Sånn vil jeg det skal være

av Terje Lindberg


«Dramaturgi er natur». Jeg burde vite det. Jeg har gått opp i eksamen tre ganger over boka sitatet er hentet fra: Om diktekunsten av Aristoteles. To ganger mens jeg studerte drama, film og teater og en gang i løpet av filosofistudiene. Boka handler om virkemidler og effekt i teatret. Altså faget dramaturgi. En annen bok fra den klassiske avdelingen er Platons lille bok Ion. Den er en samtale mellom Sokrates og skuespilleren Ion. Den åpner med replikken: «Velkommen Ion, kommer du hjemmefra, fra Efesos?». Dette enkle spørsmålet leder til en undersøkelse av hva skuespillerkunsten består av. Kort fortalt: Inspirasjon og talent. Ikke kunnskap og teknikk som andre håndverksyrker. Dramaturgen har siden den første i historien, Gotthold Lessing, påberopt seg et fag. Enten som historiker, kritiker eller manusdoktor. Denne lille artikkelen tar dette store utgangspunktet: Er dramaturgi et fag som inneholder teatrets hemmeligheter og kan beregne hvordan publikum kommer til å reagere? Og har dramaturgen et håndverk som teatret blir bedre av?


HVOR KOMMER JEG FRA?

Dette er ikke ment som et personlig spørsmål, men som en oppfordring til å finne sitt ståsted. Definisjonen på en dramaturg er den mørkkledde med en bekymret mine på benken bak teatersjefen. Det er mye sant i det. I likhet med alle yrkesgrupper i teatret er også dramaturgen der for å virkeliggjøre sitt drømmeteater. I likhet med de fleste som jobber i teatret ser de skuespillerne legge den i ruiner for n-te gang. Hadde vi satt opp en liste med hvem hater hvem i teatret er det mest syrlige forholdet mellom skuespillere og dramaturg. Dernest dramaturg og scenograf. Dernest regissør og dramaturg. Da regner jeg ikke forholdet mellom dramatiker og dramaturg. Av den enkle grunn at dramatikeren er ikke en del av teatret. Ennå og aldri. Hvem elsker dramaturger? Jeg lar spørsmålet henge. Det er likevel ikke et urimelig spørsmål. Skuespillere blir elsket. Likeså regissører. Teatersjefer opplever blaff av kjærlighet. Dramaturger? Dette handler om den primære rollen som dramaturg: Kritikeren. En som sitter i prøvesalen for å «kvalitetssikre» produksjonen. Hurtig riss ned på blokka eller døsig kjedsomhet. Dramaturgen er en stadig påminning om teatersjefens ambisjon og om at det ikke er lenge til publikum sitter der. Kritikerrollen kan forvaltes på mange måter. Unge kvinnelige dramaturger tar rollen som «the good girl» og syns det meste er veldig fint. Unge mannlige tar rollen som «soldaten» og syns det meste er dritt. Eldre dramaturger blir etter hvert så forutsigbar i kritikken at de andre i teatret kan leve med den. Enten moderlig tilrettevisning eller evig vanemessig fiendskap. Rollen som kritiker har også en annen funksjon: Teatret er hierarkisk og de fleste har en usikker karriere. Dramaturgen blir sett på som teatersjefens assistent. Det finnes en indre samtale i teaterhuset lukket for de som blir omtalt: Skuespillere og regissører. Dramaturgen spionerer, sladrer, varsler. Slik er det også i spelene, frie ensembler og prosjekter. Samtalen i det indre rommet pågår og dramaturgen er ofte tilstedet.

