Publisert 21. juni 2023

Sangen i deg sjøl

Av Tor Karseth

---

Du er den i Norge som trolig har skrevet flest spel, stod det i en epost jeg fikk i april i år fra Egil Johansen i Spelhandboka. Han lurte på om jeg kunne skrive en artikkel om hvem jeg er og hva jeg har holdt på med i 35 år.

Om det første er det å si at Tor Karseth er født i 1956. Jeg er hedmarking, jeg er gift med Trude og har tre voksne barn med dertil tihørende samboere og tre barnebarn.  Vi bor på Ridabu i Vang i Hamar kommune. Jeg begynte å skrive sanger i tenåra, sang dem og,  -  mest i muntre lag. 1 1977 skrev og instruerte jeg en revy for bygdeungdomslaget i Vang. Så studerte jeg og ble adjunkt og etter hvert lærer i  ungdomsskole og videregående skole. Parallelt med det skrev jeg fortsatt sanger og fikk til og med muligheten til å framføre noen av dem da Erik Bye og Kari Bay Haugen dro i gang «Nye Søndagsposten»  på fjernsynet i 1987.  Spelforfatteren ble til i mai året etter. Da begynte jeg i fire måneders siviltjeneste på Klevfos industrimuseum i Løten.

Arbesdaer, Den levende skogen og Unga på Løkja

Klevfos Cellulose- & Papirfabrik ble lagt ned i 1976. Museet ble åpna i 1986 og skulle dokumentere og formidle produksjon og prosess, - og enda viktigere -  historia til de som var knytta til bedriften ved Svartelvas bredder i Løten. Og jeg skulle være guide og ganske fort begynte jeg å skrive sanger ut fra intervjuer og samtaler jeg hadde med tidligere Klevfosarbeidere. Alt i juni hadde jeg sanger nok til den første syngende omvisningen i fabrikken, og i september presenterte jeg sammen med medlemmer fra revygruppa Klimaks og De syngende husmødre fra Ådalsbruk,samt Fagforeningenes Mannskor, Hamar,  den første versjonen av forestillingen «Arbesdaer» i hollenderiet på fabrikken. Dirigenten i koret Geir Willard var da som nå en viktig samarbeidspartner, og vi fikk hjelp av instruktør Harald Sætervoll ved det relativt nystarta Hedmark teater. Vi skulle spille to forestillinger for å markere at det var 100 år sia fabrikken ble etablert. Forestillingen ble omarbeidet og utvida til nypremiere 1. mai i 1989. Da hadde jeg sagt opp jobben i skolen og var småbarnspappa og formidler på Klevfos. For å skape et tilbud på museet for barnefamilier skrev jeg «Den levende skogen» året etter. Medkomponist Geir Willard og jeg fikk med oss drøyt 20 jenter og gutter i alderen seks til 14 år. I august 1990 hadde forestillingen premiere, de to annonserte forestillingene ble til 12 i løpet av september det året. Året etter tok Det norske Skogselskap tak i forestillingen og sendte manus, kassetter/cd'er med sangene ut over hele landet. «Den levende skogen» ble vist i sin helhet på NRK TV julekvelden 1992. «Arbesdaer» fikk sin 50 minutters versjon på NRK TV 1. mai 1994 og har faktisk også gått i reprise. Det var den erfarne programskaperen Inger Bjørnstad i NRK som stod bak begge produksjonene. Hun lagde også et halvtimes program om meg i serien «Ut i kulturen». Dette ble vist på NRK TV i september 1994. I 1993 produserte vi en ny forestilling på Klevfos, «Unga på Løkja».  Av noen er den blitt kalt «Arbesdaer junior» fordi noen kunne få sjansen i «Arbesdaer» etterpå. «Unga på Løkja» handler om barndom og oppvekst på 1920/30-tallet med Ådalsbruk og Klevfos som miljø, men prosjektet med sanger og sketsjer kunne brukes også andre steder. Samme år ble jeg tildelt Hedmark fylkes kulturpris. Ved overrekkelsen kvitterte jeg med en sang som også var en programerklæring for den virksomheten jeg ville drive, ikke bare på Klevfos, men også andre steder.

Alt det gode kommer nedenfra

 

Kom, bli med meg i mitt tankerom.

