Publisert 31. desember, 2022

Teatermusikk - Noen tanker om et stort og spennende fag

---

Musikk kan både skape teatermagi, men også ødelegge en teaterforestilling. I beste fall gir den teaterteksten et klanglig språk som snakker direkte til følelsene, direkte til hjertet, som fortsetter der ordene stopper, som skaper forestillingens stemning, rytme og tone og formulerer det usagte. Teater eller filmmusikk skal ikke høres kun føles, sies det. Men aller best syns jeg det er, når jeg som publikummer kommer ut av teatersalen med et melodisk motiv som nekter å gi slipp, sånn som f.eks. fiolintemaet fra Schindlers liste, - et stykke musikk som oppsummerer alt det filmen eller teaterstykket handler om, kun i løpet av et par toner.

Å komme fram til noe slikt er jo selvfølgelig ikke akkurat enkelt. Det finnes få objektive sannheter og kriterier å gå etter, og hvordan man jobber er høyst individuelt. Her er derfor noen subjektive stikkord, noen personlige arbeidsredskaper jeg bruker.

Arbeidsmetode

Teater er en kollektiv prosess. Man kan ikke bare sitte på rommet sitt å lage musikken ferdig og tro at den skal fungere. Man må jobbe tett med regissør, forfatter (om mulig), kunstneriske team og skuespillere. Man må lese teaterteksten nøye (hvis manuset er ferdig skrevet), finne ut (sammen med de andre) hva forestillingen handler om og hva man vil fortelle, og man må gjerne også være med å improvisere og lage skisser som kan testes ut under prøveperioden. Som komponist kan man ha mange ideer om hvordan musikken skal brukes, men det er først i samspillet på en scene at man ser hvordan den fungerer. For å sette det på spissen: Et trist musikalsk tema kan plutselig ende opp i en morsom situasjon! Og aller viktigst i gruppearbeidet: Musikken trenger ikke komme fra deg. Bruk ressursen i gruppa!

Dramatisk sjanger

Det er overraskende lett å tro at man lager noe helt unikt og utrolig spesielt. Men alt er gjort før, og alt bygger på alt. Å definere sjanger eller sjangere hjelper alltid i arbeidet, så lenge man bruker sjangeren som inspirasjon og ikke som et sett med regler. Lager man en tragedie eller en komedie - eller en tragikomedie? Er det barneteater eller Shakespeare? Er det en type moderne scenekunst eller et utendørs gruvespel med handlingen lagt til 1800-tallet? Sjangeren både gir og tar musikalske virkemidler. Den sier ofte noe om rytmen i forestillingen og om hvor «lett eller tungt» stoffet skal oppleves. Enkelt sagt: Er det en historie man ler eller gråter av - eller begge deler, og hvordan kan musikken være med på å forsterke dette?

Musikalske sjangre er dessuten en godtepose, spør du meg. Det er et hav av spennende muligheter, så lenge man ikke går seg vill og mister den røde musikalske tråden og/eller sin egen musikalske identitet. Tenk på rap-musikalen «Hamilton» eller puddelrocken i «Elden» på Røros. En musikalsk sjanger trenger ikke å korrespondere med tidsepoken i teaterstykket. Alt er heldigvis fortsatt lov, og takk og pris for det! En musikksjanger sier også noe om instrumentering og lyd. Skal det være «live» eller ferdig innspilt musikk? Skal det være akustiske eller elektroniske instrumenter - eller begge deler? Skal musikken illustrere direkte alt det som skjer på scenen eller ikke (såkalt «Mickey Mousing»)? Skal det være mange rytmiske elementer eller skal det være lange musikalske flater? Hvordan skal besetningen være? Skal det være et stort ensembel (symfoniorkester eller korps), et lite band (piano, gitar, bass, trommer) eller skal alt være vokalbasert (feks. at skuespillerne lager all musikken selv ved å synge, stampe, klappe osv.)? Har musikken et hovedinstrument? Tenk f.eks. på Ry Cooders slidegitar i filmen «Paris, Texas».

Dramaturgi

Musikk har en helt utrolig evne til å sette rytmen i en forestilling. Den kan både lage framdrift, men også få alt til å stoppe opp. Man kan fryse og forlenge et dramatisk øyeblikk, f.eks. ved hjelp av en sang. Å være bevisst på musikkens tempo, om det er dur eller moll, om det er stor eller liten besetning, og ikke minst når musikken stopper eller starter i en scene, er svært avgjørende og definerende.

