Publisert 22.oktober, 2023

Om hvorfor vi bygger hus og driver med spel

Av Elisabeth Matheson

Det er sent på kvelden i mars. Jeg står på en gardintrapp og løfter leca-steiner opp til mannen min som sitter oppå muren og plasserer steinene i sementen. Det sludder. Hver gang jeg løfter hendene renner det vann inn i jakke-ermene, langs armene og kroppen og ned i buksa. Jeg er iskald. Vi ser ikke hverandre, blir blendet av lyset fra den andres hodelykt. Over oss i mørket skriker det i den rustne heisekrana som pendler litt i vinden. Mannen min har leid den og lært seg å kjøre den. Om dagen er vi på vår vanlige jobb. På kvelden begynner arbeidet her på tomta. Da må presenninger med is og snø heises vekk før vi kan fortsette med muringa. Hvorfor murer vi grunnmur i mars – den mest snørike måneden i denne snørike bygda? Vi har aldri bygd hus før. Er det galskap? Men på småbruket vi leier passer barnevakten på sønnen vår. Det er for ham vi gjør det. Vi prøver å skape et hjem. Et sted å være, å høre til, å ha sin identitet knyttet til. Et sted hvor generasjonene er sammen. Vi håper at verdier kan sette seg i veggene. Kanskje blir etterkommerne værende i denne bygda på grunn av dette huset, kanskje kan det bli som et anker i tilværelsen.

Det er sent på kvelden i januar. Jeg løper gjennom en halvmeter snø og skriker til en hestekjører at han skal stoppe! Han er i ferd med å kjøre over et lik og skade det så alvorlig at det kan dø – på ordentlig. Han hører meg så vidt gjennom snøstormen og stanser i siste liten, blendet av snøen og det sterke lyset har han ikke sett noe. Hesten er svett, nervøs av all skrikinga, skytinga, alt som brenner rundt henne. Vi bryter. Den nedsnødde soldaten som ligger rett foran beina til hesten reiser seg, de andre likene også, de slår floke for å komme i varmen. Jeg henter kaffe til hestekjøreren, den er kald før jeg rekker fram til ham, men han tar imot. Hvorfor har ingen fortalt ham at det lå folk i kjørvegen? Han har store utgifter på grunn av dette felttoget; drivstoff til bil og hestehenger og han må ha avløser i fjøset. Han deltar ikke i denne krigsmanøveren for å skade noen. Han gjør det for å ha det gøy. Det samme med meg, sier jeg, men det er ikke helt sant, for jeg en av de profesjonelle og får betalt for å være med. Men hvis jeg deler honoraret på antall arbeidstimer ligner det mer sommerjobben jeg hadde som 15-åring enn på tariff.

Hest og kjører i Karolinerspelet, Tydal (2018).
Fotograf: Bernt Kulseth

Vi prøver å redde dette spelet, alle som én. Er det galskap? Teater ute - midt på vinteren – med budsjettet som sur motspiller og været som fullstendig upålitelig medspiller. Men det har vært så lite med sosiale møtepunkt i bygda de siste årene, fraflytting, mye alvor og lite lek. Vi prøver å skape fellesskap. Et sted å være, å høre til, å ha sin identitet knyttet til. Et sted hvor generasjonene er sammen, hvor kultur blir til fordi vi leker at vi lever i en annen tid. Hvor verdier blir overført fordi vi plutselig står overfor etiske valg, sammen. At det er en forfatter som står bak glemmer vi faktisk der og da. Vi trener oss. Vi trener til tøffere tider. 

Min spelhistorie

Min yrkesskjebne ble beseglet av kong Sverre Sigurdsson i 1183. Eller kanskje det var av Selbus lokale teaterhelt i 1983? Jeg husker ikke helt, jeg hadde en tendens til å blande teater og virkelighet da jeg var på den alderen. Alderen var 14. Kongen hadde brynje, skjold og sverd. Selv hadde jeg strieserk. Han bøyde seg mot meg og hvisket (med sin imponerende dype røst): «Gjer det eg aldri gjorde. Bli skodespelar». Jeg tok det som en ordre fra høyeste hold, og slik ble det. Ildsjelen og teatermennesket Eli Sørensen hadde startet opp friluftsteater i bygda vår, og i mange år spilte vi skuespill basert på lokale historier på bygdetunet i Kælvåa. Jeg var frelst! Etter Birkebeinarane kjem ble det Geirmundsklokka ringer og senere Med kvernstein i ferdakista. Da hadde jeg begynt på teaterskolen. Mange skuespillere har fått sin første utdannelse på friluftsscener rundt om i landet. Og mange er de som har utviklet talenter innen sceneteknikk, produksjonsledelse, markedsføring og håndverk nettopp gjennom sitt lokale spel.

