innen teater, musikk og visuell kunst møtt barn og unge og arbeidet fram femten unike produksjoner.  Forestillingene har variert fra år til år, og vi har ikke alltid falt under definisjonen «spel». Likevel har vi hatt noen konstanter. En av dem er at Kjelvikspillet er et vandreteater. Et vandreteater er kort sagt en teaterforestilling der aktører og publikum beveger seg mellom ulike spillesteder. I Kjelvikspillet er denne bevegelsen en vesentlig del av både handling og metode.

Samisk og norsk

Utgangspunktet for Kjelvikspillet i dag, er lokal samisk og norsk folketro, synlige og usynlige skapninger og fenomener i naturen. Folket som en gang holdt til i Kjelvik kjente og forholdt seg til disse kreftene. Kjelvikfolket bodde ikke bare på gården sin, de levde i naturen og av naturen, sånn som forfedrene våre har gjort det i årtusener. I forestillingen møter du stállo og luhták, huldra og godbonden, troll og underjordiske på deres egen hjemmebane: Ute i Nordlandsnaturen. Derfor ferdes både aktører og publikum gjennom skogen og i naturen, og vi forholder oss aktivt til den, for på denne måten å komme nærmere historien, karakterene og skapningene vi illustrerer.

Levende historie

Målet er å skape en følelse av å være inne i og en del av en levende historie. For å oppnå dette, prøver vi å aktivere så mange av sansene som mulig: Smaken av kaffe kokt på åpen flamme, lyden fra vinden som suser i tretoppene, følelsen av å bevege seg rundt i alt det grønne, tåke, sol og regn i ansiktet, lukt av mose, av løv og jord. Og den snikende følelsen av en skygge i øyekroken, som forsvinner akkurat idet du snur deg. Alt dette er en del av opplevelsen i skogen. Fordi det er her disse fortellingene finnes, det er her de hører hjemme.

Vandring som virkemiddel

Fra markedsplassen ledes publikum videre til neste spillested, «Trollsletta», og siden gjennom skogen opp til gårdsplassen, som er siste spillested. Vandringen er et dramaturgisk virkemiddel, der framgang i historien skjer parallelt med at publikum og aktører beveger seg fysisk mot det dramaturgiske målet. Bevegelsen mellom spillesteder er også fylt med innhold: Huldra lokker i skogen, underjordiske barn erter et skogstroll, mens luhták sniker seg rundt på jakt etter et saftig menneskebarn.

Dette er også bakgrunnen for at vi har bestemt oss for å benytte minst mulig scenografi. Husmannsplassen og naturen den befinner seg i er scenografien, og vi vil at historiene vi forteller skal ligge tettest mulig opp til det. Den scenografien vi har, utvikles i tråd med dette prinsippet. Det vil si at den ikke skal være et fremmedelement, men vokse ut fra det som allerede er der. I tillegg er all musikk og øvrig lyd i Kjelvikspillet akustisk.

Nærhet

Helt fra starten av forestillingen, gjør vi det vi kan for å skape nærhet mellom publikum og aktører. Publikum ønskes velkommen inn i et fellesskap, et marked i skogen der karakterene våre ferdes, og som inngår som en naturlig del av historien. Vi har som uttalt mål at alle våre publikummere skal ha møtt blikket til og hilst på minst én av aktørene i løpet av forestillingen.

Aktørene beveger seg mellom spillestedene sammen med publikum. Karakterene forholder seg direkte til publikum, og publikum som gruppe har en rolle i handlingen, en grunn for å være der som inngår i historien vår. Noen ganger blir også enkelte av publikum tildelt en rolle, dersom de selv ønsker det.

Også etter forestillingen samles mange, både aktører, produksjon og publikum på markedet, for å få seg en kopp kaffe eller noe godt å spise, og snakke om opplevelsen vi har hatt sammen.

Prosess

I tillegg til at vi er et vandreteater, er det mye annet som skiller Kjelvikspillet fra de fleste andre norske spel. Fortellingen vår er ikke basert på en faktisk hendelse, men på skapninger og fenomener som hører til samisk og norsk historie, satt inn i et samtidsperspektiv. Kjelvikspillet er også en prosessorientert produksjon, med barn og unge som medvirkende kunstprodusenter. Gjennom et flerårig, tverrfaglig og verkstedbasert samarbeid jobbes forestillingene fram, med unge amatører som medskapere i alle ledd av produksjonen: Utvikling av manus, visuelt, i produksjonen, i evalueringen og så videre.

Bakgrunn

Kjelvikspillet har eksistert siden 1998, og finner sted annethvert år på den lulesamiske husmannsplassen Kjelvik, Sørfold i Nordland. Sommeren 2020 gikk vi inn i en 12-årig prosjektperiode inspirert av en artikkel i Klassekampen fra 2017, der teaterviter Julie Rongved Amundsen kritiserte kvaliteten på norske spel. Vi ønsker å undersøke hva som må til for å lage en ny og aktuell forestilling, samtidig som vi tar med oss de gamle spel-tradisjonene.  En ny fortelling, som hører til i Kjelvika og i verden, hvor vi tar i bruk all erfaring vi har gjort oss siden 1998.

Vi anser hele tolv års-perioden som et laboratorium, hvor vi i fellesskap utforsker et uttrykk med det overordnede målet å lage en forestilling med høye kunstneriske kvaliteter, samtidig som vi ikke viker fra kjernen i Kjelvikspillet: Kunstneriske møter og samarbeid mellom profesjonelle og amatører, der vi også tar et samfunnsansvar og jobber aktivt med inkludering. I tillegg er del av prosessen å utvikle og dokumentere en metode for barn og unge som medvirkende kunstprodusenter, som skal kunne tilgjengeliggjøres og benyttes av flere.

Om vi lykkes med målet vårt? Det vil være opp til andre enn oss å bedømme når prosjektperioden er over i 2032.

---

Se også:

www.kjelvikspillet.com

https://klassekampen.no/utgave/2017-03-11/mener-spel-er-darlig-teater