Hør hva mine sanger handler om.

Det som får meg til å skrive,

det som gir meg tru på livet,

det som gjør meg rik og rar og glad.

Det som gjør at stemmen brister,

det som gjør at ord slår gnister.

Alt det gode kommer nedenfra.

 

Lyse gleder, mørke hjerterom,

det skal mine sanger handle om.

Takk til dem som stod i kampen,

håp for den som tenner lampen,

alt som gjør deg rik og rar og glad.

Bak det hele er en stemme

som du kan så vidt fornemme.

Alt det gode kommer nedenfra.

 

Har ei tone, har et verdensrom,

det som mine sanger handler om.

Lykka er når du og andre

tar et ord og lar det vandre

slik at jeg blir rik og rar og glad.

Bruset fra det store koret,

tanken bak det siste ordet.

Alt det gode kommer nedenfra.

 

«Arbesdaer» er arbeiderkultur og vi synliggjør det ved at forestillingen er fast 1.mai-tradisjon på Klevfos, slik også i år med tjuvstart 30. april og to forestillinger på ettermiddag/kveld 1. mai.

13 og 14. mai spilte vi «Unga på Løkja».  Forestillingen har det samme utgangspunktet, men favner også jordbrukslandet rundt industristedet. Jenter og gutter har en felles arena, den norske enhetsskolen og alt det gode den skulle gi til både fattig og rik. «Det går framover nå, see de vaksne» heter det i sluttsangen.  «Den levende skogen» forsøker å fremme et miljøperspektiv samtidig som forestillingen sier at skogen er en ressurs vi må utnytte. Disse tre prosjektene ga meg mye og ble lagt merke til. De var mer enn eksempler på utradisjonell museumsformidling. De ble visittkort jeg kunne bruke for å få nye oppdrag. Det var slik det begynte. Og det har balla på seg. Nå kan jeg si at jeg har skrevet 80 forestillinger med smått og stort.  De aller fleste av de drøyt 1000 sangene jeg har skrevet, befinner seg i disse produksjonene.

Historiske spel og skoleforestillinger

Litt forenkla og sett i ettertid kan en si at «Arbesdaer» ble en forløper for forestillinger innafor genren historiske spel. «Den levende skogen» ble forløperen for det vi kan kalle skoleforestillinger. «Unga på Løkja» er litt begge deler og illustrerer at en slik todeling ikke er absolutt. Etter at «Den levende skogen» ble tilgjengelig for skolene i hele Norge, kunne jeg få spørsmålet: Har du mer? Noen valgte da å lage sin egen «Unga på Løkja»-forestilling. Men jeg skrev også om Lussi, lussinatta og bakgrunnen for juletradisjonene våre. Den forestillingen er gitt ut på Norsk Musikforlag og brukt i mange skoler. Vi har spilt den med 25 -35 barn og unge i over 30 år på Domkirkeodden på Hamar. Jeg skrev «Kule kloder, milde måner» for Hedmark teater da Bente Erichsen var teatersjef. Jeg har skrevet forestillinger om all verdens eventyr, kunsten å fly, et eget regnestykke om tall, og en hel forestilling om tallet 7. Jeg har skrevet om kuer og kalver og en forestilling for Drammen kulturskole om livet på innsida av en panteautomat der bokser og flasker gjør entre. For kulturskolen i Oslo og Nedre Bekkelaget skole har jeg skrevet en hel forestilling om Oslo Havn. Alle disse skoleforestillingene har ei kunnskapsside, og mange av disse prosjektene er også knytta til lokalhistorie. De kan relateres til læreplaner og hele spekteret av skolefag. Elevene skal lære noe gjennom prosessen. Alle skal få oppgaver de kan vokse med, prosjektet skal være inkluderende og skape fellesskap og godt skolemiljø. Jeg har sjøl vært med som instruktør for mange av disse oppsettingene. Det byr på mange slags utfordringer, men skaper også opplevelser og minner.