Som profesjonell skuespiller har jeg spilt i Spelet om Heilag Olav på Stiklestad, Herregårdsspelet i Larvik, Fangeliv og Fanitullen i Hallingdal, Fru Guri av Edøy, Oda fra havet og mange år i Karolinernes hærtog i Tydal. I hvert spel har jeg hatt gleden av å spille på en ny dialekt. Gjennom spelproduksjoner kan bygdas dialektnerd endelig få sin blomstringstid som språkkonsulent for tilreisende skuespillere med feil tonéring.

Dansere og felespiller i Fossekall, Kælvåa bygdetun, Selbu (2007). Foto: Bernt Kulseth

Jeg hadde min regidebut i 2007. Selvfølgelig fant den sted der det hele startet: på bygdetunet Kælvåa i Selbu. Det var 100 år siden Edvard Grieg døde det året og vi gjorde det vi kunne for å vekke ham til live igjen. Vi spilte oss gjennom hans liv med hans musikk og mitt manus, og kalte produksjonen Fossekall, etter vår nasjonalfugl. Mine gamle amatørteater-venner spilte Bjørnson, Ibsen, Peer og Dovregubben, og nye talenter spilte Ole Bull, Nina Grieg og Edvard selv. Det var nasjonalromantikk injisert rett i årene, men også undersøkelse av kunstnerkallet, og hva det koster å velge annerledes enn de andre.

Definisjonen «spel» brukes som regel om en utendørs produksjon. Men jeg har også jobbet med innendørs musikkteater-produksjoner med lokalt produksjonsapparat og med kombinasjonen amatører-proffe. Jeg hadde manus og regi på Snømørkt – om Morsetfamiliens motstandskamp i Selbu under 2. verdenskrig (2013). Og regi på Stjernestøv – om gullgravere som dro fra Møre til Klondike i på slutten av 1800-tallet. (2018)

I 2021 hadde jeg regi på musikkteatret Storversdagen på Vingsand bygdetun i Osen. Fødselen for dette nystarta spelet ble langvarig og vanskelig på grunn av pandemien, men vi kom i havn. En av de sterkeste opplevelsene i Storversdagen var å se hva deltagelsen i spelet betydde for ungdommer som kom ut av isolasjon. En stor del av deres ungdomstid var blitt amputert. For noen hadde isolasjonen ført til sosial tilbaketrekning.  Likevel fant de mot til å vise sårbarhet og sterke følelser på scenen. Det er meningsfylt å arbeide med ungdom i spel-sammenheng. En er med på å gi dem en arena som er fri for konkurranse og teoretisk prestasjonspress. De får oppleve samvær med voksne og gamle, de får leke som barn og de får undersøke sterke følelser og verdispørsmål gjennom rollene de gestalter. De kan oppleve spelet som en tidsreise; en mulighet til å tre ut av tiden vi lever i og teste sin styrke og sine svakheter under andre livsbetingelser. Deres generasjon kjenner uro for framtida, for framtida i distriktene, framtida i verden og framtida på jorda.

Ungdom med færinger i Storversdagen, Osen (2021).
Foto: Tanja Irén Harsvik Haugen

Når jeg ser dem omforme dette til fellesskap på scenen - og medmenneskelighet i det sosiale livet rundt prøver og forestillinger blir jeg dypt rørt. Det er drivkraft nok til spel-galskapen. 

De harde realitetene

Det er langt fra drømmen om å bygge et hus til man faktisk kan flytte inn i det. Veien fra drøm til virkelighet består av mange planer, søknader, avslag, reviderte planer, veldig mange arbeidstimer, støle muskler, noen våkenetter der du bekymrer deg for om stormen river det halvferdige bygget, samt en god del dager da utrygg økonomi gir deg følelsen av at du må kaste opp. Det verste man kan gjøre når man skal bygge hus eller lage spel er å sette en dato for ferdigstillelse i nær fremtid og så bare «hoppe i det» og håpe at det går bra. På grunnlag av dyrekjøpte erfaringer med både husbygging og spel har jeg har satt opp noen tips til rekkefølge og tidslinje.

