Publisert 3. november 2025

Spelets internasjonale aner

Av Ellen Karoline Gjervan

---

Når jordbæra kommer i sesong her til lands, tradisjonelt mellom juni og august, sammenfaller det i stor grad med sesongen for spel. Selv om spel også spilles på andre tider av året, så har hovedandelen av de i snitt 80 spelene som årlig spilles rundt om i landet vårt sin spilleperiode i sommermånedene.

Ifølge Spelhandboka er spel en samlebetegnelse for teateroppsetninger som har det til felles at handlingen er basert på (lokal-)historiske hendelser, de er stedsspesifikke og de spilles som oftest utendørs. Kort eksemplifisert: slaget på Stiklestad er den lokal- og nasjonalhistoriske hendelsen som danner bakteppet for Spelet om Heilag Olav. Stykket framføres i et utendørsamfi på Stiklestad, ikke langt fra det faktiske slagstedet. Det at spelene stort sett spilles av en kombinasjon av lokale amatører og innleide profesjonelle nevnes også som et fellestrekk, men kan vel så gjerne forstås som en produksjonsmodell som de fleste spel i Norge bruker.

Det eldste spelet som stadig spilles i Norge er nettopp Stiklestadspelet. Det hadde premiere i 1954, mens dagens versjon er fra 1961. Hvorfra fikk pionerene på Stiklestad ideen om et spel? Her nevner kilder to oppsetninger sommulig inspirasjon for Spelet om Heilag Olav, nemlig middelalderspillet i Oberammergau og Arnljotspelen i det svenske nabofylket Jämtland. Jeg vil her utelukkende se på sistnevnte.

Arnljotspelen spilles på Frösön, i Jämtland, i Sverige. Første gang dette stykket ble oppført der var i 1935, i regi av Wilhelm Peterson-Berger. Han sto også for tekst og musikk, men stykket var ikke skrevet for anledningen eller stedet. Peterson-Berger hadde utviklet stykket stegvis mellom 1902 og 1910, da Arnljot ble oppført i sin helhet for første gang på Kungliga Teatern i Stockholm. Dette verket var ikke Peterson-Bergers eneste kunstneriske produksjon, han hadde flere symfonier og operaer på samvittigheten, men jobbet som musikkjournalist. Det var hans interesse for friluftsliv som brakte ham til Jämtland, og i 1930 bosatte han seg på Frösön. Da var hans vikingedrama Arnljot allerede 20 år gammel.

Arnljot er en treakters opera, med handling basert på en person omtalt i Heimskringla, Arnljot Gelline, som falt som en av kong Olavs menn på Stiklestad i 1030. Denne karakteren har så Peterson-Berger spunnet videre på. I første akt kommer Arnljot hjem etter fem år i viking. Han lyses fredløs da han dreper en mann på Frösötinget. I neste akt lever Arnljot i villmarka i Jämtland med samejenta Vaipo. Her skjer hans omvendelse til kristendommen. Tredje akt utspiller seg på Stiklestad, hvor Arnljot dør i slaget.

Dette stykket, kun med avbrudd for andre verdenskrig og pandemi, har så blitt spilt hver sommer siden 1935 på Frösön. Arnljotspelen kan ha fungert som forbilde og inspirasjon for Spelet om Heilag Olav, men det forklarer ikke forekomsten av historiske spel ellers i den vestlige verden. For selv om vi kanskje oppfatter spel som et særnorsk fenomen, så stemmer ikke det. Spel er like særnorsk som jordbær, altså ikke i det hele tatt, og som jordbæra har fenomenet en større utbredelse både geografisk og historisk.

Da jeg studerte i USA på 1990-tallet, ble vi internasjonale studenter tatt med på en teaterforestilling når vi kom i august. Stykket ble spilt i et utendørsamfi sør i Ohio, og omhandlet den historiske figuren Tecumseh – en lokal Shawnee-leder. Basert på historiske kilder tok stykket for seg han og hans folks kamp for å beholde hjemlandet sitt i møte med europeiske nybyggere på slutten av 1700-tallet. Jo mer jeg så – av slagscener og av konflikt mellom leveskikker og tro – jo tydeligere ble parallellene til Stiklestadspelet. Forskjellen gikk på at konflikten mellom hedninger og kristne vikinger var erstattet med en konflikt mellom Shawneestammen og europeiske kolonister. Som sin norske spel-slektning har stykket Tecumseh, siden starten i 1973, blitt spilt av en blanding av profesjonelle og amatører.