I fortsettelsen skal det handle mest om det som kan kalles historiske spel. Disse forestillingene er åpne og offentlige, det selges billetter og det er en viss profesjonalitet ute og går når det gjelder lyd og lys, scenografi, kostymer og rekvisitter. Forestillingene har ofte mange aktører, det kan være både barn og voksne. Stort sett får ingen av skuespillerne betalt, men musikere, lys og lyd er lønna.  Ofte er det snakk om friluftsteater i all slags vær, men det kan også foregå innendørs på en eller annen historisk grunn, som hollenderiet på Klevfos med plass til maks 120 publikummere. Noen av disse prosjektene blir engangstilfeller knytta til for eksempel et jubileum, men mange har som mål å spille forestillingen hvert år eller annet hvert år. Og noen klarer det og får sin velfortjente plass i en spelkalender.

I det følgende skal jeg si litt om både fellestrekk og ulikheter knytta til arbeidet med de historiske spela jeg står bak. Som eksempler vil jeg også bruke noen av forestillingene som står eller har stått i spelkalenderen.

Historiske sanger 

Jeg er faktisk mer opptatt av å skrive historiske sanger enn å skrive historiske spel. Alle mine 80 prosjekter er sangbasert, bortsett fra ett tilfelle, forestillingen «Kampen for det gode», men den handla delvis om framveksten av Aadals Brug musikkforening og da blåste vi bokstavelig talt i sangen. Ellers er det slik at det er sangene som driver meg gjennom manusarbeidet. Til en forestilling på 90 minutter bør det være plass til 10 -12 sanger og mesteparten av sjølve skrivinga går med til å lage disse. Tekst og tone blir til samtidig i en møysommelig prosess jeg aldri blir lei av. Det å kunne presentere et nytt manus og synge gjennom sangene for de som skal bruke dem, gir meg den største glede. Det er sangene som skaper fellesskap og det bør alltid være mange fellessanger. Når forestillingen er slutt og kanskje ikke skal spilles mer, kan sangene få leve videre.

Men det er ikke alltid jeg skriver både tekst og melodi. I forestillingen «Pihl og hans sognebarn» framført utenfor Vangkirka og Ridabu skole i 2006, 2010 og 2016 brukte jeg tidsriktige melodier fra Halvor Hoels notebok fra tidlig 1800-tall. I arbeidet med forestillingen «Elskhug og eksis» på Nordfjordeid kom jeg over ungdomslagsavisa «Unge Skud». Å hente fram dikta til Jon Fridtun og flere andre innsendere til bladet, og forsiktig bearbeide og tonesette det de hadde skrevet, ble nesten viktigere enn å skrive egne sanger sjøl om det også ble gjort.

Jeg er opptatt av at sanger skal ha et innhold, de kan også være dramatiske og drive handlinga framover.  Utendørs uten lys/mørke til å markere sceneskift og overganger kan sangene brukes til å gjøre det og føre handlingen videre. I «Bryter og strant» som tar for seg Julussakonflikten i Elverum/Åmot i 1927 strekker handlingen seg over drøyt tre uker. Mellom hver akt ble spilleplassen tom, orkesteret spilte og sang en ny sang og ga publikum etterpå klar beskjed om hvilken dato vi nå hadde kommet fram til. Tydelig og pedagogisk så alle kunne følge med.

Når du skriver om et historisk emne, kan sangene være proppfulle av informasjon og kildene du bruker kan komme til orde i teksten. I forestillingen «Hanna og Mathias» som handler om møtet mellom kokebokforforfatter og prestekone Hanna Winsnes og maleren Mathias Stoltenberg har jeg i brokker satt melodi til Hannas egne ord fra hennes selvbiografiske opptegnelser. Jeg har til og med   tonesatt oppskriften på Gode Raad (Goro) direkte fra kokeboka hennes.

I arbeidet mitt gjennom tre forestillinger knytta til Jacob Breda Bull i Rendalen har det vært viktig å ta Jacobs prosa, hans egne formuleringer og veksling mellom riksmål og dialekt inn også i sangene.

Som eksempel:

 

Sommernatten drømmer

yr og spirende.

Elvene går store og svale

i evjer og i strømmer.

Sommernatten drømmer.

Taus og tiende

sitter måltrosten tilbake.

Når allting sover,

er sangen over.

For ingen må få rede på

hvor den har rede nå.