Mange år før, senest 2 år før produksjon:

IDÉ

Hva skal vi spille og hvorfor skal vi gjøre dette her? Initiativtager utvikler idéen sammen med

et eksisterende miljø, feks. en teatergruppe. Hvis dette miljøet ikke fins, må man bygge dette

først. Lokal forankring og vilje til innsats er helt nødvendig for gjennomføring.

TOMT

Hvor skal vi spille? Finn et sted som er mest mulig skjermet for lyd og visuelle forstyrrelser. Kontakt kommunen og grunneiere. Trengs det arenaendringer? Fins det toalett, lagringsmulighet for kostymer, rekvisitter og teknisk utstyr, oppholdsrom? Er det nok strømkapasitet? Skal vi bygge amfi eller leie et? Hvordan skal adkomsten for publikum være? Begynn enkelt! Det er bedre å begynne i det små og bygge på huset etter hvert.

GRUNNMUR

Sett sammen et styre for produksjonen, bestående av lokale pådrivere med kompetanse på arrangement, budsjett og gjennomføring av prosjekter. Det er en stor fordel, men ikke et must, at noen av styremedlemmene har erfaring fra teaterprosjekter. De fleste som bygger hus har ikke bygd hus før.

Sammen med initiativtager og interessegruppe/teaterlag bør styret nå utvide miljøet. Hvem i bygda kan tenkes å ville delta? Hvem har kompetanse som kan være nyttig for produksjonen? Hvilke lag og organisasjoner kan man samarbeide med?

Senest 1 ½ år før produksjon:

VEGGER

Hvis viljen til å sette i gang en produksjon er til stede lokalt, setter en i gang med veggene.

Den første veggen er PRODUKSJONSLEDEREN. Denne rollen kan være ukjent for dem som ikke har produsert teater før. Produksjonslederen er driftsleder for produksjonen og er den som skal samkjøre arbeidsgruppene og sørge for framdrift fram mot og i produksjonsfasen. Produksjonslederen lager framdriftsplan, og sammen med styret setter de hovedrammene for produksjonen. Hva er et realistisk anslag på budsjett? Hvilket økonomisk mulighetsrom har vi for produksjonen?

Jeg vil sterkt anbefale at produksjonsleder-ansvaret gis til en profesjonell med teatererfaring. Dette er spesielt viktig dersom styret ikke har slik erfaring selv. Det er vanskelig for et styre å sette opp budsjett når en ikke vet hva som kreves. En proff produksjonsleder vil også ha kompetanse på å søke produksjonsmidler. OBS! Profesjonelle produksjonsledere er vanskelige å få tak i. De har lett for å havne i faste stillinger.

Den andre veggen er MANUS. Hvem skal skrive historien på grunnlag av idéen som nå er formidlet lokalt? Hvis det er en profesjonell dramatiker må det søkes penger som kan lønne vedkommende før arbeidet settes i gang. Styret må sette de økonomiske rammene for historien. Hvor lang skal forestillingen være, og hvor mange profesjonelle skuespillere kan man ha med? Uavhengig av om det er en profesjonell eller amatør: skriv kontrakt, sett ferdigstillelsesdato.

Den tredje veggen er REGI. Hvem skal være kunstnerisk leder for prosjektet, ha den overordnede kunstneriske visjonen, legge prøveplaner, gjennomføre prøver og instruere? Uavhengig av om det er en profesjonell eller amatør: skriv kontrakt, definer ansvarsområder.

Den fjerde veggen er KOMPONIST/KOREOGRAF og/eller SCENOGRAF/KOSTYMEDESIGNER. I samarbeid med regissør utvikles det auditive og visuelle konseptet som skal bli kjennetegnet for forestillinga. Uavhengig av om det er en profesjonell eller amatør: skriv kontrakt, sett ferdigstillelsesdato.  Regissør bør velge det kunstneriske teamet, i alle fall om det skal lages ny musikk, nye kostymer eller ny scenografi.