At det årlig framføres et historisk spill i Ohio med klare form- og innholdsmessige fellestrekk med norske historiske spel, kan neppe Arnljotspelen ta skylda for – selv om det var på USA-turne i 1963. Det svenske spelet skal nok heller ikke få ansvaret for at det settes opp utallige historiske spill ellers i USA og rundt om i Europa. Hva kan så være de teaterhistoriske anene til de norske spelene?

Historie på scenen

Det å iscenesette historiske hendelser som teater er ikke nytt, og har skjedd i ulike former og sjangre opp gjennom historien. Alt fra mer tradisjonelle teaterstykker som bygger på historiske hendelser til «re-enactments» av militære slag o.l. finner vi igjen i hele den vestlige verdens teater- og underholdningshistorie.

En mulig teaterhistorisk forgjenger for historiske spel, er sjangeren historiske pantomimer. Disse ble spilt i hele Europa og i Nord-Amerika. Sjangeren oppsto på 1780-tallet i London og Paris. Stykkene tok utgangspunkt i historiske hendelser fra fjern og nær fortid, samt ren fiksjon. Eksempelvis ble stormingen av Bastillen i Paris, juli 1789, inkludert i hele fire teaterproduksjoner i London samme høst.

I og med at sjangeren oppsto på teatre som ikke hadde lov til å sette opp komedie eller tragedie, og heller ikke bruke dagligtale i sine oppsetninger, så benyttet sjangeren seg av sang og musikk, replikker på vers, fekting og riding, akrobatikk og fyrverkeri i iscenesettelsen. Selv om sjangeren oppsto ved to teatre, ble den snart inkludert i repertoaret til omreisende trupper som hovedsakelig tilbød det vi i dag kaller sirkus. Disse truppene hadde kompetansen som trengtes: de kunne fekte, ri, danse og gjøre akrobatikk.

I Trondheim, i februar 1840, averterte en slik omreisende trupp den historiske pantomimen Slaget ved Missolongi som en stor pantomime i to akter «af den nyere Græske historie, med fekting til hest og til fots, marsjer, evolutioner, dans og tablåer». The Siege of Missolonghi hadde sin urpremiere i London 1826, samme år som beleiringen av den greske byen skjedde.

Mange av de historiske pantomimene oppstod som nyhetsreportasjer fra dagsaktuelle hendelser. Populære stykker gikk så inn på standardrepertoaret og ble spilt i mange tiår etter at hendelsen fant sted. De historiske pantomimene spiltes ved teatrene hvor de oppsto, og av omreisende og bofaste sirkustrupper. Her ble de etter hvert avertert som sirkuspantomimer. I Tyskland holdt slike pantomimer seg på programmet i sirkusforestillinger fram til mellomkrigstiden. Helt til det siste tok sirkuspantomimene for seg hendelser fra nær og fjern historie, samt at de dro veksler på dagsaktuell populærkultur.

Spel og historiske pantomimer

De historiske spelene og de historiske pantomimer har det til felles at de er basert, tidvis veldig løselig, på historiske hendelser. Begge teateruttrykkene fordrer storslåtte iscenesettelser med mange på scenen, og bruk av musikk og dans. Stykkene har ofte en episodisk struktur. Her vil det si at selv om innholdet formidles kronologisk fra begynnelse til slutt så viser ikke forestillingen alle hendelser, men fokuserer på noen utvalgte episoder. Spel og historiske pantomimer har også det til felles at de gjerne inneholder spektakulære iscenesettelser av slag og/eller (pseudo-)etnografisk krydder i form av eksempelvis «norrøne» praksiser – som i sekvensen med Grottekverna i Stiklestadspelet.

Sånn sett kunne en ha annonsert Spelet om Heilag Olav, og en rekke andre historiske spel i Norge, som teater «av den ældre, norske historie» som byr sitt publikum på kampscener «til hest og til fots, dans og tablåer» – i tråd med hvordan historiske pantomimene ble annonsert i sine glansdager.