Skriv slutten først!
Hans Rotmo leter alltid etter «sluttfloken» når han skriver manus til teaterstykker og historiske spel. Derfra kan han begynne å bygge opp dramaturgien.
Tekst: Idun Haugan
Hans Rotmo bestemte seg for å bli dramatiker og manusforfatter for 20 år siden. Han satte en tidsramme på ti år for å lære seg faget, og mente resultatene burde begynne å komme etter fem år. Og det gjorde de. Manus til en mengde historiske spel og teaterstykker er levert fra Rotmo de senere årene: Ti episoder av «Styggdalsspelet», «Vømmølspelet», trilogi om Vømmøldalens gleder og sorger, «Hungersmarsjen», «Løkkenbusen», oratoriet om «Verdalsraset», Dollie-forestillingen «Henriette 8.», fire manus realisert på Trøndelag Teater, for å gi noen smakebiter.
- Det er helt vesentlig å finne slutten. Jeg leter etter sluttfloken først - eller hovedvendepunktet i historien. En gang prøvde jeg å starte med starten, men det gikk ikke noe særlig.
Dramaturgi
Da Hans Rotmo gikk inn i manusforfatternes verden, skjønte han kjapt at dette handlet om mer enn å skrive godt. Først og fremst handler det om dramaturgi; hvordan stykket bygges opp, hvordan situasjoner settes opp i forhold til hverandre. Det må være konflikt, kamp og motstand for å skape framdrift og nødvendig spenning, ifølge Rotmo. Konflikt mellom interesser, mellom mennesker eller indre konflikt i personer.
- I manusskriving må alt ha en funksjon, understreker Rotmo. Det gamle jungelordet «Kill your darlings» gjelder også her.
Tre hovedpoeng
Hans Rotmo understreker tre poeng når det gjelder dramatikk og manusskriving. Ett av dem handler om research.
- Som andre skribenter må du ha kunnskap å formidle, du må bruke kildemateriale og sette deg inn i ting.
Som dramatiker må man videre lære seg å utarbeide synopsis (kort handlingsbeskrivelse i et refererende, saklig språk), treatment (novelleform med beskrivende språk og skildringer av mennesker, omgivelser, stemninger etc) - og selve manusskrivingen (et forslag på hvordan verket skal realiseres på scenen).
Manusendringer
Rotmos tredje og viktigste anliggende som dramatiker lyder som følgende:
- Du må synes det er helt ok å skrive om og endre på det du har skrevet. Hvis du ikke synes det, må du komme deg ut av yrket med en gang. Både instruktør og produsent ønsker å komme med innspill i manus. Du må være villig til å justere manus underveis, sier Rotmo med ettertrykk. - Men, hvis de tukler med bærebjelkene i dramaturgien slik at stykket ikke går opp, da setter jeg foten ned. Det går ikke.
«Løkkenbusen»
Hans Rotmo trekker fram det historiske spelet «Løkkenbusen» for å illustrere hvordan manusarbeidet kan foregå. Det begynte med at han ble kontaktet om et spilleoppdrag på Løkken. Ettersom han for lengst hadde skiftet ut artistvirksomhet med dramatikergjerning, tilbød han seg i stedet å skrive et stykke om gammelgruva. Og etter en tid kom en konkret forespørsel om han kunne ta oppdraget.
Rotmo dukket ned i 300 års gruvehistorie, på jakt etter hendelser som kunne brukes. Han fant flere og presenterte tre idéskisser for produsenten.
1. Måten Løkken gruvearbeiderforening ble stiftet: Arbeidsfolket satt og ventet på Martin Tranmæl som skulle tale til forsamlingen. De ventet og ventet, men ingen Tranmæl kom. Da reiste en loslitt arbeider seg opp og tok ledelsen. Olav Asp ble senere valgt som foreningens første formann.
2. En hendelse fra 1777 da arbeiderne gikk seg på en vannåre, og vannet steig og steig, hele 250 meter. Det var stor dramatikk, og Rotmo hadde en del vidløftige idéer rundt iscenesettelsen av dette.
3. Om den gangen tyskerne arresterte tre av gruvearbeiderne og avhørte dem på det beryktede Misjonshotellet. En ville utføre sabotasje på fabrikken, en ville utføre sabotasje på transporten, en ville samarbeide med tyskerne. Disse tre fikk en time på seg til å sende en som talsmann inn til drøftinger med tyskerne.
Produsenten valgte historien om stiftelsen av gruvearbeiderforeningen, og Rotmo fikk ett år på seg til manusskriving.
Gode råd og tips
Skal du jobbe med dramatikk bør du skaffe deg sceneerfaring, mener Rotmo. Ikke nødvendigvis som skuespiller, men fra livet rundt scenen og i teatermiljøet.
Et annet tips for manusforfattere i emning er å ta kontakt med erfarne kolleger.
- Og da skal du ta kontakt med menn, eldre menn for å få råd og veiledning. De er snillest, de har hatt sin karriere, fått sine medaljer og suksesser, mens unge menn er aggressive. De er midt i karrieren - og kvinner i dag kjemper for sine interesser, konstaterer Rotmo.
Rotmo anbefaler også å kontakte instanser som Statens studiesenter for film med tanke på arbeidsstipender til manusutvikling, eller forfatterforeningene med tanke på nettverk og informasjon om muligheter som finnes.
Degraderes
Mens han som manusforfatter er konge under skriveprosessen, overdras kommandoen til instruktøren under leseprøven med skuespillerne.
- Da degraderes jeg fra oberst til sersjant, og blir løpegutt for instruktøren.
Men samarbeid er viktig under hele prosessen, og allerede underveis i skrivingen møtes instruktør og manusforfatter for å diskutere stykket.
Sceneanvisninger lager Rotmo gjerne ganske åpne slik at instruktøren har et visst spillerom. I stedet for å skrive at «nn kommer inn en dør fra venstre med en pistol i hånden og svart i blikket, med retning lenestolen hvor motstanderen sitter og drikker kaffe,» skriver han at «nn kommer inn på scenen med et våpen og går mot motstanderen.»
Replikker endres gjerne etter at instruktør og skuespillere har begynt å kna stykket og teksten på scenen.
- Man kunne jo like godt å ha sagt «Du lyver, Peer» som «Peer, du lyver» for eksempel! Meningen blir den samme.
Må ha fokus
Å skaffe seg oppdrag er vesentlig. Rotmo anbefaler å gå aktivt ut og ikke sitte og vente på å bli kontaktet. Han viser til at det finnes om lag 2000 amatørteatergrupper i Norge. Mange av disse vil gjerne ha nytt, norsk stoff. Det finnes museer og det finnes kor som ønsker seg dramatiserte historier. Og når kommunene jubilerer liker de gjerne å iscenesette historiske hendelser som har vært viktige for kommunen. Et hav av muligheter altså.
- Det er bare å ha værhårene ute. Men skal du komme noen vei som dramatiker må du ha desperasjonen i deg. Du må ikke sikre deg med fast jobb, du må ha fokus på det du gjør. Du må ta et valg og bare være dramatiker, sier Hans Rotmo kompromissløst.
- Tragedien i norsk dramatikk er at norske dramatikere stort sett er romanforfattere først og fremst. Vi som har tatt valget, får et annet trøkk på det vi gjør. Det handler om hvor mye tid og krefter du legger i det.