TAK

Samtidig arbeider styret og produksjonsleder med BUDSJETT og FINANSIERINGSPLAN. Dette blir taket på huset, under hvilket den kunstneriske visjonen må få plass/gjøre det beste ut av den plassen som er definert av taket. Når alle er enige om dette kan det tas produksjonsbeslutning og premieredato settes.

1 år før produksjon:

INDRE VEGGER OG FUNKSJONER I HUSET

Lokale aktører, produksjonsapparat og arrangementsansvarlige knyttes til produksjonen. Det er viktig å merke seg at regissør ikke skal skaffe amatører til rollene. Det må være nok folk til å besette rollene når regissør starter sitt arbeid. Og så er det opp til regissøren å finne ut hvem som skal spille hvilke roller. Det er regissørs oppgave å caste de profesjonelle skuespillere. En må definere hvem som har ansvaret for å få tak i musikere (det kan være komponisten), dansere (det kan være koreografen) samt lys- og lyd-teknikk (det kan være produksjonsleder).

Nå starter grunntrening av utøvende amatører. Det kan skje i det lokale teaterlaget eller i workshops som regissøren holder. En definerer nå ansvars- og arbeidsfordeling i produksjonsapparatet. Hvis en skal ha lokal inspisient, sufflør og regiassistent, starter opplæring av disse. Opplæring kan avtales som en del av produksjonsleder eller regissør sitt ansvar (den som har profesjonell kompetanse). Markedsgruppe opprettes. Produksjonsstyre og produksjonsleder blir enige om hvordan kommunikasjonssystemet skal fungere mellom gruppene.

Senest ½ år før produksjon:

INTERIØR

Det fastsettes hvem som er gruppeleder for hvert enkelt ansvarsfelt. Produksjonsstyre og produksjonsleder lager produksjonsplan i samarbeid med disse. Hva skal skje når?

Dette er høytida for produksjon og anskaffelse av kostymer, rekvisitter, scenearbeid, avtale om leie av evt. amfi. Markedsgruppa jobber på høygir nå og billettene legges ut for salg på det tidspunktet produksjonen slår ut i full blomst på nett og i redaksjonelle kanaler. Arrangementsgruppa planlegger parkering, publikumstoaletter, matsalg og suvenirer. Min erfaring er at de fleste lokalsamfunn er knallgode på dette feltet. Her er det mange med erfaring fra idrettsarrangementer som trør til.

Regissør og eventuell regiassistent/inspisient lager grovprøveplaner. Det gjøres losji-avtaler for tilreisende profesjonelle på grunnlag av grovprøveplanen.

Styret eller produksjonsleder inngår kontrakter med profesjonelle artister, sceneteknikk og utleiere av bolig, amfi, toaletter osv.

Senest en måned før prøveperioden:

Regissør og eventuell regiassistent eller inspisient lager prøveplaner for hele perioden. Det nytter ikke å be alle om å være til stede på alle prøver. Folk har andre jobber og fulle liv. Å lage prøveplan for spel er derfor en enorm jobb for regissøren. Man skal ikke bare forholde seg til budsjettrammen for de profesjonelle deltagerne, men innhente forutsetninger som andre arrangement i kommunen, de frivillige deltagernes ferieturer, jobbskift, fjøstider og reisevei. Tusen forutsetninger skal pusles sammen med det manuset krever. Som regissør sitter en med fingeren opp i lufta og gjetter hvor mye tid det kreves for utrente utøvere å øve inn noe vi ikke enda vet hva er. Ikke alle regissører orker eller vil jobbe ut prøveplaner på denne måten. Men min erfaring er at dette grundige arbeidet lønner seg. Tar man hensyn til de enkeltes behov kan en lettere kreve at de møter opp til den tiden som avtales. Siden alt utgår fra arbeidet på scenen kan også rekvisitør, kostyme og mat-lag lese av fra prøveplanen hva som trengs til enhver tid og få tid til å forberede seg. Deltagere kan også se når de har pusterom til å gjøre andre ting i perioden.

Alt som KAN være ferdig av kostymer, rekvisitter og scenografi bør ferdigstilles nå.  Prøveperioden er alltid kort på spel, som regel i underkant av en måned, og da må fokuset være på de kunstneriske prøvene.