Musikkunderlag og sanger

Jeg har jobbet mye med musikkteater. Ofte lager jeg sangene først, og det har en praktisk årsak. Underlagsmusikk er noe man kan ta inn og ut under prøveprosessen, mens det er viktigere å ha ferdig sangene tidlig slik at skuespillere, kor og orkester rekker å øve dem inn. Av og til får man høre uttrykket «showstopper». Dvs. at en bestemt sang ikke driver handlingen fremover og derfor egentlig bare kan strykes. Jeg prøver å sørge for at sangene i stykket har en dramatisk funksjon. Alle vet riktignok at musikkteater-historien er full av kjente showstoppere, og samtidig kan det være vanskelig å svare nøyaktig på hva en tilstrekkelig god «dramatisk funksjon» egentlig er. Men det er i hvert fall et tips: Husk at sangene må være med på å dytte historien fremover. Dernest prøver jeg å huske på at sang-numrene er relativt jevnt fordelt utover i forestillingen, at de viktigste karakterene i stykket har sin egen sang (eller i det minste et vers), at det er stor variasjon mellom sangene (i tempo, karakter, besetning o.l.), og at det passer den enkelte karakter (både karakterens egenskaper, men også skuepillerens stemmeleie).

Etter å ha skrevet sangene, har jeg ofte mye musikalsk materiale å bygge videre på. Et tema fra en sang kan plutselig bli åpningsmusikken og/eller avslutningen på hele forestillingen, og ved å bruke noen få enkle musikalske temaer gjennom et stykke får man plutselig en følelse av helhet. Jeg er veldig glad i å lete etter gjennomgangstemaer, gjerne i samarbeid med en regissør, fordi de kan være med på å sette grunnstemningen i forestillingen. Slike temaer trenger ikke bare komme fra sanger. De kan også være knyttet til andre ting i den sceniske historien, slik som f.eks. et bestemt sted eller en bestemt hendelse. Bare tenk på filmen «Once upon a time in the west», der munnspillet har en konkret funksjon i en av nøkkelscenene.

Jeg skiller også gjerne mellom rytmisk baserte underlag og mere klangflate-aktige musikkunderlag. Det første gir mye framdrift og suspens. Mens klangflater kan gi mer stemning, atmosfære og ro, pg selvfølgelig også uhygge og spenning hvis man vil. Med klangflater er det spennende å jobbe med volum og lydens plassering i rommet. Hvor kommer musikken fra? Den trenger ikke bestandig komme fra en høyttaler på hver side av scenen, og musikken kan også være så svak at publikum ikke legger merke til den, men kun opplever den intuitivt. Det er også spennende å jobbe med konkrete lydkilder. Kan man forsterke noe i det sceniske rommet? Lyden fra en takvifte? Lyden av en mobiltelefon? En klokke som tikker? Av og til tenker jeg nok også at musikkunderlag kan være en felle. Det er lett å drukne en spillscene med lyd, og det er også lett å prøve og gi en livløs scene stemning ved å putte på stemningsfull musikk.
Selv om man i dag stort sett bruker mygg-mikrofoner på skuespillerne, tenker jeg også at man bør unngå å skrive underlagsmusikk midt i stemme-registeret deres. Man må gi plass til replikkene. Dette gjelder også når man arrangerer en sang. Ekstra viktig blir det selvfølgelig hvis man ikke bruker lydforsterking.

Kill your darlings

Sist, men ikke minst. Husk å stryk! Musikk blir nesten alltid bedre når man tar vekk, forenkler og spisser materialet. Det blir tydeligere og får mer retning. Av og til gjør det selvfølgelig vondt. Man har kanskje laget noe man er ekstra stolt av, men i sammenhengen fungerer det dårlig. Det forvirrer mer enn det gavner. Det konkurrerer kanskje med et annet element, f.eks. framdriften og historiefortellingen i forestillingen. For å bøte på dette prøver jeg å lage mye materiale, og jeg prøver dessuten å ikke være så kritisk i den første skapende fasen. Da er det heller ikke så farlig at en del forsvinner underveis i prøveprosessen, og kanskje kan jeg bruke overskuddsmaterialet til noe annet ved en senere anledning. En siste grunn til at du skal stryke, er at publikummere er utålmodige. Jeg kjeder meg hvertfall veldig fort, og særlig hvis jeg må sitte utendørs i regn. Kanskje er den viktigste egenskapen ved kreativitet, det å kunne stryke og endre. Jeg tror det. Lykke til!