 

Jeg har valgt å kalle mange av forestillingene mine syngespill. Det er en gammel betegnelse, den er kanskje både utdatert og upretensiøs. Du kan også kalle det musikkteater og kanskje musikal. Tidligere nevnte «Hanna og Mathias» fikk merkelappen «teaterkonsert» for å vise at oppdragsgiver Vang sangforening først og fremst skulle gjøre det de kunne, nemlig synge. Jeg føler at syngespill er rene ord for penga. Uansett; sangene er viktigst.

Historisk korrekt og ærlig i forhold til kilder

Mange av prosjektene har krevd et møysommelig søk i kilder.. Forestillingen på Nordfjordeid skulle egentlig hete «I Holtermanns tid» til minne om obersten som representerte gullalderen for eksersisplassen fra  1895 til-1901. Det var bestillingen, men i møte med Lorentz Nybø og avisa hans «Unge Skud» fant jeg ut at det var like før obersten kom alt det spennende skjedde. Forestillingen er også et eksempel på at det går an å skrive til nytt stoff ettersom åra går. Først fikk to av prestens døtre plass, en engelsk lakselord og hans mrs. måtte også med. En monolog ble skrevet om til en sang. For de som produserer forestillingen, kan det være kjekt å si at i år er det med noe nytt. Forestillingen er også spesiell fordi et brudepar faktisk blir viet på ordentlig som en del av handlingen. Det er ikke mitt påfunn.

Jeg har studert folketellinger og kirkebøker i mange prestegjeld. Jeg fikk i oppdrag å skrive et spel for å markere at Tangen kirke, sør i Stange var 150 år i 2011. Resultatet ble «Mikkel medhjelper» og forestillingen ble spilt på kirkebakken i 2011 og 2012. Her henta jeg fram folk fra kirkebøkene og skapte sju scener/tablåer knytta til dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse fra 1861 til 1893. Det var mange navn og familiekonstellasjoner. Det krevde at jeg holdt tunga rett i munnen når jeg skrev manus, men enda verre ble det for produsent Mona som måtte holde orden på karakterer som skulle stå konfirmant med en skuespiller i ei scene for så å gifte seg i den neste og da måtte skuespilleren skiftes ut. Skjønner du?  Det hender Mona og jeg møtes og da er vi enige om at vi skulle satt opp igjen forestillingen, men noen ganger må du kanskje innse at du har skrevet noe som ble for krevende. Men jeg fikk skrevet sangen om Bernt Pettersen. Det var nemlig her han ble gravlagt gutten i den gamle visa om tullingen. Han het altså Bernt Pettersen og nå får vi kalle han det.

For en som ikke har et kristent livssyn, var det litt utfordrende å ta på seg å skildre den gleden

Mikkel medhjelper måtte kjenne på den dagen i 1861 da han ringte til gudstjeneste for første gang.

 

Å langt bær klokken ut over bygda, å mange høre dom kjæm med bud

om vigselsmæsse og høgtidssalmer, om trosbekjennels og bønn tel Gud?

Å langt bær klokken, å langt bær ordet om tømmermænnen fra Nasaret

fra dænni kjørkja som vi har tømre og som hæn ville likt og sett?

 

Det samme gjelder i «Bella og Solla – og Per» som spilles i Gamle Smørhamn handelsstad like ved Kalvåg i Bremanger kommune. Forestillinga er basert på boka «Oppvekst ved havet» av Solveig Nes. Den skildrer en fiskarbondefamilie på 1930-tallet på plassen Steinset på vestsida av øya Frøya.

Her ligger og et kristent verdisyn i botn, men det er aldri påtrengede i boka. Like fullt skal det antydes i spelet.

 

På sørsida og vestsida av Frøyøyna

tek ei handfull øyar deg i famn.

Men båar og fluer og skjer finst det også der.

Det kan vere farleg å søkje hamn.

Båar og fluer og skjer finst det der.

Ja, det er like mange, seier dei, som det er dagar i eit år.

På sørsida og vestsida av Frøyøyna

med hav og horisonten utanfor.

Men det finst eit lys som blenkjer både natt og dag,

som kan vise leia gjennom brot og kast og slag.

