Publisert 10. November 2021

Skuespilleren I spel/utendørsteater

Av Hilde Drevsjømoen, skuespiller, produsent, og kunstnerisk leder for Kopparleden teaterlag.

---

Da jeg startet med spel og satte opp Anna i ødemarka i 2011 var jeg helt tydelig og ærlig fra første stund; dette er min måte å skape min egen arbeidsplass på.
Jeg er utdannet skuespiller – men jeg var lei av å gå på auditions jeg ikke fikk.
Jeg var lei av å forsøke å selge et produkt (meg selv) som jeg egentlig ikke var så god på å markedsføre. Og, det jeg også ville var å være med å bestemme. Alt. Fra kostymene, hvilke skuespillere/regissører jeg vil jobbe med, hvordan musikken skal være, hvilken historie vi skal fortelle, stemningen i ensemblet og til hvor mye alle i gruppa skulle støtte hverandre.
Jeg ville skape min egen forestilling - og spille hovedrollen.

Jeg var helt fra starten lidenskapelig opptatt av at alle skulle kose seg. Alle som var med skulle virkelig ville være nettopp der nettopp da, virkelig ville bruke sommerferien sin i regntøy og med lukten av myggspray impregnert i hår og hud, virkelig ville by på seg selv både fysisk og psykisk for å stolt vise publikum denne fantastiske forestillingen vår.

For dette er jo også kjernen i å være skuespiller– du må virkelig ville gjøre det, å ikke spille teater er ikke være et alternativ. Som skuespiller på spel gjelder det samme – og ennå litt til.
I et prosjekt hvor brorparten av dine kolleger og samarbeidspartnere er frivillige/amatører (altså aktører som til vanlig har et annet hovedvirke) gagner det verken meg, prosjektet eller mine kolleger hvis jeg kommer inn og forventer at ting skal gjøre på samme måte som på et institusjonsteater. Det gagner ingen at jeg kun ønsker å gjøre mine arbeidsoppgaver med rollen og ikke bidra med rigging, markedsføring, sosiale sammenkomster eller rydding. Det gagner heller ingen hvis jeg er den siste som ankommer prøven og den første som går. Alle disse tingene er jo helt greit å forvente/ønske seg i en proff jobb; men da er kanskje ikke jobb på spel riktig for deg – og kanskje heller ikke du for spelet.
Derfor må du ville være med – helt og holdent.
For ingen blir rike av å holde på med spel. Som skuespiller er det masse arbeid som skal gjøre på forhånd i tillegg til den vanlige innstuderingen av rollen; det er dialektarbeid (og da gjerne ikke en generisk dialekt, men en liten og særdeles konkret utkantsdialekt), en masse lokalkunnskap, forståelse av den historiske og lokale konteksten, ensemblearbeid - og alt skal skje på ekstremt kort tid. Men det er så verdt det!

Forarbeid
Er man både produsent og hovedrolleinnehaver er det ekstremt hektisk, sjukt mye jobb, og en rekke hatter som må byttes og sjongleres på rett tidspunkt. Men slik er det jo ofte i spel, at en person fyller flere funksjoner.
Det er lett å både ta for mye plass – bli helt oppslukt i eget rollearbeid og slik glemme å delegere skikkelig nok og forvente at folk skjønner selv hva som skal gjøres – og for lite plass – lene seg på at medspillerne driver scenen på prøven fordi du har tusen produksjonsting i hodet som skal ryddes i, samtidig som du sender meldinger til lokalavisa.
Disse to henger jo sammen og må løses med ekstremt godt og tydelig forarbeid, både som produsent og som skuespiller – og et godt og sterkt produksjons- og kunstnerisk team rundt deg.
Det forventes at du som hovedrolle/profesjonell jobber ekstra hardt og selvsagt er manusfri ved prøvestart. På grunn av alltid kort prøvetid kreves det at alle gjør et godt forarbeid med teksten og helst helt manusfri.
Men, det bør også være forståelse for at ting ofte faller bedre på plass når man faktisk er på scenen med medspillere. Det er mange ting som ikke står i verken sceneanvisninger eller i tekst/undertekst, f.eks. en vanskelig dialekt, lokale varianter av kroppspråk eller lokal tolkning av en gitt situasjon. Historien er jo lokal og gjerne noe som det lokale publikum har et sterkt personlig forhold til.
I Anna i ødemarka er dette særdeles tydelig, da historien skjer for knappe hundre år siden, og det fortsatt er folk som minnes de ekte personene og har et forhold til ekte situasjoner i personlig eller historisk kontekst.