De fleste dramaturgene i min generasjon kommer fra universitetene. Vi er mer eller mindre halv- eller fullstuderte og har alle vært innom de teatervitenskapelige instituttene. Nå kommer det en ny generasjon med spesialisert høgskoleutdanning fra utlandet. Uansett er dramaturgene akademikere. Et skrekkens ord i teatret fremdeles vel. Dette i en tid da utdanningsnivået i teatret er forbigått av publikums. På mange måter likner dramaturgen mer «dem» enn «oss». Dramaturgen skriver artikler om stykkene i teaterprogrammet. De leder spesialkvelder for teaterforeninger og andre interesserte. Av og til deltar de i debatter om teatrets fremtid, manglende kontakt med samfunnet, og situasjonen for ny dramatikk. Dette er kanskje en like viktig rolle som kritikerrollen. Dramaturgen som formilder garanterer at teatret har kunnskap om det de spiller og refleksjon rundt det de gjør. I alt dramaturgen gjør er det et spørsmål om hvor han eller hun kommer fra. Jeg kommer fra Namsos Kino og har sett Riksteatret spille Jorda rundt på 80 dager med bare en stol på scenen og tror på nærværet i illusjonen. Jeg kommer fra drama, film og teater i Trondheim og er forlest på absurdistene og tror på sannheten i det usannsynlige. Jeg kommer fra Irina Malochevskayas kurs på Teaterhøgskolen og tror det innerst menneskelige er evig. Jeg har mang en gang spurt eldre skuespillere hvor mange ganger de har spilt i en virkelig god produksjon. Alle tar dette spørsmålet ytterst alvorlig og de fleste sier: «– Tre». Vi kommer alle fra vårt eget drømmeteater for å kjempe det frem på scenen. Spør dere meg om jeg har sett drømmeteatret mitt, sier jeg: «– En gang.»


HVA KAN JEG?

Dette spørsmålet kan like gjerne bli formulert som: Når blir jeg avslørt! Dramaturgi som fag har ingen naturlig yttergrense og kanskje heller ikke noen kjerne. Faget har tradisjonelt hatt den dramatiske teksten foran seg, men ser vi på utvidet på dramaturgi som begrep handler det om situasjonens innebygde muligheter. En liten anekdote: Norge Rundt sendte en gang en reportasje fra Namsos der storyen var at ei dame hadde en papegøye og at den kunne snakke. Etter flere minutters flyging opp under taklista landet den på vinduskarmen. Det var vinterettermiddag ute og vinduet speilet papegøyen. Etter noen korte vipp snakker den: «– Der er fuglen.» Etter et par korte blink med øynene gjentar den: «– Der er fuglen.» Så står den bom stille og etter en lang pause: «– Og nå kommer katta!»

Det er dramaturgi på et minutt! Det er en situasjon og situasjonen må ha et begrenset antall mulige utfall for å engasjere oss. Blir papegøyen spist er det en tragedie. Unnslipper den i siste liten, er det en komedie. Og ender katta og papegøyen i en endeløs diskusjon om hvorfor de er der og når de skal dra, er det ny dramatikk.

Dramaturgi kan utvides til å være læren om situasjonens muligheter og rekkevidden av handlinger. Dermed er faganvendelsen uendelig. Slik sammenlikner jeg dramaturgi med meteorologi: Vi ser alle skyene, men meteorologen vet hvordan de oppsto og hva vi har i vente. På samme måte kan dramaturgen analysere situasjoner og foreslå mulige utfall - og gi råd om hva vi bør gjøre. Da har dramaturgi blitt redskap for fremtidstenkning. Vi snakker da i en verden der årsak og virkning henger sammen. Da er vi Aristoteles verden som så på dramaturgi som forbundet med våre etiske og emosjonelle behov. Vi er også i psykologen Carl Gustav Jungs verden som hevdet at vi hadde dramaturgiske mønstre nedfelt i hjernen vår som bestemte valgene våre og ordnet drømmene våre.