 

«Bella og Solla - og Per» ble satt opp i 2019, 2021 og 2022. Etter planen skal stykket settes opp igjen neste år. Vi får håpe det blir noe av for dette er noe av det fineste jeg har lagd på en helt utrulig spilleplass. Sammen med produsent og kordirigent Grete Berntzen og andre gode krefter lagde vi også en oppvekstforestilling i Svelgen, den store industristaden i Bremanger. «Spelet vårt om Svelgen» ble satt opp med elevene på Svelgen oppvekst høsten 2021 og markerte 100-års jubileet for Bremanger Kraftselskab. Hovedkilde her var boka «Soga vår om Svelgen» av Kåre Kjelkenes og Eli Tideman Sørland.

Bøkene «Oppvekst ved havet» og «Soga vår om Svelgen» er sakprosa. Men jeg har også skrevet mange forestillinger med utgangspunkt i skjønnlitterære forfattere. For det må jo gå an å lage historiske spel basert på historiske romaner. Jacob Breda Bull er alt nevnt. I romanen Blåfjell skildrer han en hekseprosess i Rendalen i 1670. Teaterversjonen hadde premiere i august 2022 etter å ha ligget på vent i to år på grunn av pandemien. Bull er i dag mest kjent for fortellinga om Vesleblakken, men jeg har hatt store glede av å sette sammen stoff fra mange av hans fortellinger til forestillingene «Morosamme kropper og arme kroker» og «Semming skolemester på bjønnjakt».

Andre litt glømte forfattere jeg har «samarbeidet» med er Trygve Gulbranssen,  Helene Lassen, Guttorm P. Haugen, Ingeborg Refling Hagen og Hulda Garborg.

Ja, Hulda Garborg fortjener sjølsagt litt omtale. Få har betydd mer for framdriften av norsk teater enn henne, både for det profesjonelle «norske teateret» og for spelstykkja rundt om i ungdomslaga i Norge. Hennes bok «Barndomsminne» er viktig utgangspunkt for forestillingen «Hele Hamars Hulda» som skildrer Hulda Bergersens oppvekstår og levekår på Hamar. Vi rakk så vidt å spille forestillingen før pandemien satte inn i 2020.

Jeg må også slå et slag for en forestilling som ennå ikke er blitt satt opp, men jeg håper at det skal skje en dag på Eid eller kanskje der det hører hjemme på Stårheim. ”Dronning Ingerid og Nikolas av Stårheim” er et historisk spel basert på Ragnhild Magerøy sine fem romaner fra borgerkrigstida i Norge på 1100-tallet.  Jeg tok til med manusarbeidet i 2005 og fikk raskt god kontakt med Ragnhild Magerøy. Vi møttes hos Per og Else Alsaker på Eid. Sanger og stoff fra spelet ble presentert på en kulturkveld på Orheimtunet på Stårheim.  Ragnhild og jeg hadde og en presentasjon av stoffet på Middelalderfestivalen på Hamar. Jeg trur hun hadde glede av sangene og den måten jeg formidla stoffet hennes på. Ragnhild Magerøy gikk bort i 2010. Manuset er en avlegger fra arbeidet med «Elskhug og eksis» og burde kunne innpasses i Sagastad på Nordfjordeid.

Miljø og kontinuitet

Arbeidet mitt begynte på Klevfos for 35 år sia. Vi spiller fortsatt «Arbesdaer». Tor Fjærgård har spilt hollenderfører fra starten, Trond Holm styrer med lys, Trine Edvardsen var ung papirhøne i 1988. Hun arbeider på Klevfos i dag og trår til i forestillingen ved behov. Linda Lundby var veslejenta i 1989.  Hun er med fortsatt som kjerring i boligen og papirhøne når det trengs, Geir Willard som leda koret i 1988, spiller nå piano. Sjøl er jeg lergjøk og bestyrer. Når vi spiller «Unga på Løkja» sitter Ole Gjøstøl ved pianoet. Han kom med i forestillingen som 12-åring. Vi har skapt et teatermiljø ved museet og er kontinuitetsbærere. Og vi har mange med oss som gjennom frivillighet utgjør en viktig ressurs for Klevfos og ANNO Museene i Hedmark. Sia 2014 har jeg også skrevet tre forestillinger om Edvard Munchs tilknytning til Løten. 10.og 11. juni var det stor stas da vi fikk framføre «Edvard på Engelaug» på tunet på garden Engelaug østre der han ble født og der han var tilbake på besøk både i 1875 og i 1882.