Frivillige aktører og profesjonelle aktører
Siden spel er helt avhengig av å ha med både profesjonelle og frivillige aktører må det også finnes en gjensidig respekt mellom alle aktørene.
Igjen kommer vi tilbake til dette sterke ønsket om å være her, som skaper en felles forståelse for at man trenger hverandre, kan lære av hverandre og at vi har alle ulik kompetanse som vi raust kan dele.
I samspill mellom profesjonell og frivillig aktør kreves det at den profesjonelle er trygg, raus, respektfull og tålmodig, uten å være overbærende eller oppgitt. Den profesjonelle har rutiner og erfaring fra å stå på scenen til daglig, hvor den frivillige kanskje har behov for en annen innfallsvinkel til rollearbeid eller mer tid til en scene – men de frivillige har også den lokale kunnskapen.
Hvis rammene rundt spelet er basert på trygghet og fellesskap er takhøyden stor og det gir de frivillige rom til å tørre å ta mer plass og de profesjonelle til gå nøye inn i arbeidet. Slik vokser både de frivillige og de profesjonelle, sammen.
Samholdet skapes også utenfor scenen; det at alle spiser middag sammen, deltar på de sosiale tilstelningene og blir litt kjent også utenfor scenen er viktig – og kjempefint! Det skaper også en trygghet og ekthet som smir gode bånd både som venner og kolleger. Men, det må også være forståelse for at noen har mer energi utenom jobben enn andre og at kanskje ikke alle vil være med på alt.

Virkelighet vs. fiksjon?
Boka om Anna i ødemarka ble vanvittig populær da den kom ut på 70-tallet, den ble solgt i 160 000 eksemplarer og oversatt til 16 språk. Alle fikk et nærmest personlig forhold til Anna – og alle ville ha en bit av dette mennesket som stillferdig men med en enorm karisma virkeliggjorde minnet om en bestemor eller tante eller mor som hadde slitt og jobbet i umulige kår uten å klage.

Historien i spelet Anna i ødemarka foregår på 1920-tllet og fra unge Annas liv – ingen fra denne tiden lever lenger – men mange husker disse menneskene som gamle og har sterke minner og forhold til både personene, hvordan ting faktisk var og hvordan den historien er formidlet i boka.
Spelet er inspirert av både boka, lokale fortellinger og dramatikerens tolkning på hva som kunne ha skjedd. Det er ikke en dokumentarisk fremstilling, men heller ikke 100% fiksjon. De aller fleste ser og forstår dette, og klarer å sette pris på slik spelet fortelles mens andre føler et svik over hvordan vi har tolket sannheten.

Et av årene vi spilte Anna i ødemarka ringte telefonen på vei hjem etter forestilling, og i andre enden var det en eldre dame som var ganske så oppskaket. Hun var tremenningen til dattera til Anna Widen og hadde kjent henne godt, og jeg burde skamme meg over å tolke Anna på den måten. Jeg måtte være en forferdelig dårlig skuespiller, for det var jo ikke slik hun hadde vært! Jeg lyttet og forklarte, og spurte hvilken del av forestillingen hun synes var mest problematisk. Det viste seg at hun ikke hadde sett forestillingen, hun kun et klipp fra en prøve som ble sendt på Østlandssendingen. Men ingenting jeg sa kunne mildne hennes innstilling, og til sist la hun på røret.

Nå i sommer kom en annen publikummer opp til meg etter forestillingen. Han fortalte at han hadde jobbet som landmåler i årene etter krigen og at han hadde ofte vært på Haugsetvollen hos Anna. Å jasså, interessant sa jeg; det kom ofte folk som fortalte at joda, de hadde truffet Anna i levende live (i årene etter boka kom det ca. 10 turistbusser i uka til Haugsetvollen for å bivåne gamle dager). Den eldre mannen fortsatte å fortelle om flere ganger han hadde besøkt henne, han ble tydelig berørt og en tåre rant så nedover det gamle kinnet hans.
Forestillingen hadde vært så ekte, sa han. Så virkelig. Nettopp slik han husket henne – så sterk, så god, så fin.
Dette var et annet menneske med en personlig relasjon til Anna, men som gjennom vår forestilling fikk en opplevelse av å treffe igjen noen som var borte. Han tok meg godt i handa (på korona-avstand..) og vi smilte til hverandre før han tørket tåren, trakk pusten og ruslet tilbake mot bilen sin.

Å spille en person som har levd krever en fin balanse av godt forarbeid og egne kunstneriske valg. Man må kunne ta friheter i forhold til sannheten – vi lager teater som skal ha en viss dramatisk oppbygning, konflikt og utvikling. Men en persons liv er så mye mer enn de hendelsene og valgene man kan skvise inn i en 1,5 times forestilling. Vi er ikke ute etter å provosere, og det har vært viktig for alle skuespillerne og produksjonsteamet at alles liv skal behandles med respekt. Ved å gi både protagonist og antagonister en viss utvikling gjennom forestillingen og forsøke å forstå bakgrunnen for de valgene de tar, skaper vi karakterer som hverken er helt ond eller helt god, men et produkt av sine valg og omstendigheter. Dette er jo viktig arbeid i enhver rolletolkning – og altså også i spel.

En venn og kollega sa en gang så fint, at spel fikk henne til å gjenoppdage hvorfor hun elsker teater.
For det er skaperglede, fellesskap samhold.
Det er det teater handler om for meg, og jeg elsker det.