I Norge er vi egentlig nå andre og tredje generasjons dramaturger i arbeid. Faget er nytt og profesjonen likeså. Tradisjonelt var dramaturgen også dramatiker. Da er vi i Tyskland på midten av 1700-tallet. I Norge fikk hovedteatrene litterære konsulenter på begynnelsen av forrige århundre, men det er ikke før på 70-tallet at det ble faste stillinger på teatrene som en egen faggruppe. Og det er først nå at vi har en liten gjeng som kan livnære seg som frilansere. Selve profesjonen har heller ikke etablert noen yttergrense. Ofte gjør dramaturger dramatiserings- eller omfattende bearbeidingsjobber. Er det da i kraft av dramaturg eller dramatiker? Vi har flere tilfeller der dramaturger har bearbeidet en tekst så mye at han eller hun ønsker å bli kreditert som medforfatter. Vi har ennå ikke sett rettssaker her i landet, slik vi har sett ellers. Men vi har sett mange frustrerte og diskreditterte dramaturger. Kanskje er det slik at dramaturger rekrutteres fra et skyggefolk som ikke turte å stå på scenen, ikke hadde talent til å regissere, og ikke tid til å skrive. Da er eneste vei til anerkjennelse for dramaturgen jobben som teatersjef. Dramaturgen er midt mellom kunstnerisk arbeid og administrasjon og det er ikke enkelt

Grovt sett kan vi skille mellom repertoardramaturger og produksjonsdramaturger. De første er bare på leseprøven og premieren, ellers på kontoret. De andre er aldri på kontoret. Repertoardramaturgen representerer bunnlinjen for faget. Da er du sekretær for kunstnerisk råd og rådgiver for teatersjefen. Den viktigste tilgangen til stoff er bunken som allerede ligger i huset og kontakten med forlagene som alltid har et nytt og fantastisk stykke fra en utrolig lovende forfatter. Det ender som regel med bunken. Repertoardramaturgen er teatrets historiker og arkivar og har et langt liv i teatret.

Produksjonsdramaturgen er med på utvelgelse av stykket. Eller aller helst utviklingen av det. Så tilrettelegging av teksten og vil aller helst stryke så mye som mulig. Så rollebesette produksjonen. Delta på alle møtene med faggruppene. Studere mest mulig dramatikeren og tiden det er skrevet i. Være ved siden av regissøren fra han kommer inn døra og til hun vakler sliten ut i morgengryet noen uker etter. Være på alle prøvene og ser på lørdagsprøver og langprøver som den aller største lykke. Meninger om alt og tro på alt. Faget for en produksjonsdramaturg er grenseløst. Psykologi, sosiologi, økonomi, teaterhistorie, zoologi, og matematikk. For i bunn og grunn handler dramaturgens fag om mennesket i en komponert virkelighet der dets vurderinger fører til et spørsmål: Hvordan går det?

For min egen del har jeg både jobbet både som produksjonsdramaturg på teater og som utviklingsprodusent for film, tv-drama og radioteater. Dette er også en del av profesjonen og faget: Dørvokter og manusdoktor. Dette er kanskje den vanskeligste delen av jobben. La meg si med en gang: dramaturger brenner ikke i helvete for alle de gangene de sa nei, men for hvert stykke de kverket med velmente råd, og alle de falske forventningene de skapte med sitt ja. For noen år siden gikk det en debatt i Sverige der konklusjonen var at alt ville bli bedre for ny dramatikk uten dramaturgene. Kanskje for teatrene. Som nevnt er det en ny profesjon som ikke er ferdig utviklet verken faglig eller rollemessig. I tv er fortellingene formatert både med hensyn til sendeskjema og økonomi. Dermed blir dramaturgi mer avhengig av kompositorisk og analytisk bruk av fagbegreper, og dramaturgi blir et sett av lover for hva som vil funke. En enkel definisjon av dramaturgi er læren om å bygge plot. Det kan være veldig frustrerende for en dramatiker å møte en matematisk dramaturg – som meg, som vet hvordan et stykke bør utvikle seg og hvorfor det ikke gjør det. Nei, ingen elsker dramaturger.

Der vi imidlertid møtes i noe felles er at det også finnes en indre dramaturgi. Det er den skuespilleren skal skape gjennom sin egen følsomhet, innlevelse og lojalitet til rollen. Den følger vi fra en tanke fødes til den fører til seier eller nederlag, vendereis eller en ny begynnelse. Og at dette indre livet kommer til uttrykk og har energi og mening nok til å berøre tilskueren. Dermed er alle teaterarbeidere involvert i utøvelsen og utviklingen av dramaturgi. Dramaturgen eier ikke sitt eget fag, bare sin egen profesjon.