Frivilligheten og idealismen lver også i beste velgående også  andre steder.  Fra år 2000 har jeg hatt en forestilling gående oppe i jernverket i Feiring, nord i Eidsvoll kommune. Hver sommer møtes små og store til øving i jernverket. Første helga i august er det forestillinger med «Menn av malm, jenter av jern». Her får gutter og jenter bokstavelig vokse seg inn i rollene. I tillegg får de  med seg en identitet og tilhørighet til bygda si og historien. Slike er det på alle de plassene forestillingene mine lever. Små og store, ung og gammel får stå og høre sangen i seg sjøl. På Feiring setter de sine egne ord på det.

Sangen i deg sjøl

 

Kan du kjenne varmen fra masovn' som brenn

og pusten ifra bæljen like ved?

Kan du høre vatnet som fosser, flør og renn

og får overfallshjul tel å danse med.

Kan du kjenne lukta 'ta sovelkis og køl?

Og kan du høre sangen i deg sjøl?

Da er du der som Feiring jernverk,

og alt som var bler nær.

 

Kan du se at stua har vinduer 'ta glas?

Fra kølhuset så går ei kjørebru.

Kan du gå og møte en kar med hest og lass

på verkensvægen opp fra Tørgunrud?

Kan du kjenne glea over en sekk med mjøl?

Og kan du høre sangen i deg sjøl?

Da er du der som Feiring jernverk er,

og alt som var bler nær.

 

Kan du høre unger som leker mot en kveld,

og kjeften tel ei kjerring, bisk og brå?

Kan du fatte og begripe å som skar tel

før mann' hu er gift med kan forstå

at rikdom aldri bruker komma reken' på ei fjøl?

Og kan du høre sangen i deg sjøl?

Da er du der som Feiring jernverk er,

og alt som var bler nær.

 

Kan du skimte lyset på forvalterens kontor,

og regnskapet som itte vil gå opp?

Kan du se i mørket dit fattigfolket bor,

og kjenne kjøla biter i din kropp?

Kan du sovne slitin og vakne stiv og støl,

og kan du høre sangen i deg sjøl?

Da er du der som Feiring jernverk er,

og alt som var bler nær.

 

Kan du løse gåter langs en attgrodd sti,

se hem'ligheter bak en kjellermur?

Kan du bare drømme, er ingenting forbi,

og enda kan du høre fossedur.

Kan du kjenne treet i et stykkje køl?

Og kan du høre sangen i deg sjøl?

Da er du der som Feiring jernverk er,

og alt som var bler nær.

 

Hvem er det jeg skriver for?

Jeg kaller meg kulturarbeider, det syns jeg er en ok tittel. Det jeg holder på med er sjelden kunst,  det begynte med museumsformidling. Jeg har ingen formell bakgrunn i teaterfaget. Jeg har fått råd av dramaturg en gang og det var nyttig.  Når jeg tenker etter, skriver jeg mest for de som skal bruke stoffet, de som skal lære seg replikker og sanger. De er som regel ikke profesjonelle de heller. Derfor skriver jeg ikke så ofte om folk som er i djup krise eller i opprivende konflikt med hverandre. Det skal alltid være plass til humor. Og jeg syns det er hyggelig når det ender godt. Skuespillerne får fylle rollefigurene sine  med det som er naturlig for dem. Men de må gi av seg sjøl. Det viser seg da at noen har mye å by på. Det er viktig å anerkjenne talent og ståpåvilje. Når noen av dem kommer seg videre til en profesjonell karriere, er det kjempeflott, men jeg ser aldri på det som min fortjeneste.

Det har hendt at jeg har stått fast og må møte skoleklassa, teaterlaget, koret med et usikkert smil og bare en sang eller to å vise til. Men forhåpningene og trua de har på prosjektet, kan være nok til at det løsner og at skriveprosessen kan skyte fart. Sjøl om ordretilgangen skrumpa inn under pandemien og jeg begynner å dra på åra, har jeg ikke tenkt å gi meg riktig ennå.