Prøveperiode og forestillinger:

INNFLYTTING

Det aller viktigste i prøveperioden er god kommunikasjon! Folk kjenner seg tryggere når de vet hva som skal skje. Det er ofte nødvendig med detaljert instruksjon for amatører, de kjenner mer mestring når de har noe å øve på. Profesjonelle ønsker ofte, og er stand til, å forme scenene selv. Tydelige informasjoner til alle, både på og bak scenen er uhyre viktig. Det handler om å respektere alles behov for oversikt, og er også helt nødvendig for sikkerheten. Lik skal plasseres i trygg avstand fra hestens rute, og hesten skal også ha sin prøvetid. Hun skal kjenne ruta si og føle seg trygg. God tone og respektfull holdning er selvfølgelig alfa og omega når en arbeider med mennesker, særlig når en arbeider med frivillige.

Hest og svenske soldater i Karolinerspelet, Tydal (2018).
Foto: Bernt Kulseth

I prøveperioden skjer det gjerne en endring av personlig status som er sunt for et samfunn. Rådmannen i kommunen, i en fattig soldats klær, lytter oppmerksomt til den overordnede løytnanten som spilles av postmannen, som viser seg å ha en bred historisk kunnskap om våpen og uniformer. Folk oppdager hverandre på nytt. Respekten vokser.

INNFLYTTINGSFEST

Så kommer forestillingene! Og publikum! Alle mann på dekk! Det er nå det viser seg om en har greid å bygge et fellesskap i hele produksjonen. Drar alle, fra parkeringsvakter til skuespillere, i samme retning? Når dette skjer er det en energi-boost som nesten ikke kan sammenlignes med noe annet. En sterk lagfølelse og en frigjørende kraft flytter oss til høyder ingen av oss hadde nådd alene. Det er nå vi skjønner hvorfor vi driver med spel. Vi lever!

Etter forestillingene:

OPPRYDDING

Så kommer oppryddingen av området vi har brukt og tilbakelevering av lånte kostymer og gjenstander.  Det blir stille. Mange kjenner vemod. Får vi oppleve dette igjen? Før vi får svar på det må styret ferdigstille regnskapet, evalueringene og rapportene.

LIVET I HUSET

Styret har ansvaret for å vedlikeholde huset mellom produksjoner. De må nå bestemme når det skal være storfest her neste gang; hva produksjonsrytmen skal være, og om det skal være samme produksjon neste gang eller om de vil gjøre noe annet. Initiativgruppa kan skape liv i huset mellom de store festene. Aktivitet i laget vil inspirere og holde kontinuitet i samholdet. Kanskje arrangerer man en konsert, et kostyme-verksted for å reparere eller utbedre kostymene til neste år, snekkerverksted for å utbedre gjenstander eller sceniske elementer, mekking av den gamle bilen som blir brukt i forestillinga, ridekurs for å bli kjent med hestene dere skal ri på scenen til neste år, teatersport med en av de profesjonelle skuespillerne dere ble kjent med på spelet i fjor - eller kurs i matlagingstradisjoner for de som skal lage mat til publikum neste gang. Kaffe og vafler til alt dette – så går praten om stort og smått og neste spel, og man begynner å glede seg...

Galskap?

Elisabeth Matheson som Beret Bersvendsdatter i Karolinerspelet, Tydal (2018).
Foto: Bernt Kulseth.

Mange som har bygget hus sier «Hadde vi visst hvor mye arbeid det var hadde vi aldri satt i gang». Mange som har laget spel sier det samme. Men hus blir bygget og spel blir skapt – og bare delvis fordi vi ikke vet bedre. Noe blir til av nødvendighet, men det meste som blir skapt bunner i lengselen etter at livet skal være noe mer enn å utføre sine plikter i samfunnet. Det må finnes noe annet, noe mer, en sterkere opplevelse av å være i live. Vi kan sikre oss mot risiko ved å ikke ta noen sjanser, ikke prøve på for mye, ikke satse på kjærligheten, ikke starte opp et spel, men livet overrasker oss med smerter og sorger uansett. Det er sunt å øve seg på å takle press, utfordringer og usikkerhet. Og når vi en gang møter døden og snur oss for å kaste et siste blikk på livet – så er det ikke det vi rakk å skaffe oss som gjør oss stolte, heller ikke seirene vi vant over andre, men det vi var med på å skape. Teater – så forgjengelig det enn er – har litt til felles med evigheten – fordi det kun består av øyeblikk – essensen av livets sterkeste følelser; lidelse og lidenskap.