HVA VIL JEG?

Papegøyens skole i dramaturgi handler ikke bare om at det må være en katt tilstedet for å skape en situasjon. Det komiske i innslaget fra Norge Rundt ligger i at papegøyen ikke forstår det den sier: at den selv er fuglen. Og at katten er en virkelig trussel. Vi observerer som publikum situasjoners muligheter og rekkevidden av handlinger for kanskje, bare kanskje, si at dette handler om meg. Det er det scenen er til for. Scenen er også til for at kunstnerne skal realisere seg selv uten noen bestemt tanke på publikum. Det skal ikke være langt fra barnets: «– Se på meg», til teatrets ukritske selvfortryllelse. Det er teatrets overlevelseskraft å være papegøyen med innlærte ord foran sitt eget speilbilde. Teater er tunge organisasjoner å drive, enten det er institusjonsteater eller spel eller frigrupper det er snakk om. Teknologien er enkel og arbeidet tar tid. Jeg leste en gang en rapport der arbeidslivsforskere undersøkte arbeidskårene i teatret og konkluderte med at de ikke skjønte hvorfor folk drev med det. Lange dager, dårlig betalt, lav anseelse, usikkerhet, hierarkisk, og høyt konfliktnivå. For å forklare det hele måtte de innføre et nytt begrep: selvfortryllelse. Tror du at det er fint, er det fint. Tror du at det er bra, er det bra. Jeg husker jeg som ung dramaturgsoldat prøvde et Kierkegaard-sitat overfor en kjær og nå avdød skuespiller: «Det er bedre med et liv fordypet i seg selv, enn sekunders applaus fra de tusener». «– Nei, nei. Det er helt feil», hevdet hun. «Applausen er alt!» Og slik er det: Applausen er alt. I følge Aristoteles er det vårt behov for å føle medlidenhet med karakterenes skjebne og frykten for at det samme kan ramme oss, vi applauderer. Vi klapper sammen hendene for den etiske kraften i teatret. Platon mener på sin side at teatret kan lite annet enn å uttrykke energien fra menneskelig inspirasjon. Vi applauderer at et annet menneske blir fylt av noe som egentlig ikke finnes. Og det er nok.

Jeg har sett drømmeteatret. Riktig nok var Jorda rundt på 80 dager det første store jeg så. Med et barns detaljhukommelse spilte jeg om og om igjen scener og triks fra forestillingen til mine klassekamerater. De ble lei. Ikke jeg. Selv om jeg studerte både økonomi og EUs historie havnet jeg til slutt på teatret selv. Det var en lang og kronglet vei for å jobbe lange og kronglete dager. Jeg var selvfortryllet nok fordi jeg hadde sett mitt eget drømmeteater. En vanlig tirsdags kveld. En liten enmannsforestilling på Scene 2 på Det Norske Teatret. En sørgjeleg time med Tom Tellefsen. Aldri har jeg sett noe mindre og aldri noe større: «– Utafor den her sirkelen er det ingen ting». Det var ganske upretensiøst det hele. Utdrag fra Beckett. Det var alt. Men det skjedde noe med meg. Det angstfylt ved livet åpenbarte seg med skrekk, og det lille menneskets kamp for å overleve, så jeg med gru. Det er kanskje dette dramaturgi handler om: Vise vilkårene for vår eksistens og hvordan vi skal leve best mulig. Det vil jeg. Jeg tror ikke at dramaturgi er et ferdig fag og jeg tror ikke dramaturgene skaper i seg selv et bedre teater. Jeg tror på samtalen og jeg tror på den seriøse oppgaven det er å ta vare på publikum. Dramaturgi er menneskets meteorologi og det er alltid noe vi ikke vet årsaken til eller virkningen av. Sånn vil jeg at det skal være.